Lars Brustad
Fagdirektør, Kultur- og likestillingsdepartementet
Fagdirektør, Kultur- og likestillingsdepartementet
Loven hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).
Lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram (film- og videogramloven eller filml.) regulerte opprinnelig systemet for kontroll og aldersgrensefastsetting av film og videogram og hadde som formål å beskytte mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Hoveddelen av loven er i dag erstattet av lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. (bildeprogramloven), som trådte kraft 1. juli 2015 (jf. kgl.res. 12. juni 2015 nr. 633). Etter dette består film- og videogramloven bare av enkelte bestemmelser som det ikke var naturlig å flytte over i bildeprogramloven, fordi de ikke har et klart beskyttelsesformål.
Film- og videogramloven hjemler i dag kommunal konsesjon for framvisning av film eller videogram i næring samt avgift til staten på framvisning eller omsetning av film og videogram i næring. I tillegg er det en bestemmelse om straffesanksjon. De øvrige bestemmelsene er opphevet. Det finnes pr. desember 2023 én sentral forskrift til loven, forskrift 20. desember 1999 nr. 1515 om film og videogram.
Film- og videogramloven trådte i kraft 1. januar 1988 og erstattet da den første kinoloven fra 1913 (lov 25. juli 1913 nr. 4 om offentlig forevisning av kinematografbilleder). De viktigste generelle forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 20 (1986–87), Innst. O. nr. 35 (1986–87) og NOU 1983: 9 Lov om film og video. Ytterligere relevante forarbeider refereres i merknadene til de konkrete bestemmelsene.