Frode Elton Haug
Senioradvokat, Advokatfirmaet Legalis
Senioradvokat, Advokatfirmaet Legalis
Lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven eller mfl.) regulerer alle bransjer hvor varer og tjenester markedsføres og selges. Noen av de mest sentrale kravene som følger av loven, er forbud mot villedende markedsføring, urimelige vilkår i forbrukerkontrakter, skjult reklame, spam, etterligning av andres produkter og handlinger næringsdrivende imellom som er i strid med god forretningsskikk.
Lovens kapittel 1 gjelder både for markedsføring som er rettet til forbrukere og til næringsdrivende, og inneholder blant annet forbud mot markedsføring i strid med god markedsføringsskikk og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame. De øvrige reglene i loven verner forbrukere, med unntak av reglene i kapittel 6, som beskytter næringsdrivendes interesser.
Kapittel 2 i loven gjennomfører de felleseuropeiske reglene som forbyr urimelig handelspraksis. Disse følger av Europaparlamentets og Rådets direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 (direktivet om urimelig handelspraksis). Kapittel 3 regulerer direkte markedsføring til forbrukere og andre fysiske personer, og gjennomfører deler av direktiv 2002/58/EF (kommunikasjonsvernsdirektivet) i norsk rett. Kapittel 4 regulerer markedsføring til barn. Kapittel 5 stiller krav til avtalevilkår og garantivilkår i forbrukerkontrakter, og gjennomfører deler av direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler og forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv (EU) 2019/771) i norsk rett. Kapittel 7, 8 og 9 inneholder regler om nasjonal og grenseoverskridende håndheving, straff og sivilrettslige sanksjoner. EUs forordning 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning er gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon. Se markedsføringsloven § 47.
Det offentlige tilsynet med loven som er beskrevet i kapittel 7, skjer ut fra hensynet til forbrukere. Det er Forbrukertilsynet som har ansvar for dette. Tilsynet har myndighet til å fatte vedtak om blant annet overtredelsesgebyr og tvangsmulkt mot næringsdrivende som bryter loven. Vedtak kan klages inn for Markedsrådet og eventuelt bringes videre til domstolene. Næringsdrivende som opplever brudd på reglene i lovens kapittel 6, må selv ivareta sine interesser ved enten å klage til selvdømmeorganet Næringslivets Konkurranseutvalg eller anlegge søksmål for de ordinære domstolene.
De sentrale forarbeidene til loven er: Ot.prp. nr. 55 (2007–2008), Innst. O. nr. 20 (2008–2009), Prop. 93 L (2016–2017), Prop. 8 LS (2019–2020) og Prop. 50 LS (2022–2023).
Sentrale forskrifter er forskrift 1. juni 2009 nr. 565 om urimelig handelspraksis, forskrift 14. november 2012 nr. 1066 om prisopplysninger for varer og tjenester (prisopplysningsforskriften), forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsføring av kreditt, forskrift 19. desember 2000 nr. 1653 om sammenlignende reklame og forskrift 21. november 2017 nr. 1817 om Forbrukertilsynets og Markedsrådets saksbehandling mv. Loven hører inn under Barne- og familiedepartementet (BFD).
Litteratur:
Tore Lunde og Terje Lundby Michaelsen, Markedsføringsloven med kommentarer, 3. utg., Gyldendal, 2019
Morten Grandal og Frode Elton Haug, Markedsføringsrett i et nøtteskall, 2. utg., Gyldendal, 2020
Ole-Andreas Rognstad mfl., Markedsrett, Universitetsforlaget, 2021