Trine-Lise Wilhelmsen
Professor, Universitetet i Oslo
Professor, Universitetet i Oslo
Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) avløste lov 6. juni 1930 nr. 20 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven 1930). Loven trådte i kraft 1. juli 1990. Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Forarbeidene til forsikringsavtaleloven er
NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring (personforsikringsloven)
NOU 1987: 24 Lov om avtaler om skadeforsikring (skadeforsikringsloven)
Ot.prp. nr. 49 (1988–89) Om lov om forsikringsavtaler m.m.
Innst. O. nr. 98 (1988–89) Innstilling fra forbruker- og administrasjonskomiteen om lov om forsikringsavtaler m.m.
Forsikringsavtaleloven regulerte opprinnelig forholdet mellom et forsikringsselskap og den som utledet rett etter en forsikringsavtale. Den inneholdt to deler med regler om henholdsvis avtaler om skadeforsikring (del A) og avtaler om personforsikring (del B). Delene var nokså likt bygget opp med et innledende kapitel som definerte lovens anvendelsesområde og en del sentrale begreper, og videre nokså likelydende kapitler om forsikringsselskapets informasjonsplikt (kapittel 2 og 11), inngåelse av forsikringsavtalen (kapittel 3 og 12), alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar (kapittel 4 og 13), premien (kapittel 6 og 14), skadeoppgjør, renter, foreldelse (kapittel 8 og 18) og særlige regler om kollektiv forsikring (kapittel 9 og 19). I tillegg var det for skadeforsikring kapitler med alminnelige regler om selskapets ansvar (kapittel 6) og tredjepersons rett etter forsikringsavtalen (kapittel 7), mens det for personforsikring var kapitler om disposisjoner over forsikringen og retten til selskapets ytelser (kapittel 15) og forholdet til fordringshaverne (kapittel 16). Dette opplegget er i hovedsak beholdt etter en omfattende lovendring i 2022, se nedenfor.
Loven etterfulgte forsikringsavtaleloven 6. juni 1930 nr. 20, men med markerte endringer, blant annet med nye regler om informasjonsplikt for forsikringsselskapet. Den inneholder i hovedsak kun regler som gjelder generelt for alle typer av forsikring, og ikke regler som angir dekningsfeltet for den enkelte forsikring, det vil si regler om forsikringens farefelt, forsikringstilfelle, tapsfelt og årsakssammenheng, og heller ikke mange regler om erstatningsutmåling. Dette overlates til regulering i vilkårene.
Loven er preseptorisk til fordel for den som utleder rett etter avtalen, og har sterkt preg av forbrukerbeskyttelse. Den er lite egnet for forsikring av mer omfattende næringsvirksomhet. For selve avtaleinngåelsen overlapper forsikringsavtaleloven med avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4), men denne loven får liten betydning fordi de reglene som er mest praktiske for forsikringsavtalen, er regulert på en annen måte i forsikringsavtaleloven. Derimot er avtaleloven §§ 36 og 37 relevante for forsikringsavtaler fordi forsikringsavtaleloven ikke har egne sensurregler. Enkelte forsikringer er gitt egen regulering hvor forsikringsavtaleloven har begrenset betydning. Dette gjelder særlig bilansvaret, som er regulert av lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova), og yrkesskadeforsikring, som er regulert av lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven).
Forsikringsavtaleloven har ikke egne regler om lovvalg. Her gjelder lovvalgsreglene i lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring (forsikringslovvalgsloven), som inkorporerer lovvalgsreglene i EUs skade- og livsforsikringsdirektiv. Visse mindre endringer er vedtatt ved lov 24. juni 1994 nr. 40 og lov 24. januar 1997 nr. 14. Loven er behandlet av Henrik Bull, «Lovvalg og verneting innen bank og forsikring», i Bank og forsikringstjenester i EF og EØS, IUSEF nr. 9, 1993 s. 39–57. Se også Henrik Bull, Det indre marked for tjenester og kapital, Universitetsforlaget, 2002 s. 427–429 og diverse andre steder, Christian Borch, Livsforsikring, lovvalg og internasjonalt preseptoriske regler, IUSEF nr. 20, 1996. Selv om loven har sin bakgrunn i EØS-samarbeidet, er den ikke begrenset til å gjelde avtaler innenfor EØS-området, og den får derfor betydning for alle internasjonale forsikringsforhold.
Forsikringsavtaleloven regulerer heller ikke hvilket lands domstoler som skal eller kan behandle en tvist om forsikringsavtaler, eller spørsmålet om norske dommers tvangskraft i andre land. Disse spørsmålene er regulert i Luganokonvensjonen av 30. oktober 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, herunder forsikringssaker. Konvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom tvisteloven § 4-8. Luganokonvensjonen er inngått mellom EU-landene og EFTA-landene. Den bygger på Brussel-konvensjonen fra 1968, som er en konvensjon mellom EU-landene om de samme spørsmål. Brusselkonvensjonen er nå avløst av EU-forordning av 12. desember 2012. Se nærmere Stein Rognlien, Luganokonvensjonen. Kommentarutgave, Ad Notam Gyldendal, 1993.
Luganokonvensjonen artikkel 8 til 14 inneholder uttømmende regler om verneting i forsikringssaker. Reglene tar sikte på å gi forsikringstakeren et bedre vern enn det som følger av konvensjonens alminnelige regler.
Forsikringsavtaleloven regulerer ikke selve forsikringsvirksomheten og tilsynet med denne. Dette er regulert av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) og lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven).
Den opprinnelige loven regulerte heller ikke forsikringsformidling. Dette er endret ved lovendring i 2022, se nedenfor. For forsikringsformidling kommer loven nå i tillegg til lov 22. desember 2021 nr. 163 om forsikringsformidling (forsikringsformidlingsloven).
Frem til februar 2022 ble loven gjort til gjenstand for endringer ved følgende lover:
lov 27. november 1992 nr. 113 (med tilknytning til EØS-tilpasning)
lov 24. juni 1994 nr. 40 (med tilknytning til EØS-tilpasning)
lov 22. november 1996 nr. 67 (§ 5-3 bokstav c og § 14-5 bokstav c)
lov 24. januar 1997 nr. 14 (§ 6-2, § 7-6, § 8-6, § 11-2, § 15-1, § 18-6, § 19-4, § 19-10)
lov 13. juni 1997 nr. 46 (§ 11-2)
lov 26. juni 1998 nr. 46 (§ 8-5, § 8-6 og § 18-6)
lov 17. juli 1998 nr. 56 (§ 1-3)
lov 24. mars 2000 nr. 16 (§ 19-2)
lov 21. desember 2001 nr. 117 (ny § 20-3)
lov 25. januar 2002 nr. 2 (§ 8-2)
lov 30. august 2002 nr. 67 (§ 17-1, § 17-2)
lov 23. april 2004 nr. 18 (§ 16-1)
lov 25. juni 2004 nr. 51 (§ 8-5, § 18-5)
lov 29. april 2005 nr. 22 (§ 2-1, § 2-3, § 3-2, § 3-3, § 3-4, § 3-5, § 3-6, § 3-7, § 3-8, § 3-9, § 4-3, § 8-1, § 11-1, § 12-3, § 12-5, § 12-7, § 12-8, § 12-9, § 12-10, § 12-11, § 14-3)
lov 27. juni 2008 nr. 65 (§ 1-3, § 2-1, § 3-7, § 3-10, § 4-1, § 8-1, § 11-1, § 12-4, § 12-12, § 13-1, § 13-1 a, § 13-1 b, § 13-1 c, § 13-2, § 13-4, § 18-1)
lov 19. juni 2009 nr. 77 (§ 8-1 og § 18-1)
lov 5. april 2013 nr. 12 (§ 17-1 og § 17-6)
lov 17. juni 2016 nr. 29 (§ 2-1, § 3-5, § 3-7, § 3-10, § 4-14, § 11-1, § 11-2, § 12-4, § 12-9, § 12-12, § 13-13, § 18-5 og § 20-1)
Forarbeidene til disse endringene fremgår av kommentarene til vedkommende paragraf.
Ved lov 18. februar 2022 nr. 5 ble loven gjort til gjenstand for omfattende endringer, hovedsakelig for å inkludere forsikringsdistribusjonsdirektivet (direktiv (EU) 2016/97 av 20. januar 2016 om forsikringsdistribusjon (omarbeiding)) i norsk rett. Endringene trådte i kraft 1. juli 2022.
Ved denne endringen ble loven delt i seks deler, hvor de tidligere bestemmelsene i del A («Skadeforsikring») og del B («Personforsikring») utgjør henholdsvis ny tredje og ny fjerde del.
Første del («Generelle bestemmelser») er ny og består av ett kapittel: kapittel 1 («Innledende bestemmelser og generelle plikter») (§§ 1-1 til 1-8).
Annen del («Prekontraktuelle plikter ved forsikringsdistribusjon. Angrerett») inneholder fire kapitler: kapittel 1A («Innledende bestemmelser») (§§ 1A-1 til 1A-3), kapittel 1B («Overordnede plikter») (§§ 1B-1 til 1B-4), kapittel 1C («Informasjonsplikter») (§§ 1C-1 til 1C-11) og kapittel 1D («Angrerett») (§§ 1D-1 til 1D-4). Kapitlene i denne delen er i hovedsak nye, men inkluderer tidligere regler om informasjons- og rådgivningsplikt i opprinnelig forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 11-1 samt tidligere regler om avslag på forsikring i opprinnelig forsikringsavtaleloven §§ 3-10 og 12-12.
Femte del («Erstatning for pliktbrudd, klagebehandling, tilsyn, sanksjoner mv.») har tre kapitler: kapittel 20 («Innledende bestemmelser») (§§ 20-1 til 20-2), kapittel 21 («Bevisbyrde og erstatning for pliktbrudd») (§§ 21-1 til 21-4) og kapittel 22 («Klagebehandling og tilsyn») (§§ 22-1 til 23-1). Reglene i femte del inkluderer tidligere regler om klagebehandling og tilsyn, men innfører for øvrig nye bestemmelser.
Sjette del. Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover med bestemmelser (§§ 24-1 til 24-5).
Forarbeidene til endringsloven er Prop. 234 L (2020–2021) Endringer i forsikringsavtaleloven mv. (forsikringsdistribusjon mv.).
Lovendringen endrer generelt uttrykket «selskapet», som etter den opprinnelige lovens § 1-2 bokstav a var «den part som ved avtalen påtar seg å yte forsikring», til «forsikringsforetak», som ifølge § 1-2 bokstav d er foretak med konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet etter finansforetaksloven § 2-12. Se om denne endringen Prop. 234 L (2020–2021) kapittel 9. Denne endringen omtales ikke i de videre kommentarene.
Lovendringen endrer også generelt reglene om krav om skriftlighet til det teknologinøytrale begrepet «skriftlige dokument», se nærmere Prop. 234 L (2020–2021) punkt 15.5.2. Denne endringen kommenteres i de videre kommentarene, men uten gjentakelse av referansen til proposisjonen.
Loven er supplert med forskrift 4. mars 2022 nr. 323 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleforskriften).
Kommentarene er i hovedsak bygget på revidert, men foreløpig ikke publisert 2. utgave av Hans Jacob Bull, Forsikringsrett, Universitetsforlaget, 2008, ved Trine-Lise Wilhelmsen og Hans Jacob Bull. Siden dette manuset pr. juni 2023 ikke er publisert, henvises det gjennomgående til bokens første utgave. Kommentarene er også bygget på Trine-Lise Wilhelmsen, Kommentarer til forsikringsavtaleloven, Rettsdata, sist hovedrevidert i 2021. Denne revisjonen bygger på revisjonen av Bull.
Rettspraksis og nemndspraksis
Det er etter hvert omfattende rettspraksis knyttet til forsikringsavtaleloven 1989. Høyesterettsdommer og en del underrettsdommer er omtalt fortløpende i kommentarene.
Rettspraksis knyttet til forsikringsavtaleloven 1930 kan fortsatt være av interesse på enkelte punkter. Det er videre en stor mengde nemndsavgjørelser fra nemnda opprettet med hjemmel i loven (Finansklagenemnda), se kommentarene til forsikringsavtaleloven § 22-2. En del nemndsavgjørelser er lagt inn i kommentarene. Avgjørelsene er tilgjengelige på nettsidene til Finansklagenemnda og i Lovdata.
Litteratur
Knut S. Selmer, Forsikringsavtaleloven med forarbeider, Tano, 1990, inneholder et redigert referat av de trykte forarbeidene.
Claus Brynildsen, Børre Lid og Truls Nygård, Forsikringsavtaleloven med kommentarer, 3. utg., Gyldendal Juridisk, 2014 er en tradisjonell kommentarutgave, med omfattende henvisninger til forarbeider, rettspraksis, nemndspraksis og oppgjørspraksis i selskapene.
Hans Jacob Bull, Forsikringsrett, Universitetsforlaget, 2008, er først og fremst en lærebok i forsikringsrett.
Hans Jacob Bull, red., Ny forsikringsavtalelovgivning. Et FAL fremover, Tano 1990, gir kortfattede redegjørelser og kommentarer til loven og enkelte sentrale bestemmelser.
Litteratur knyttet til forsikringsavtaleloven 1930 kan fortsatt ha interesse på enkelte punkter. Se her først og fremst Knut S. Selmer, Forsikringsrett, 2. rev. utg., Universitetsforlaget, 1982.
Av større forsikringsrettslige fremstillinger ellers nevnes
Andreas Arntzen, Forsikringsrett. Tingskadeoppgjør – brann- og kombinertforsikring, Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co, 1993
Andreas Arntzen, Forsikringsrett. Forsikringsvilkårenes ansvarsbestemmelser – villaeier- og hjemforsikring, Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co, 1995
Andreas Arntzen, Ansvarsforsikring, Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co, 2000
Sjur Brækhus og Alex. Rein, Håndbok i kaskoforsikring på grunnlag av Norsk Sjøforsikringsplan av 1964, Sjørettsfondet, 1993
Trine-Lise Wilhelmsen, Egenrisiko i skadeforsikring, Sjørettsfondet, 1989
Hans Jacob Bull, Tredjemannsdekninger i forsikringsforhold, Sjørettsfondet 1988
Alle de nevnte verkene har omfattende litteraturhenvisninger mv. Se også notene til § 2-3 når det gjelder andre større sjøforsikringsrettslige fremstillinger.
For en oversikt over og karakteristikk av den opprinnelige loven og dens opplegg se Carl Martin Roos, «Den nya norske försäkringsavtalslagen i hovuddrag – en karakteristik», i Hans Jacob Bull, red., Ny forsikringsavtalelovgivning. Et FAL fremover, Tano 1990, s. 13–18. For enkelte aspekter av forholdet mellom tilsynslovgivning og (blant annet) forsikringsavtalelovgivning se Trygve Bergsåker, «Selskapsvern eller kundevern? Om spenninger mellom tilsynshensyn og kundehensyn innenfor forsikrings- og finansvesenet», i Hans Jacob Bull, red., Ny forsikringsavtalelovgivning. Et FAL fremover, Tano, 1990, s. 21–38.
For mer generelle synspunkter på den opprinnelige loven se Haakon Arnesen, «Kritikk av forslag til lov om avtaler om skadeforsikring», Nordisk Forsikringstidsskrift (NFT), 1988, s. 232–240 og Hans Jacob Bull, «Hvorvidt bør det i lovgivningen om skadeforsikring differensieres mellom forbrukerforsikring og næringslivsforsikring», Nordisk Forsikringstidsskrift (NFT), 1988, s. 241–250.
Rettssituasjonen før 2008 vedrørende kontraheringsplikt er behandlet i Trine-Lise Wilhelmsen, Forsikringsselskapenes kontraheringsplikt, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 69, Norsk Forsikringsjuridisk Forening, 1995, mens Hans Jacob Bull, Erfaringer med FAL 1989. Særlig om de «skjulte handlingsklausuler», Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 68, Norsk Forsikringsjuridisk Forening, 1994, blant annet redegjør for erfaringer med forsikringsavtaleloven i doms-, nemnds- og vilkårspraksis.
De nye reglene om kontraheringsplikt fra 2008 er behandlet i Trine-Lise Wilhelmsen, «Forsikringsselskapenes kontraheringsplikt – nye regler eller keiserens nye klær», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, nr. 1, 2018, s. 7–36.
Andreas Arntzen, Forsikringsrett – Forsikringsvilkårenes ansvarsbestemmelser – villaeier- og hjemforsikring, Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co, 1995, redegjør blant annet for dekningsfeltet i villaeier- og hjemforsikring, basert på de standardvilkår som er utarbeidet i regi av Norges Forsikringsforbund, og som er inntatt som bilag 1 og 2 i boken.
En fremstilling av årsakssammenheng i forsikringsretten finnes i Trine-Lise Wilhelmsen, «Årsaksprinsipper og tolkningsprinsipper i forsikringsretten», Tidsskrift for Erstatningsrett, nr. 4, 2011, s. 228–258. Se også Trine-Lise Wilhelmsen, «Forsikringsproduktet i skadeforsikring», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, nr. 3–4, 2019, s. 161–186.
Andre relevante artikler er:
Trine-Lise Wilhelmsen, «Barneforsikring som personforsikringsprodukt», Tidsskrift for Erstatningsrett, nr. 4, 2012, s. 281–310.
Trine-Lise Wilhelmsen, «Forsikring og regress ved salg av bolig», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, nr. 2–3, 2018, s. 108–137
Trine-Lise Wilhelmsen, «Regress i skadeforsikring», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, nr. 1, 2019, s. 7–32.
Trine-Lise Wilhelmsen, «Unntak i forsikringsavtaler for straffbare handlinger o.l.» Tidsskrift for forretningsjuss, nr. 1, 2021, s. 104–116.
Trine-Lise Wilhelmsen, «Feil i egenerklæringsskjema ved salg av bolig som forsikringsrettslig innsigelse», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, nr. 4, 2022, s. 173–191.
Hans Jacob Bull og Trine-Lise Wilhelmsen, «Forsikring og kjønn», i Ingunn Ikdahl mfl., red., Gender and law. Women’s, gender and gender-equality perspectives in legal studies, Cappelen Damm Akademisk, 2022, s. 153–173.