Constance Jessen Holm
Partner, Advokatfirmaet Lund & Co DA
Partner, Advokatfirmaet Lund & Co DA
Partner, Advokatfirmaet Lund & Co DA
Lov 16. desember 2011 nr. 65 om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) hører inn under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Loven ble vedtatt av Stortinget 1. desember 2011 og trådte i kraft 1. januar 2012. Lovens formål er å sikre samfunnets behov for varer og tjenester ved kriser, og skal være et supplement i de tilfeller hvor myndighetene stiller krav til næringsdrivende ut fra samfunnets behov for tilgang til varer og tjenester i krisesituasjoner, jf. Innst. 47 L (2011–2012) s. 2.
Forarbeidene til loven er Prop. 111 L (2010–2011) Lov om næringsberedskap (næringsberedskapsloven), som bygger på «Høringsnotat – Ny lov om næringsrettede beredskapstiltak ved forsyningskriser til erstatning for forsyningsloven». Notatet ble sendt på høring 2. juli 2010 av daværende Nærings- og handelsdepartementet. Næringskomiteen avga sin innstilling, Innst. 47 L (2011–2012), 10. november 2011 og sluttet seg i sin helhet til lovforslaget slik det var fremmet i Prop. 111 L (2010–2011).
Loven erstattet lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak (forsynings- og beredskapstiltaksloven), som ble opphevet fra samme tidspunkt som loven trådte i kraft.
Bakgrunnen for at det var behov for en helt ny lov, var at avslutningen av den kalde krigen hadde endret forutsetningene for beredskapsarbeidet. Det militære forsvarets forventninger til det sivile samfunnet ble annerledes, blant annet ved at forsvarets behov for varer og tjenester fra næringslivet ble betydelig redusert, se Prop. 111 L (2010–2011) s. 5.
Forsynings- og beredskapstiltaksloven erstattet i sin tid lov 20. august 1915 nr. 12 om foranstaltninger til at sikre og ordne landets forsyning med livsfornødenheter (korttittel: lov om foranstaltninger til at sikre og ordne landets forsyn). Det er betegnende for lovens betydning og virkeområde at den ble vedtatt og trådte i kraft under første verdenskrig. Bestemmelsene i 1915-loven ble supplert med lover 24. mars 1916, provisoriske anordninger 14. november og 15. desember 1916 samt lov 14. mai 1917 nr. 3 om aldersgrænser for offentlige tjenestemænd.
Forsynings- og beredskapsloven var tilpasset de næringsstrukturer, logistikkløsninger og infrastrukturer som fantes i Norge på 50-tallet. Men utfordringene innen samfunnssikkerhet og beredskap og de administrative løsninger innen offentlig sektor hadde endret seg etter den kalde krigen, og da spesielt behovet for IKT-tjenester. Elektrifisering, det digitale skiftet og bortfall av digitale tjenester i en krisesituasjon vil i dag kunne få store konsekvenser for enkeltvirksomheter, ikke minst ved kortsiktige kriser. Den nye loven var ment å være bedre tilpasset nåtidens utfordringer, ved at fokuset ble flyttet fra langvarige og nasjonale kriser mot kortvarige, regionale og lokale kriser, ofte med svært korte varslingstider, se Prop. 111 L (2010–2011) s. 9.
Under og like etter andre verdenskrig ble det innført tre tilleggslover til 1915-loven: tilleggslov 27. september 1946 nr. 2 til lov om foranstaltninger til å sikre og ordne landets forsyning med livsfornødner, lov 9. juli 1948 nr. 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a. og lov 22. mai 1953 nr. 3 om endringer i lovgivningen om rettighetstap. Loven fra 1915 ble opphevet samtidig med at forsynings- og beredskapsloven trådte i kraft 1. januar 1956.
Den tidligere forsynings- og beredskapstiltaksloven bygget i stor grad på utfordringer knyttet til den kalde krigen, noe som ble gjenspeilet i loven. En oversikt over loven og forskrifter gitt i medhold av loven finnes i Prop. 111 L (2010–2011) kapittel 4.
Der de tidligere lovene ga mer statiske regler knyttet til nærmere spesifiserte situasjoner, er næringsberedskapsloven først og fremst en hjemmelslov. Loven gir offentlige myndigheter nødvendige hjemler for å fastsette forskrifter og gi pålegg om tiltak «ved forsyningsproblemer knyttet til de krisescenarioene det i dag dimensjoneres for både på militær og sivil side, men den er ikke […] selv knyttet til konkrete scenarioer,» jf. Prop. 111 L (2010–2011) s. 29.
Loven er ikke innholdsmessig endret siden ikrafttredelsen, men lovteksten er tilpasset endringer i øvrig regelverk, som for eksempel ved lov 7. mai 2021 nr. 34 om endringar i lovgjevinga som følgje av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen. Eventuelle endringer er omtalt i notene til den enkelte bestemmelse.
Det er gitt to sentrale forskrifter til loven, forskrift 29. juni 2018 nr. 1104 om et råd for drivstoffberedskap og drivstoffnæringens beredskapsplikter og forskrift 28. juni 2013 nr. 807 om bygg- og anleggsberedskap. Se nærmere omtale i note 1 til § 6.
Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 har oppmerksomhet om forsyningsrisikoen knyttet til kritiske råvarer økt, både i Norge og internasjonalt. Totalberedskapskommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. januar 2022 for å vurdere og fremme forslag til hvordan samfunnets samlede ressurser kan og bør innrettes for å videreutvikle samfunnssikkerhet og beredskap og sikre best mulig samlet utnyttelse av beredskapsressursene. Kommisjonen overleverte 5. juni 2023 sin utredning til Justis- og beredskapsdepartementet. I sin utredning, NOU 2023: 17 Nå er det alvor. Rustet for en usikker fremtid, påpeker kommisjonen på s. 30 at det er helt nødvendig å integrere næringslivet i nasjonal beredskap på en grunnleggende annerledes måte enn slik det gjøres i dag. Kommisjonen viser til at når beredskap drøftes, blir næringslivet ofte sett på som en leverandør til myndighetene. Kommisjonen mener at et slikt perspektiv er begrensende, og at man må se på næringslivet som en beredskapskapasitet, uavhengig av myndighetenes behov for leveranser. Samtidig er myndighetene avhengig av næringslivets kapasiteter i beredskap og krisehåndtering. Infrastruktur, lagerbeholdninger og produksjon av varer og tjenester er ofte i privat eierskap.
Kommisjonen skriver videre i NOU 2023: 17 s. 31 at når en krise inntreffer, er hele samfunnet avhengig av at næringslivet har sterk nok egenberedskap, og at næringslivets ressurser er gripbare i krisehåndteringen. Det er derfor behov for å utvikle et partnerskap mellom næringslivet og myndighetene for beredskap og krisehåndtering. Kommisjonen foreslår primært to tiltak for å sikre at næringslivet integreres i det nasjonale beredskapssystemet som en likeverdig partner med andre aktører:
«For det første må næringslivet integreres i den enhetlige rådsstrukturen på alle forvaltningsnivåer. For det andre bør det opprettes en nasjonal, integrert forsyningsberedskapsorganisasjon, hvor offentlige myndigheter og næringslivet skal være likeverdige partnere.»
Nærings- og fiskeridepartementet har blant annet etablert beredskapsordninger for matforsyning (Rådet for matvareberedskap), drivstofforsyning (Rådet for drivstoffberedskap) og bygg- og anleggsberedskap (Rådet for bygg- og anleggsberedskap). Gjennom næringsberedskapsrådene får Nærings- og fiskeridepartementet råd og utveksler informasjon om aktuelle sikkerhets- og beredskapsspørsmål med aktører i sektorene. Totalkommisjonen viser i sin utredning til at disse samarbeidsorganene bidrar til at næringene er godt rustet til å håndtere kriser, og til at Nærings- og fiskeridepartementet og næringene kan iverksette hensiktsmessige tiltak for å forebygge eller håndtere forsyningsproblemer, se NOU 2023: 17 s. 190.
NOU-en hadde høringsfrist 16. oktober 2023.
Anskaffelser av varer og tjenester ved kriser kan ha en side til EU- og EØS-regelverket, ettersom lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) som utgangspunkt omfatter offentlige innkjøp av varer, tjenester mv. når verdien er lik eller overstiger 100 000 kroner ekskl. merverdiavgift, jf. § 2 første og andre ledd. Etter tredje ledd har imidlertid Nærings- og fiskeridepartementet hjemmel til å gjøre unntak fra loven i forskrift. Det er inntatt tre relevante unntaksbestemmelser i anskaffelsesforskriften som kan få betydning. Se nærmere omtale i NOU 2019: 13 punkt 7.16.
EØS-avtalens betydning for norske myndigheters mulighet til å sike produksjon og leveranser fra næringsdrivende når krisen rammer, er også nærmere beskrevet i NOU 2023: 17 punkt 6.2.1.