Karoline Oppen Berntsen
Advokatfullmektig, DLA Piper
Advokatfullmektig, DLA Piper
Partner, DLA Piper
Introduksjon – lovens formål og innhold
Lov 15. juni 2018 nr. 32 om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven) hører under Barne- og familiedepartementet (BFD). Loven trådte i kraft 1. juli 2018 og gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2302 av 25. november 2015 om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer (pakkereisedirektivet). Pakkereiseloven av 2018 erstatter tidligere lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti (pakkereiseloven av 1995).
Hovedformålet med pakkereiseloven er å balansere hensynet til et så godt forbrukervern som mulig for dem som bestiller pakkereiser, mot reisearrangørenes konkurransedyktighet, se fortalen til direktiv (EU) 2015/2302 punkt 5. I tillegg var det ved vedtakelsen viktig å tilpasse lovgivningen til en økende digitalisering, hvor stadig flere forbrukere bestiller skreddersydde reiser fra én eller flere næringsdrivende ved raske operasjoner på nettet, se fortalen til direktiv (EU) 2015/2302 punkt 2.
I korte trekk regulerer pakkereiseloven rettigheter og plikter for den reisende og arrangøren fra før reisen bestilles, til kontraktsforholdet opphører, i form av at reisen enten avsluttes, avbestilles eller avlyses. Det stilles krav om hvilke opplysninger som skal gis før avreise og i pakkereiseavtalen, og det gis regler om endrings-, overdragelses- og avbestillingsmuligheter for den reisende og arrangørens rett til å avlyse reisen med eller uten plikt til å betale erstatning. Loven fastsetter også rettigheter og plikter for den reisende og arrangøren under gjennomføring av reisen og regulerer misligholdsbeføyelser (for eksempel prisavslag eller erstatning) dersom pakkereisen ikke leveres som avtalt. Loven inneholder også regler om reisegaranti, som skal sørge for at den reisende får dekket innbetalt forskudd, eventuelt innkvartering og returreise ved manglende oppfyllelse av pakkereiseavtalen på grunn av arrangørens insolvens.
Pakkereisedirektivet bygger på et totalharmoniseringsprinsipp, som betyr at direktivet tar sikte på like reguleringer i medlemsstatene for det området direktivet gjelder. Medlemsstatene kan altså ikke innenfor anvendelsesområdet av direktivet gi nasjonale regler som avviker fra direktivteksten eller formålsbetraktninger forankret i direktivet. På enkelte punkter er det likevel gitt valgfrihet som gir medlemsstatene en viss fleksibilitet i innføring av nasjonale regler. Medlemsstatene kan ved nasjonale særregler blant annet legge ansvar for gjennomføring av en pakkereise på den som formidler reisen i tillegg til arrangøren (formidleransvar), innføre angrerett for salg av pakkereiser utenfor faste forretningslokaler, innføre språkkrav til opplysninger som gis til den reisende, og kan vedta krav om skriftlig bekreftelse av tilbud den næringsdrivende uten oppfordring har fremsatt til den reisende per telefon. Foreldelsesfrist for krav som oppstår under loven, begrensninger i arrangørens erstatningsansvar i henhold til internasjonale konvensjoner, gjennomføring av reglene om reisegaranti og håndheving og sanksjonering av loven er også områder som kan underlegges særskilte nasjonale regler.
Norske myndigheter har så langt benyttet valgfriheten til å innføre språkkrav for forhåndsopplysninger, se § 10 andre ledd, § 12 første ledd og krav om skriftlig bekreftelse av tilbud som er fremsatt uanmodet per telefon, se § 12 andre ledd. Det er pr. 4. november 2023 ikke innført angrerett for kjøp av pakkereiser utenfor faste lokaler, gjennomføringsansvar for formidlere av pakkereiser eller utvidet reisegaranti for andre typer reiser enn pakkereiser og sammensatte reisearrangement, se nærmere om dette nedenfor.
Rettskildebildet
Forarbeider
Det viktigste forarbeidet til pakkereiseloven er Prop. 54 L (2017–2018). For informasjon om politiske avveininger og debatter under lovarbeidet er det også interessant å lese Innst. 126 S (2017–2018) kapittel 2 (Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av pakkereisedirektivet av 2015 i EØS avtalen) og mindretallets og flertallets merknader i Innst. 354 L (2017–2018) kapittel 2. Se også omtale av lovgivningsprosessen lenger ned i stjernenoten.
ForskrifterForskrifter vedtatt i medhold av loven er forskrift 22. juni 2018 nr. 954 om pakkereiser og reisegaranti, forskrift 25. november 2022 nr. 2021 om pakkereiselovens anvendelse for Svalbard og forskrift 14. februar 2023 nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.
EU-rettslige kilder
Praksis fra EU-domstolen er en viktig rettskilde. Det er pr. 4. november 2023 kun avsagt tre dommer etter pakkereisedirektivet av 2015, men flere er ventet i etterslepet av covid-19 pandemien. Sak C-396/22 omhandlet spørsmålet om reisende kunne få prisavslag på grunn av koronatiltak på reisemålet som gjorde at reisen ikke kunne gjennomføres som planlagt. EU-domstolen kom til at adgangen til å kreve prisavslag er objektiv og ikke avhengig av arrangørens skyld. Det spilte derfor ingen rolle at koronatiltakene var bestemt av myndighetene og utenfor arrangørens kontroll. Avgjørelsen er omtalt nærmere i kommentarene til § 31.
I C-407/21 tok EU-domstolen stilling til om en provisorisk anordning fra franske myndigheter som gikk ut på at arrangører av pakkereiser kunne tilby gavekort (voucher) i stedet for kontant refusjon når pakkereiser ble avbestilt før avreise på grunn av covid-19. Domstolen tolket ordlyden «the traveller shall be entitled to a full refund of any payments made for the package», jf. direktiv (EU) 2015/2302 artikkel 12 nr. 2, og kom til at anordningen stred mot direktivet og derfor var ugyldig. Etter samme argumentasjon ble en Slovakisk lov som fritok arrangørene fra å refundere innbetalt beløp dersom reiser ble avbestilt på grunn av covid-19, kjent ugyldig, se C-540/21.
Også EU-avgjørelser etter direktiv (EØF) 1990/314 kan være en relevant rettskilde for å tolke pakkereisedirektivet. En må imidlertid ta høyde for at rettssetningene fra enkelte avgjørelser har blitt fraveket i vedtakelse av nytt pakkereisedirektiv eller inntatt som tolkningsmomenter i fortalen. Av prinsipielle avgjørelser etter 1990-direktivet som har vært med å forme gjeldende rett, nevnes her:
C-237/97 omhandlet pakkereisebegrepet. Et utvekslingsprogram for finske studenter hvor de gikk på skole i 6 måneder og bodde hos vertsfamilie, ble unntatt lovens anvendelsesområde. Det er nærliggende å tro at avgjørelsen fikk betydning for innføringen av unntaket som ble innført i direktiv (EU) 2015/2302 artikkel 2 bokstav b.
C-400/00 avklarte pakkereisebegrepet, rettssetningen er nå inntatt i fortalen til direktiv (EU) 2015/2302 punkt 8, hvor det heter at det ikke bør spille noen rolle om reisetjenestene er blitt kombinert før en eventuell kontakt med den reisende, eller på den reisendes anmodning eller i samsvar med den reisendes valg. Alle disse alternativene kan utgjøre en pakkereise.
C-168/00 etablerte at erstatning for ikke-økonomisk tap kunne utmåles etter pakkereiseloven, se fortalen til direktiv (EU) 2015/2302 punkt 34.
C-578/19 omhandlet spørsmålet om pakkereisearrangørens ansvar for underleverandører. En gjest ble voldtatt av en ansatt ved hotellet. Arrangøren viste til direktiv (EU) 1990/314 artikkel 5 nr. 2 tredje avsnitt, hvoretter arrangøren ikke kan holdes ansvarlig der hvor «den manglende opfyldelse kan tilskrives en tredjepart, som ikke har forbindelse med leveringen af de i kontrakten omhandlede tjenestestydelser, og er af uforudselig eller uafvendelig karakter». Bestemmelsen tilsvarer direktiv (EU) 2015/2302 artikkel 14 nr. 2 bokstav b, som er innarbeidet i pakkereiseloven § 32 første ledd andre punktum. Avgjørelsen er derfor fortsatt relevant. EU-domstolen konkluderte at den ansatte ikke selv kunne anses som underleverandør, men at hotellet der han var ansatt, likevel måtte identifiseres med den ansattes handlinger. Mangelen skyldes derfor ikke «tredjepart» i direktivets forstand. Ettersom hotellet var arrangørens underleverandør, kunne denne holdes ansvarlig for skaden voldt den reisende.
For EU-rettslige begreper er det også relevant å se hen til definisjoner, rettsavgjørelser og tolkningsuttalelser avsagt etter andre direktiver. Det er et uttalt mål at innholdet av en EU-rettslig bestemmelse skal underlegges en selvstendig og ensartet tolkning, se blant annet C-253/19 premiss 17:
«Det skal i denne forbindelse for det første bemærkes, at ifølge fast retspraksis følger det såvel af kravene om en ensartet anvendelse af EU-retten som af lighedsprincippet, at indholdet af en EU-retlig bestemmelse, som ikke indeholder nogen udtrykkelig henvisning til medlemsstaternes ret med henblik på at fastlægge dens betydning og rækkevidde, normalt i hele Unionen skal undergives en selvstændig og ensartet fortolkning, som skal søges under hensyntagen til bestemmelsens kontekst og formålet med den pågældende ordning».
Ved tolkning av pakkereiseloven kan det derfor også være relevant å se hen til rettspraksis avsagt etter tilgrensende lovgivning som nevnt nedenfor.
I mangel av EU-rettslige definisjoner må ord og uttrykk tolkes etter deres alminnelige språklige betydning, hensyntatt sammenhengen de fremkommer i, og formålene som rettsreglene ordene og uttrykkene er inkludert i, er ment å fremme, se blant annet C-336/03 premiss 21.
Norsk rettspraksis
Det er pr. 4. november 2023 ikke avsagt noen rettsavgjørelser etter pakkereiseloven av 2015, og kun én rettsavgjørelse ble avsagt etter pakkereiseloven av 1995. Grunnen til dette er at pakkereiseloven omhandler forbrukerrettigheter med relativt små tvistesummer. I tillegg er Pakkereisenemnda et godt tilbud for løsning av uenigheter og de fleste saker bringes ikke videre inn for domstolene.
I LB-2002-3791 var spørsmålet om det var inngått muntlig avtale om spesielle krav til reisen fordi den reisende var rullestolbruker. Lagmannsretten fant det ikke bevist at det var inngått en muntlig avtale, og levering av pakkereisen var derfor ikke mangelfull. Det ble vist til at den reisende ikke hadde oppfylt sin plikt etter pakkereiseloven til å kontrollere bestillingsbekreftelsen, som var i strid med den påståtte muntlige avtalen.
Utover avgjørelsen etter pakkereiseloven av 1995 foreligger tilgrensende rettspraksis. Borgarting lagmannsretts dom LB-2015-37187 er et eksempel og omhandler spørsmålet om den reisende hadde krav på prisavslag fordi flyreisen ble gjennomført med en annen type fly enn avtalt. I utgangspunktet er avtaler om personbefordring begrenset til transport fra A til B til avtalt tid, men det kan tenkes avtalt unntak. I denne saken ble flytypen (Boeing 787-8 Dreamliner) ansett som en del av avtalen, men endringen av flytype var hjemlet i flyselskapets generelle befordringsvilkår, rettferdiggjort av årsaker utenfor flyselskapets kontroll / sikkerhetsmessige årsaker. Flypassasjeren fikk dessuten tilbud om full refusjon av billettprisen, ombooking til en senere Dreamliner-flyvning eller å gjennomføre flyvningen med en annen flytype. Når flypassasjeren valgte å akseptere den nye flyreisen med ny flytype, var det etter lagmannsrettens syn etablert en endringsavtale som innebar at han ikke senere kunne gjøre mangelsbeføyelser gjeldende. Fravær av et underholdningssystem om bord på flyet ble ikke ansett som en mangel. Det var underordnet med hensyn til flyvningen og var også varslet om flere dager før avreise. Lagmannsretten hentet veiledning fra pakkereiseloven av 1995 § 6-1 annet punktum, om at «[a]vvik fra det avtalte regnes likevel ikke som en mangel dersom de er av mindre betydning og er av det slag kunden må regne med kan inntreffe fra tid til annen». Denne ordlyden ble for øvrig, av hensyn til harmonisering med direktivet, ikke videreført i pakkereiseloven av 2018 § 8 bokstav d, se Prop. 54 L (2017–2018) punkt 3.3.13.4. Manglende underholdningssystem vil uansett, som det klare utgangspunkt, ikke kunne anses som en mangel ved en flyvning/pakkereise.
Nemdspraksis
Ettersom de fleste tvistene etter pakkereiseloven omhandler mindre beløp, bringes de sjelden til domstolene. Pakkereisenemnda har imidlertid et stort omfang av saker å vise til. Nemndspraksis er alene av denne grunn en sentral rettskilde for å belyse viktige problemstillinger og utfallet av saker etter pakkereiseloven. Den rettskildemessige betydningen av nemndsavgjørelsene vil likevel variere; de kan imidlertid i enkelttilfeller sies å gi uttrykk for en fast og langvarig praksis, og i andre tilfeller være godt nok begrunnet til at domstolen lar seg overbevise av tolkningen og resultatet. De fleste nemndsavgjørelsene fra pakkereisenemnda er relativt kortfattede og bygger i stor grad på det konkrete faktum i hver sak, men like fullt egnet til å belyse eksempler på problemstillinger som kan oppstå under de ulike bestemmelsene og hvilken løsning nemnda anbefalte.
For en gjennomgang av nemndspraksis som rettskilde se Einar Mo, «Utenrettslig behandling av forbrukertvister: særlig om klage- og reklamasjonsnemnder opprettet etter avtale mellom Forbrukerrådet og organisasjoner for vare- og tjenesteytere», Jussens Venner, 1994, s. 316–340.
Juridisk litteratur
Av juridisk litteratur som behandler pakkereiseloven, kan nevnes:
Rolf Forsdahl, Pakkereiseloven. Lovkommentar, Universitetsforlaget, 2020
Rolf Forsdahl, Reisejuss: for bransje, studenter og reisende, Fagbokforlaget, 2004
Einar Mo, Pakkereiseloven: lov om pakkereiser av 25. august 1995 nr. 57, Ad Notam Gyldendal, 1996.
Guðmundur Sigurðsson, Pakkereisekontrakter: EF’s pakkereisedirektiv og den nordiske lovgivningen, Universitetet i Oslo, Det juridiske fakultet, 1996
Av bredere transport- og forbrukerrettslig litteratur av relevans for pakkereiseloven se:
Lars Rosenberg Overby, Skibspassagerens rettigheder, Universitetsforlaget, 2023
Morten Kielland, Flypassasjerers rettigheter ved forsinkelse og kansellering, Universitetsforlaget, 2016
Andreas Meidell, Togpassasjerers rettigheter i Norden, Nordisk Ministerråd, 2004
Anders Beijer, Passagerarbefordringsrätt: en nordisk översikt, Juristförlaget, 1995
Tilgrensende lovgivning
En viktig avgrensning av lovens virkeområde ligger i definisjonen av pakkereiser og sammensatte reisearrangementer. For reiser som faller utenfor definisjonen av pakkereise eller sammensatt reisearrangement, eller er eksplisitt unntatt fra lovens virkeområde, jf. § 2, er det særlig relevant å se hen til transportrettens øvrige regler:
Enkle flyreiser som bestilles uten kombinasjon med andre reisetjenester, vil reguleres av lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven), særlig reglene om fraktførers ansvar i kapittel X del D er relevante. Videre er forordning (EF) nr. 261/2004 av 11. februar 2004 om fastsettelse av felles regler for erstatning og assistanse til passasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilte eller vesentlig forsinkede flyginger (flypassasjerforordningen) gjennomført i norsk rett i forskrift 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område.
For passasjertransport til sjøs er lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) kapittel 15 om transport av passasjerer og reisegods relevant. Sjøloven § 418 a gjennomfører forordning (EU) nr. 1177/2010 av 24. november 2010 om passasjerenes rettigheter på reise til sjøs og på innlands vannvei (forordning om båtpassasjerrettigheter) som lov.
Passasjertransport med jernbane reguleres av omarbeidet forordning (EU) 2021/782 om jernbanepassasjerers rettigheter og plikter (jernbanepassasjerforordningen), som er gjennomført i norsk rett i forskrift 11. mai 2023 nr. 692 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser (jernbanepassasjerrettighetsforskriften) som har hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) § 7 c.
Forordning (EU) nr. 181/2011 av 16. februar 2011 om busspassasjerers rettigheter (forordning om busspassasjerrettigheter) regulerer rettigheter for busspassasjerer og er gjennomført i norsk rett i forskrift 25. februar 2016 nr. 193 om busspassasjerrettigheter.
Så langt direktivet ikke regulerer avtalerettslige sider ved kontraktsforholdet mellom næringsdrivende og den reisende, får alminnelige bestemmelser i norsk avtalerett anvendelse ved siden av direktivet, se Prop. 54 L (2017–2018) punkt 3.2.2.3. Dette betyr at det kan være aktuelt å bruke avtaleloven § 36 om tilsidesettelse av urimelige avtaler, læren om bristende forutsetninger eller reglene for tolkning av avtaler, se likevel pakkereiseloven § 11 om hvilke opplysninger som anses del av pakkereiseavtalen.
Lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) omfatter ikke avtaler om pakkereise, jf. angrerettloven § 2 bokstav d. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.2.6. I Prop. 48 L (2019–2020) ble det foreslått å innføre en angrerett for avtaler om pakkereiser inngått utenom faste forretningslokaler, men denne ble som nevnt ikke vedtatt på grunn av covid-19 pandemien. Det er altså ikke angrerett på pakkereiser pr. 4. november 2023.
Alle forbrukeravtaler er videre underlagt en rekke krav som følger av direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet), som også får anvendelse på pakkereiseavtaler så langt de inngås med forbrukere. Dette gjelder blant annet regler om størrelsen på gebyr som kan ilegges forbruker for bruk av et bestemt betalingsmiddel eller for utstedelse og eventuelt sending av regning til forbrukeren, se lov 18. desember 2020 nr. 146 § 2-4 (finansavtaleloven), og forbud mot kundeservice med overtakserte telefonnummer og forbud mot å kreve ekstra betaling utover kontraktsbeløpet, jf. lov 9. januar 2009 nr. 2 § 11 tredje ledd (markedsføringsloven).
Generelle bestemmelser i markedsføringsloven som gjelder urimelig handelspraksis, jf. § 6, villedende handlinger, jf. § 7, villedende utelatelser, jf. § 8, og aggressiv handelspraksis, jf. § 9, kan også være aktuelle å anvende for markedsføring av pakkereiser. Se for eksempel Forbrukertilsynets vedtak FOV-2020-2284-A, som konkluderte med at det i markedsføring av pakkereiser blant annet var gitt villedende opplysninger om arrangørens identitet, jf. markedsføringsloven § 8 jf. § 6, og om forbrukerens rettigheter ved avlyste pakkereiser, jf. markedsføringsloven § 7 jf. § 6, jf. pakkereiseloven § 24.
Lovgivningsprosess og endringer
Pakkereiseloven ble sendt på høring av Barne- og likestillingsdepartementet 30. juni 2017, og i høringsrunden oppfordret flere organisasjoner til benytte fleksibiliteten i direktivet til å sikre at pakkereiseloven ikke ville innskrenke reisendes rettigheter sammenliknet med pakkereiseloven av 1995, se for eksempel Forbrukerrådets høringssvar 15. september 2017. Dette ble senere et tema i lovgivningsprosessen, se Innst. 126 S (2017–2018) kapittel 2 og Innst. 354 L (2017–2018) kapittel 2 som viser til Forbrukerrådets høringssvar. Forbrukerrådet uttrykte bekymring for at de detaljerte definisjonene av hva som utgjør en pakkereise og et sammensatt reisearrangement, skulle lede til at næringslivet innrettet seg for omgåelse av regelverket. De ønsket derfor å videreføre reisegaranti for pakkereiselignende reiser og for transportdelen av en pakkereise. Forbrukerrådet ville også innføre et gjennomføringsansvar for formidlere av pakkereiser og angrerett for kjøp av pakkereiser utenfor fast lokale.
Departementet redegjorde i brev fra Barne- og likestillingsdepartementet til familie- og kulturkomiteen 11. mai 2018, vedlagt Innst. 354 L (2017–2018), for sitt syn på disse spørsmålene. For det første ble det uttalt at en ikke ønsket å innføre et formidleransvar. Vern for reisende ivaretas ved at den reisende kan klage til formidleren med virkning for arrangøren, se pakkereiseloven § 38. Formidleransvar for gjennomføringen av pakkereiser ble dermed ikke vedtatt i pakkereiseloven, se Lovvedtak 74 (2017–2018) Lov om pakkereiser og reisegaranti mv.
Pakkereiseliknende reiser var definert i pakkereiseloven av 1995 § 11-1 tredje ledd som reiser som består av separate transport- og innkvarteringstjenester som sammen har vesentlige likheter med en pakkereise. Til spørsmålet om videreføring av reisegaranti for pakkereiseliknende reiser uttalte departementet at slike reiser i det vesentlige ville bli dekket av den utvidede definisjonen av pakkereiser i direktivet og reglene om reisegaranti for sammensatte reisearrangementer. Det var derfor ikke behov for særreguleringer om reisegaranti for pakkereiseliknende reiser. Pakkereiseloven ble vedtatt uten reisegaranti for pakkereiseliknende reiser, se Lovvedtak 74 (2017–2018) Lov om pakkereiser og reisegaranti mv.
Verken pakkereisedirektivet av 2015 eller det tidligere direktivet av 1990 omhandler salg av enkeltstående reisetjenester. Etter pakkereiseloven av 1995 skulle det likevel stilles reisegaranti for transport som skjedde sammen med en pakkereise, forutsatt at transporten hovedsakelig var til personlig bruk for kunden, se § 11-1 første ledd annet punktum. Tankegangen var at reisende som kjøpte ledige seter på charterfly, på lik linje med pakkereiseturistene på samme fly skulle få dekket returreisen dersom pakkereisearrangøren gikk konkurs før hjemreise. Forbrukerrådet uttalte i høringsrunden at det var viktig å opprettholde samme beskyttelsesnivå for passasjerer som kun betalte for flybilletten av en pakkereise, og ønsket å videreføre ordningen.
Departementet fremhevet at det hadde skjedd en utvikling i markedet, hvor bruk av rene charterfly ikke lenger er like vanlig, og at tradisjonelle pakkereisearrangører også kjøper ledige flyseter på ordinære rutefly. Samtidig opptrer flyselskapene i større utstrekning som arrangører av pakkereiser. Departementet mente derfor det ville lede til konkurransevridning dersom pakkereisearrangørene og flyselskapene ikke skulle konkurrere på like vilkår. Pakkereiseloven ble vedtatt uten reisegaranti for kun transportdelen av en pakkereise, se Lovvedtak 74 (2017–2018) Lov om pakkereiser og reisegaranti mv. Stortingskomiteens mindretall viste imidlertid til høringssvarene fra Forbrukerrådet og bemerket at manglende reisegaranti for transportdelen av en pakkereise ville lede til et redusert vern for de reisende sammenliknet med gjeldende rett, se Innst. 354 L (2017–2018) kapittel 2. De fremmet derfor et forslag om å be regjeringen videreføre reisegaranti for transportdelen av en pakkereise i den nye loven som ble vedtatt, se anmodningsvedtak nr. 847 og 848 (2017–2018). Vedtaket resulterte i Prop.48 L (2019-2020) som er omtalt nedenfor.
I Prop. 54 L (2017–2018) punkt 6.2 foreslo departementet at adgangen i pakkereisedirektivet til å innføre angrerett ved kjøp av pakkereiser utenom faste forretningslokaler ikke ble benyttet. Forslaget ble blant annet begrunnet med at avbestillingsreglene ville være tilstrekkelige for en reisende til å komme ut av en avtale, og konkurranseulempen som ville følge for norske næringsdrivende ettersom de øvrige nordiske land ikke ville innføre angrerett. Mindretallet i Stortingskomiteen mente likevel at angrerett burde gjennomføres fordi den fungerer som en sikkerhetsventil mot avtaler som inngås i situasjoner der de reisende lett kan påvirkes til å handle på impuls, se Innst. 354 L (2017–2018) kapittel 2. På denne bakgrunn fremmet mindretallet et Stortingsforslag om å be regjeringen fremme forslag om å innføre angrerett på pakkereiser som er kjøpt utenom faste lokaler, se anmodningsvedtak nr. 847 og 848 (2017–2018). Sammen med vedtaket om reisegaranti for transportdelen av en pakkereise resulterte vedtaket i Prop. 48 L (2019–2020).
Da pakkereiseloven ble vedtatt, var dette derfor uten reisegaranti for pakkereiseliknende reiser og transportdelen av en pakkereise og uten angrerett, men med lovnad om utredning av de to sistnevnte ordningene. Arbeidet resulterte i Prop. 48 L (2019–2020), som ble fremmet 28. februar 2020. Proposisjonen gikk inn for å innføre angrerett for avtaler om pakkereiser inngått utenom faste forretningslokaler, se forslag til endringer i pakkereiseloven § 9 tredje ledd i Prop. 48 L (2019–2020) s. 22. Det ble også foreslått følgende regulering av reisegaranti ved salg av kun transport: «Arrangøren skal også stille reisegaranti ved salg av kun transport, forutsatt at transporten hovedsakelig er til personlig bruk for den reisende», se Prop. 48 L (2019–2020) s. 22.
I april 2020 med utbruddet av covid-19-pandemien og innføringen av statlige tiltak som rammet reisenæringen hardt, trakk imidlertid regjeringen Prop. 48 L (2019–2020), se Innst. 238 S (2019–2020). Det er altså pr. 4. november 2023 ikke foretatt større materielle endringer i pakkereiseloven siden den ble vedtatt.