Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova eller bal.) avløste motorvognloven 20. februar 1926 nr. 2.

Forarbeidene til bilansvarsloven er: NUT 1957: 1 Innstilling om revisjon av reglene om motorvognansvaret fra Motorvognansvarskomiteen av 1951, Ot.prp. nr. 24 (1959–60) og Innst. O. nr. II (1960–61).

Loven ble endret ved lover 12. mai 1972 nr. 28 (§ 2), 25. mai 1973 nr. 26 (§§ 3, 5, 6, 9, 10, 11, 18, 19, 20), 17. desember 1976 nr. 100 (§§ 6, 9, 19), 21. juni 1985 nr. 81 (§§ 5, 7, 8, 9, 12), 16. juni 1989 nr. 69 (§ 19), 27. november 1992 nr. 113 (§§ 5, 7, 10, 12, 17), 26. juni 1998 nr. 46 (§ 19), 26. mars 1999 nr. 16 (§ 10), 15. juni 2001 nr. 61 (§ 10), 21. juni 2002 nr. 41 (§ 17), 8. juni 2007 nr. 19 (§§ 9, 10, 17), 5. juni 2009 nr. 34 (§§ 4, 6), 22. september 2000 nr. 79 (§ 7), 15. juni 2001 nr. 61 (§§ 7, 12), 21. juni 2002 nr. 41 (§ 21), 18. desember 2015 nr. 124 (§ 6), 19. juni 2015 nr. 65 (§ 20), 19. desember 2017 nr. 117 (§§ 17 a, 18, 19, 20), 26. mai 2020 nr. 46 (§§ 2, 5, 9, 10, 13, 15, 17, 20, 21) og 18. februar 2022 nr. 5 (§ 19). Forarbeidene til endringene omtales ved omtale av endringene.

Det er gitt ut to kommentarutgaver til loven:

• Nils Nygaard, Bilansvar, Alma Mater Forlag, 1990

• Bjørn Engstrøm, Bilansvaret, 3. utg., Universitetsforlaget, 2022

For øvrig er loven omtalt i bøker om alminnelig erstatningsrett:

• Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 330 flg.

• Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Om erstatningsrett, Gyldendal Juridisk, 2017 s. 185 flg.

• Nils Nygaard, Skade og Ansvar, 6. utg., Universitetsforlaget, 2007 s. 283 flg.

Bilansvarsloven er ikke omtalt spesielt i Hans Jacob Bull, Forsikringsrett, Universitetsforlaget, 2008, men denne boken er relevant for de forsikringsrettslige spørsmål bilansvarsloven reiser.

Det finnes en betydelig mengde rettspraksis til enkelte av bestemmelsene. Det er også en omfattende nemndspraksis. Bilansvarsloven inneholder ikke selv noen henvisning til bruk av nemnd som tvisteløsningsorgan slik tilfellet er for lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) § 22-1 om behandling av tvister i klageorgan. De nemndene som har vært og er opprettet for behandling av tvister i forsikringsrett, behandler imidlertid også tvister om bilansvarsloven. Tvister om redusert erstatning ved skadelidtes medvirkning etter § 7 ble behandlet av den tidligere Avkortningsnemnda (AKN) fra 18. november 1997. Etter omorganisering av nemndsystemet 1. juli 2010 kan alle tvister knyttet til bilansvarsloven bringes inn for henholdsvis FKN Skade og FKN Person, fra 2011 FinKN Skade og FinKN Person.

Bestemmelser om Finansklagenemndas virksomhet er gitt i Finansklagenemndas vedtekter, som er opprettet i samsvar med lov 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (godkjenningsloven), og saksbehandlingsregler. Nemndenes uttalelser og eventuelle dissenser begrunnes og er offentlige, jf. saksbehandlingsreglene nr. 14 annet ledd. Uttalelsene er rådgivende (ikke-bindende), jf. nr. 14 første ledd, men binder selskapet dersom det ikke innen 21 dager etter uttalelsen gir en begrunnet tilbakemelding til sekretariatet om at uttalelsen ikke vil bli fulgt, jf. saksbehandlingsreglene nr. 15. Nemndenes avgjørelser publiseres anonymisert på Finansklagenemndas hjemmeside, og er også å finne i Lovdata Pro.

Bilansvarsloven må sees i sammenheng med EUs motorvognforsikringsdirektiv (direktiv 2009/103/EF), se nærmere Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 302 flg. EUs motorvognforsikringsdirektiv artikkel 3 sier at medlemstaten har plikt til å sikre «at erstatningsansvar ved bruk av kjøretøyer … er dekket av forsikring». Plikten til å sørge for forsikring gjelder «erstatningsansvar ved bruk av kjøretøyer». Dette er tolket slik at direktivet sondrer mellom (nasjonal) erstatningsrett og plikten til å tegne forsikring som dekker dette ansvaret, jf. EU-domstolen i C-484/09 Ferreira Santos (avsnitt 33), Efta-domstolen i dom 20. juni 2008 i sak E-8/07 (avsnitt 24), Rt-2000-1811 Finanger I s. 1825 og HR-2021-822-A avsnitt 75 og 76. Se også FinKN-2020-154 og FinKN-2020-29.

Det følger av denne sondringen at man i norsk rett står fritt til å regulere erstatningsansvaret for bilførere, men i den utstrekning føreren er ansvarlig etter norsk erstatningsrett, skal dette ansvaret være forsikret. De bestemmelsene i bilansvarsloven som angir forsikringsrettslige regler, må derfor tolkes i samsvar med direktivet, mens lovgiver står fritt med hensyn til utforming av regler som regulerer erstatningsrettslige spørsmål. Grensen er imidlertid mer komplisert i norsk rett, hvor bilansvarsloven gir en kombinert erstatnings- og forsikringslov, enn i de fleste andre europeiske land, hvor man kombinerer alminnelig erstatningsrett med en garanti- eller ansvarsforsikringsordning, se HR-2021-822-A avsnitt 38.