Einar Bratteng
Advokat, Advokatfirmaet Berngaard
Advokat, Advokatfirmaet Berngaard
Lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven eller prodktrl.) er som mange andre miljølover en utpreget fullmaktslov, jf. Ot.prp. nr. 51 (1974–75) punkt 5.1. Formålet med loven er å sikre en helhetlig regulering av produkter samt å forebygge helseskader og miljøforstyrrelser av produkter. Loven inneholder enkelte sentrale forpliktelser for den som produserer, importerer og omsetter produkter, slik som den generelle aktsomhets- og kunnskapsplikten i lovens § 3 og substitusjonsplikten i lovens § 3a.
Flere av bestemmelsene i loven er gjennomføring av EUs produktsikkerhetsdirektiv (direktiv 2001/95/EF). En ny produktsikkerhetsforordning ble foreslått av EU-kommisjonen 30. juni 2021 (COM/2021/346 final) og er en oppfølging av EUs program for forbrukerpolitikk, New Consumer Agenda, ble vedtatt 13. november 2020. Ved siden av at flere av lovens bestemmelser er en tilpasning til og gjennomføring av produktsikkerhetsdirektivet, er produktkontrolloven §§ 9 og 10 en gjennomføring av Norges forpliktelser etter Århus-konvensjonen (konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø) og må ses i sammenheng med lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven).
Produktkontrolloven er som nevnt en fullmaktslov og hjemler en lang rekke svært sentrale forskrifter på produkt- og kjemikalieområdet. Disse forskriftene inneholder i mange tilfeller svært viktige forpliktelser for produsenter og importører med videre. Dette er langt på vei en konsekvens av Norges tiltredelse til EØS-avtalen, hvor en konsekvens har vært at den relative vekten av forskrifter er blitt større sammenlignet med tidligere. De mest sentrale forskriftene på produkt og kjemikalieområdet er
forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften)
forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACH-forskriften)
forskrift 23. februar 2011 nr. 190 om miljøvennlig utforming av energirelaterte produkter (økodesignforskriften)
forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP-forskriften)
forskrift 18. april 2017 nr. 480 om biocider (biocidforskriften)
Felles for samtlige av forskriftene er at de gjennomfører en betydelig andel av Norges folkerettslige forpliktelser på kjemikalieområdet samt svært sentrale og omfattende rettsakter fra EU. Forskriftsverket under produktkontrolloven har derfor svært stor betydning på produktområdet.
Produktforskriften er resultat av en større regelverksgjennomgang på miljøområdet, hvor en rekke enkeltstående forskrifter ble samlet i én forskrift. En tilsvarende gjennomgang ble gjort knyttet til avfall og forurensning, jf. forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) og forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). Disse tre forskriftene er «søsterforskrifter» og utgjør i sum en svært betydelig andel av norsk miljøregelverk. Produktforskriften er et svært sentralt virkemiddel for gjennomføring av Norges folkerettslige forpliktelser på kjemikalieområdet, blant annet Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser (POPs-avtalen) av 22. mai 2001 og Minamata-konvensjonen om kvikksølv av 10. oktober 2013. Produktforskriften gjennomfører også flere direktiver og forordninger fra EU på produktområdet, blant annet RoHS (Restrictions of Hazardous Substances)-direktivet (direktiv 2011/65/EU).
REACH-forskriften er en gjennomføring av EUs REACH-forordning (forordning (EU) nr. 1907/2006 om «Registration, Evaluation, Authorisation and Restriction of Chemicals» (REACH)). Rettsakten pålegger produsenter og importører av stoffblandinger, stoffer og produkter » omfattende plikter. REACH-forordningen stiller blant annet krav til format og innhold i et sikkerhetsdatablad, jf. REACH-forordningen artikkel 31 og vedlegg II. Det er også i forordningens vedlegg XVII restriksjoner knyttet til produksjon, bruk og omsetning, som for eksempel forbud mot en rekke kjemikalier i tatoveringer, grenseverdi for utlekking av nikkel i smykker og lignende, og fra 15. februar 2023 gjelder også et forbud mot bruk av blyhagl i våtmark. Norske myndigheter fører også et såkalt produktregister, som i realiteten er et kjemikalieregister, jf. nedenfor. Produsenter og importører av kjemikalier er forpliktet til å rapportere til registeret, se forskrift 19. mai 2015 nr. 541 om deklarering av kjemikalier til produktregisteret (deklareringsforskriften). Som følge av EUs kjemikaliestrategi er det forventet at REACH-forordningen vil bli vesentlig endret.
Økodesignforskriften er en gjennomføring av direktiv 2009/125/EF om «establishing a framework for the setting of ecodesign requirements for energy-related products» (Økodesigndirektivet). Det er vedtatt en rekke kommisjonsforordninger i tilknytning til direktivet som stiller krav til energiforbruk i produkter, se blant annet kommisjonsforordning (EU) 2019/2019. Økodesignforskriften er den norske gjennomføringen av energikrav til ulike produkter fastsatt på europeisk nivå. Det ble fremsatt et nytt forslag til økodesigndirektiv (COM(2022) 142 final) av Kommisjonen 30. mars 2022.
CLP-forskriften gjennomfører EUs forordning (EF) 1272/2008 i norsk rett, som igjen er en gjennomføring av FNs globalt harmoniserte system for klassifisering og merking av fare (GHS). Se; GHS_Rev9E_0.pdf (unece.org). Regelverket stiller krav til hvordan produkter som inneholder farlige stoffer eller stoffblandinger, skal merkes, og er svært sentralt på produkt- og kjemikalieområdet. CLP-regelverkets grenseverdier om hva som er farlig, og hvordan dette skal merkes, er innarbeidet også i andre miljøregelverk, blant annet i avfallsforskriften kapittel 11 § 11-2 vedlegg 2.
Biocidforskriften gjennomfører forordning (EU) nr. 528/2012 «concerning the making available on the market and use of biocidal products». Dette er, i likhet med CLP- og REACH-regelverket, et omfattende regelverk knyttet til regulering av stoffer og stoffblandinger som er skadelig for helse og miljø, og medfører en rekke forpliktelser for produsenter og importører med videre.
Når en som rettsanvender skal tilnærme seg produktkontrolloven, er det derfor viktig å være klar over at sentrale plikter for produsent og importør mv. ikke følger direkte av loven, men av et omfattende og til dels detaljert forskriftsverk, som i hovedsak er gjennomføringer av EU-rettsakter på produkt- og kjemikalieområdet.