Lov 17. desember 2004 nr. 99 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) hører under Klima- og miljødepartementet (KLD).

Klimakvoteloven gjennomfører EUs klimakvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF) samt en rekke etterfølgende rettsakter i norsk rett. Klimakvoteloven er dermed en nasjonal gjennomføring av det felleseuropeiske systemet for å begrense klimagassutslipp i de sektorer som dekkes av direktivets virkeområde. Kvotesystemets formål er å begrense de europeiske klimagassutslippene på en kostnadseffektiv måte. Antall klimakvoter er begrenset, og systemet setter dermed et felleseuropeisk tak på utslippene. Dermed etableres en pris for slike utslipp. Siden kvotene kan omsettes fritt mellom de kvotepliktige aktørene, vil utslippene reduseres der det er billigst.

Klimakvoteloven ble imidlertid opprinnelig vedtatt som et nasjonalt virkemiddel for å bidra til oppnåelse av Norges forpliktelser etter Kyotoprotokollen av 11. desember 1997. På tidspunktet for vedtakelse var EUs klimakvotedirektiv ikke tatt inn i EØS-avtalen av 2. mai 1995. Ved vedtakelsen var det likevel sett på som viktig at det norske kvotesystemet skulle ligne mest mulig på EUs kvotesystem. Dette ble begrunnet med hensynet til norsk industris konkurransekraft samt et ønske om å forhandle med EU om gjensidig anerkjennelse av kvoter mellom det norske kvotesystem og EUs kvotesystem.

Disse hensynene følger av de opprinnelige forarbeidene til klimakvoteloven, Ot.prp. nr. 13 (2004–2005) og Innst. O. nr. 33 (2004–2005). Disse bygger igjen på føringer gitt i NOU 2000: 1, St. meld. nr. 54 (2000–2001) og den etterfølgende St.meld. nr. 15 (2001–2002) Tilleggsmelding til St. meld. nr. 54 (2000–2001) Norsk klimapolitikk.

Etter vedtakelsen av loven ble det klart at Kommisjonen mente at klimakvotedirektivet måtte innlemmes i EØS-avtalen, og gjennom EØS-komiteens beslutning nr. 146/2007 ble dette gjennomført med virkning fra 1. januar 2008. Norge hadde da allerede gjort mesteparten av implementeringsjobben. For perioden 2005 til 2007 var kvotesystemene separate, men Norge anerkjente ensidig at norske bedrifter kunne levere EU-kvoter til oppgjør for kvoteplikt. Den viktigste forskjellen mellom det norske og EUs kvotesystem i perioden 2005–2007 var at det norske systemet bare omfattet utslipp av CO₂ som ikke hadde CO₂-avgift, og som var kvotepliktig i henhold til EUs klimakvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF). De viktigste bransjene som hadde utslipp med CO₂-avgift, og som dermed ikke ble omfattet av kvotesystemet for 2005–2007, var energianleggene på kontinental­sokkelen og treforedlingsindustrien.

Ved lov 29. juni 2007 nr. 93 ble det vedtatt vesentlige endringer i klimakvoteloven. Endringene skyldtes for det første innlemmelsen av EUs klimakvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF) i EØS-avtalen. Dette medførte blant annet en opphevelse av unntaket for kvoteplikt for virksomhet som var underlagt CO₂-avgift, slik at de samme sektorene ble omfattet både i Norge og EU. Det ble også utviklet nye regler for tildeling av kvoter til norske virksomheter. For det andre var kvotesystemet i 2005–2007 kun ment som en innfasingsperiode før perioden 2008–2012, som var den første fasen der Norge hadde en utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen. Dette nødvendiggjorde også enkelte lovendringer. Forarbeidene til 2007-loven er Ot.prp. nr. 66 (2006–2007) og Innst. O. nr. 100 (2006–2007).

Perioden 2008–2012 var Norges første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen, men fordi det europeiske kvotesystemet også hadde operert i årene 2005–2007, omtales perioden gjerne som kvotesystemets andre forpliktelsesperiode. I denne perioden ble det også vedtatt andre endringer i loven, blant annet som følge av innvendinger fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) knyttet til de norske reglene om tildeling av vederlagsfrie kvoter (Ot.prp. nr. 19 (2008–2009) og Innst. O. nr. 39 (2008–2009), og gjennomføringen av lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven). Den mest betydningsfulle endringen i perioden skjedde ved lov 15. april 2011 nr. 12, der CO₂-utslipp fra luftfarten ble innlemmet i kvotesystemet med virkning fra 1. januar 2012. Forarbeidene til denne endringen er Prop. 69 L (2010–2011) og Innst. 260 L (2010–2011).

Ved EUs rådsdirektiv 2009/29/EF ble regelverket for kvotesystemets tredje periode (2013–2020) fastsatt. Gjennom EØS-komiteens beslutning nr. 152/2012 ble det reviderte klimakvotedirektivet med tilhørende rettsakter innlemmet i EØS-avtalen. Stortinget vedtok deretter 22. mai 2012 en rekke endringer i klimakvoteloven, jf. Prop. 68 L (2011–2012), Innst. 285 L (2011–2012) og lovvedtak 57 (2011–2012). De viktigste endringene i loven (og direktivet) for denne perioden var:

• Kvoteperiodens lengde ble utvidet til 8 år (fra tidligere 5)

• Kvotesystemet ble utvidet til flere sektorer, blant annet utslipp fra anlegg for CO₂-fangst og lagring, luftfart, petrokjemi, ammoniakk og aluminium, PFK-utslipp (perfluorkarboner) fra aluminium og N2O-utslipp (lystgass) fra mineralgjødselproduksjon.

Samtidig innebar tredje kvoteperiode en større grad av totalharmonisering på tvers av Europa, med mer detaljerte bestemmelser fastsatt på europeisk nivå. Dette innebar at norsk gjennomføring fra dette tidspunkt i større grad bestod i en direkte gjennomføring av europeiske regler, med mindre rom for nasjonale tilpasninger. Dette tilsa etter departementets syn at fremtidige endringer i større grad kunne gjennomføres som forskriftsendringer, jf. Prop. 68 L (2011–2012) s. 16. Det ble derfor foretatt en rekke forenklende endringer i lovteksten, mens forskriftsteksten ble tilsvarende utvidet. Eksempelvis ble den tidligere konkrete listen av omfattede utslipp i lovens § 3 gjort om til en generell, vid definisjon av hvilke utslipp som skulle omfattes, mens de konkrete utslippskildene som dekkes av kvotesystemet, følger av forskrift 23. desember 2004 nr. 1851 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteforskriften).

I 2018 vedtok EU i direktiv (EU) 2018/410 endringer i klimakvotedirektivet (direktiv 2003/87/EF) for kvotesystemets fjerde periode, 2021–2030. Selv om de fleste endringene kunne gjennomføres gjennom klimakvoteforskriften, var det nødvendig å også foreta noen endringer i loven. I tillegg hadde FNs luftfartsorganisasjons (ICAO) i oktober 2016 vedtatt sitt eget kvoteprogram CORSIA (Carbon Offsetting and Reduction Scheme for International Aviation), som Norge er en del av. Klima- og miljødepartementet vurderte det som en fordel å samle reglene for utslipp av klimagasser fra luftfartsaktiviteter og foreslo derfor å ta dette inn i klimakvoteloven. Forarbeidene til disse endringene er Prop. 109 L (2018–2019) og Innst. 371 L (2018–2019).

Med virkning fra 1. januar 2024 ble det innført en rekke endringer i klimakvoteloven for å gjennomføre følgende rettsakter i norsk rett: Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2023/957 10. mai 2023 om endring av forordning (EU) 2015/757 for å inkludere sjøtransportvirksomhet i EUs ordning for handel med utslippskvoter og for å sikre overvåking, rapportering og verifisering av utslipp av ytterligere klimagasser og utslipp fra ytterligere typer skip. Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2023/959 10. mai 2023 om endring av direktiv 2003/87/EF om opprettelse av en ordning for handel med utslippskvoter for klimagasser i Unionen og av beslutning (EU) 2015/1814 om opprettelse og bruk av en markedsstabilitetsreserve for unionsordningen for handel med utslippskvoter for klimagasser. I tillegg ble det gjennomført nødvendige hjemler for å innføre kvoteplikt for maritim transport. Forarbeidene til disse endringene er Prop. 3 LS (2023–2024) Endringer i klimakvoteloven (endret virkeområde m.m.) og Innst. 83 L (2023–2024).

Klimakvoteloven gir i flere bestemmelser adgang til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift. Klimakvoteforskriften inneholder en rekke detaljerte bestemmelser om kvotesystemet og endres forholdsvis jevnlig for å tilpasses endringer i EU-regelverket. Forskriften vedtas av Klima- og miljødepartementet, men når det gjelder konkrete vedtak etter klimakvoteregelverket, er det Miljødirektoratet som i all hovedsak fatter vedtak i første instans. Høringsdokumenter fra tidligere forskriftsendringer finnes som regel enten på departementets eller direktoratets nettsider.

Klimakvoteloven og klimakvoteforskriften gjennomfører EUs klimakvotedirektiv (direktiv 2003/87/EF) med en rekke endringsdirektiver, som er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XX. Loven og forskriften gjennomfører videre en lang rekke tilknyttede direktiver og forordninger i norsk rett, og listen økes og endres stadig. Det henvises derfor til EØS-avtalens vedlegg XX for en til enhver tid oppdatert liste over rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen, og som dermed skal gjennomføres i norsk rett.

Miljødirektoratet administrerer ordningen med klimakvoter. På deres nettside finnes en rekke verktøy, veiledere og skjemaer for kvotepliktige virksomhet.

Klima- og miljødepartementet har også utarbeidet EØS-notater for de sentrale direktiver og forordninger i tilknytning til EUs klimakvotedirektiv, med mye informasjon om EU-regelverket og hvordan dette gjennomføres i norsk rett. Den søkbare EØS-notatbasen finnes her.

Det er begrenset med juridisk litteratur om klimakvotesystemet, men Hans Christian Bugge skriver om temaet i kapittel 19 i sitt verk Klimarett. Internasjonal, europeisk og norsk klimarett mot 2030, Universitetsforlaget, 2021. På side 463 er følgende betimelige refleksjoner rundt regelverkets kompleksitet inntatt:

«Selv om et kvotesystem tilsynelatende er enkelt ved at ‘markedet løser problemet’, har det vist seg å kreve omfattende og detaljerte regler. Det norske regelverket består i hovedsak av klimakvoteloven og klimakvoteforskriften. Disse gjennomfører EU-reglene dels gjennom transformasjon, dels gjennom inkorporasjon. Som det vil fremgå av avsnitt 3 nedenfor, er EU-reglene etter hvert blitt meget komplekse. Å sette seg inn i disse reglene er krevende. Resultatet er at kvotehandel er blitt et fagfelt som bare et fåtall eksperter fullt ut behersker.»