Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven eller vrl.) hører under Olje- og energidepartementet (OED).

Vannressursloven regulerer offentligrettslige og privatrettslige aspekter ved forvaltning og bruk av ferskvannsressurser, det vil si vassdrag og grunnvann. Vannressursloven trådte i kraft 1. januar 2001, og den erstattet da lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene (vassdragsloven). Vassdragsloven er fremdeles ikke opphevet, og den består i dag av fem lovparagrafer (§§ 2 til 6). Disse regulerer eiendomsgrenser i vassdrag.

De øvrige lovparagrafene i vassdragsloven ble i stor grad videreført i vannressursloven, men vannressursloven innebar en omfattende forenkling ved at alminnelige regler i større grad supplerer vassdragslovens særregler om tingsrettslige forhold, ekspropriasjon mv. Vannressursloven hadde som formål å styrke allmenne interesser i vassdragsforvaltningen, og loven regulerer også grunnvann som ikke var særskilt regulert i vassdragsloven.

Vannressursloven må ses i sammenheng med lov 14. desember 1917 nr. 17 om regulering og kraftutbygging i vassdrag (vassdragsreguleringsloven), som er en spesiallov på området. For vassdragstiltak som innebærer reguleringer eller overføringer til produksjon av energi som øker vannkraften som angitt i vassdragsreguleringsloven § 3 første ledd, og for elvekraftverk over 40 GWh gjelder konsesjonsbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven i stedet for vannressurslovens konsesjonsbestemmelser. Se nærmere § 19 note 1.

I tillegg til vannressursloven og vassdragsreguleringsloven som regulerer konsesjonsplikt for tiltak i vassdrag («tiltakskonsesjon»), har vannfallrettighetsloven bestemmelser om offentlig eierskap og konsesjonsplikt ved erverv av eiendomsrett til vannfall (fall eller stryk) som ved regulering kan utbringe mer enn 4000 naturhestekrefter («ervervskonsesjon»). Konsesjonsplikt kan utløses også ved indirekte erverv (erverv av aksjer eller andeler i selskaper som eier vannfall) som nevnt ovenfor. For vannkraftetableringer kan det også være krav om anleggskonsesjon etter lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) § 3-1.

Også arealplanlegging etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) har stor betydning for forvaltningen av vassdrag og grunnvann. Arealdelen i kommuneplaner kan legge føringer for bruken av vassdrag, eksempelvis gjennom arealformålet «bruk og vern av sjø og vassdrag» i plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 6. I tillegg kan enkelte vassdragstiltak og grunnvannstiltak være reguleringsplanpliktige etter plan- og bygningsloven § 12-1. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at vannkraftetableringer står i en særstilling i forhold til plan- og bygningslovens system, jf. plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd og plan- og bygningsloven § 6-4 tredje ledd.

Etter vannressurslovens vedtagelse har det kommet til viktige saksbehandlingsregler av betydning for myndighetsutøvelsen etter vannressursloven i blant annet lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Naturmangfoldlovens kapittel 2 inneholder viktige prinsipper for å bidra til bærekraftig utvikling, som for eksempel krav til kunnskapsgrunnlag og samlet belastning i naturmangfoldloven §§ 8 og 10. Med hjemmel i naturmangfoldloven § 13 er det også fastsatt retningsgivende kvalitetsnormer for ville bestander av atlantisk laks, jf. forskrift 20. september 2013 nr. 1109.

Sentral for forvaltningen av vassdrag er også lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven). Lakse- og innlandsfiskloven er en lov som har til formål å sikre naturlige bestander av, og leveområdene til, anadrome laksefisk og innlandsfisk. Anadrome laksefisk er fiskearter som oppholder seg både i vassdrag og i sjø, og loven har derfor et videre geografisk virkeområde enn vannressursloven. De aller fleste vassdragstiltak som er konsesjonspliktige etter vannressursloven § 8 er fritatt fra tillatelsesplikten etter lakse- og innlandsfiskloven § 7 og forskrift gitt i medhold av § 7 (se forskrift 15. november 2004 nr. 1468 om fysiske tiltak i vassdrag § 1).

EØS-avtalen er relevant på vassdragsrettens område. Det gjelder særlig vanndirektivet (direktiv 2000/60/EF), konsekvensutredningsdirektivene (direktiv 2011/92/EU og direktiv 2001/42/EF) og miljøansvarsdirektivet (direktiv 2004/35/EF). Vanndirektivet er gjennomført ved forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften), som er gitt blant annet med hjemmel i vannressursloven § 9. Enkelte bestemmelser i vannressursloven gjennomfører også krav etter miljøansvarsdirektivet, se særlig vannressursloven § 59 tredje ledd. Konsekvensutredningsdirektivene er gjennomført i plan- og bygningsloven og forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger (konsekvensutredningsforskriften). Enkelte vassdragstiltak utløser alltid krav om konsekvensutredning, jf. plan- og bygningsloven kapittel 4 og 14 og konsekvensutredningsforskriften § 6.

De sentrale forarbeidene til vannressursloven er NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann fra Vassdragslovutvalget ledet av professor Inge Lorange Backer, Ot.prp. nr. 39 (1998–99) Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven), Innst. O. nr. 101 (1999–2000) og Besl. O. nr. 1 (2000–2001).

Etter vannressursloven trådte i kraft, har den vært endret ved en rekke endringslover. De fleste av disse endringene har vært mindre tilpasninger til endringer i andre lover. Noen mer omfattende endringer er også blitt vedtatt blant annet med det formål å gjøre sentrale bestemmelser for vassdrag likelydende for grunnvann (særlig vannressursloven §§ 43 a og 45) og for å styrke sanksjonsvirkemidlene i loven. Ved lov 18. desember 2020 nr. 157 ble det vedtatt nye bestemmelser i lovens kapittel 12 om gjennomføring av loven og vedtak i medhold av loven. Endringsloven trådte i kraft 1. juli 2021.

Sentrale forskrifter er forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften), forskrift 18. desember 2009 nr. 1600 om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften), forskrift 19. november 1996 nr. 1066 om oppgaveplikt ved brønnboring og grunnvannsundersøkelser, forskrift 7. mai 1951 nr. 3 om registering og merking av fartøyer i vassdrag som danner riksgrense mellom Norge og Russland, forskrift 17. juni 2005 nr. 655 om kommunalt tilsyn med anlegg for sikring mot flom, erosjon og skred og anlegg for å bedre vassdragsmiljøet, forskrift 28. oktober 2011 nr. 1058 om internkontroll etter vassdragslovgivningen (IK-vassdrag) og forskrift 15. desember 2017 nr. 2037 om kommunens myndighet i mindre vannkraftsaker.

Litteratur:

Brekken mfl., Vannressursloven. Kommentarutgave, Kommuneforlaget, 2001. I boken Vassdrags- og energirett, Universitetsforlaget, 2002, redigert av Thor Falkanger og Kjell Haagensen, gis en samlet fremstilling av lovgivningen på vassdragsrettens områder, herunder vannressursloven. En bred og systematisk fremstilling av rettighetsforhold og forvaltning av grunnvann er gitt i Gunnhild Storbekkrønning Solli, Ute av syne, ute av sinn – om rettigheter til og forvaltning av grunnvann i norsk rett, Karnov Group Norway, 2021. Boken inneholder også generelle analyser av formål og virkemiddelbruk ved vannforvaltning. Boken Vann, juss og samfunn – Rettigheter og regulering i utvikling, Cappelen Damm Akademisk, 2022, drøfter aktuelle temaer knyttet til rettslig regulering av vann, både i form av oversiktskapitler om ulike regelsett og gjennom vitenskapelige dypdykk i utvalgte temaer.

En oversiktspreget fremstilling av vassdragslovgivningen er å finne i Hans Chr. Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, 6. utg., Universitetsforlaget, 2022 og i Inge Lorange Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett, 5. utg., Gyldendal, 2012. Vannressursloven regulerer tingsrettslige temaer omtalt blant annet i Thor Falkanger og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, 9. utg., Universitetsforlaget, 2022, Einar Bergsholm, Rettigheter i fast eiendom, Fagbokforlaget, 2019 og Katrine Broch Hauge, Fallrettar og ekspropriasjonserstatning, Universitetsforlaget, 2016.

Det er flere eldre fremstillinger om rettsforholdene etter tidligere vassdragslovgivning. Særlig nevnes Arne Carlsen, Vasdragsloven til praktisk brug, Aschehoug, 1905, U.A. Motzfeldt, Den norske vasdragsrets historie indtil aaret 1800 med domsamling, Bind no. 1, Brøgger, Kristiania, 1908, Henry Nærstad, Eiendomsrett til vannområder, Norli, 1938, Arne Vislie, Grensene for grunneierens rådighet over vassdrag, Vislie, 1944 og Sjur Brækhus og Axel Hærem, Norsk tingsrett, Universitetsforlaget, 1964.