Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven eller nml.) hører inn under Klima- og miljødepartementet (KLD). De fleste deler av loven trådte i kraft fra 1. juli 2009. Kapittel IV om fremmede organismer trådte i kraft fra 1. januar 2016. Visse enkeltbestemmelser og endringer i andre lover er iverksatt til andre tidspunkt, se § 76 og tilhørende note 1.

Loven erstattet den tidligere lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven). Innføringen av naturmangfoldloven gjorde dessuten betydelige endringer i lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven) og lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven). En betydelig del av naturmangfoldloven bygger på disse foregående lover, se lovspeil.

Lovens formål er å ta vare på naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold, jf. § 1. Loven bidrar til gjennomføring av konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on biological diversity, CBD) og bygger i stor grad på prinsippene i Grunnloven § 112 (tidligere § 110b) om rett til et sunt miljø. Loven er sektorovergripende og skal bidra til at miljøhensyn blir vurdert i alle avgjørelser som berører naturmangfoldet. Nærmere om lovens formål, se NOU 2004: 28 punkt 11.4 og Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) kapittel 6.

Lovhistorikk og sentrale endringer

Naturmangfoldloven var den fjerde i rekken av norske lover med vern av naturverdier som spesifikt formål.

Den direkte forløperen var lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven 1970), som inneholdt hjemler for vern av spesielle naturområder, naturforekomster, landskapsbilder og naturmiljø, fredning av planter og dyr, samt regler om saksbehandling og erstatning. Naturvernloven 1970 hadde i sin tid erstattet lov 1. desember 1954 nr. 2 om naturvern (naturvernloven 1954). Loven fra 1954 omfattet bestemmelser om fredning av områder og plante- eller dyresamfunn/arter. Norges første lov om naturfredning var lov 25. juli 1910 nr. 3 om naturfredning (naturfredningsloven).

Naturmangfoldloven ble utredet og forberedt av et utvalg oppnevnt 20. april 2001, ledet av Inge Lorange Backer (Biomangfoldlovutvalget). Resultatet av utvalgets arbeid var rapporten NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven).

Basert på utvalgets forslag la Miljøverndepartementet frem lovforslaget Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Behandlingen i Stortinget medførte en viss debatt om lovens geografiske virkeområde, vekting av naturverdier mot andre samfunnsverdier og dens generelle utforming som fullmaktslov, se Innst. O. nr. 100 (2008–2009) og Besl. O. nr. 105 (2008–2009). Lovvedtaket ble i all hovedsak sammenfallende med departementets forslag.

Loven er endret en rekke ganger siden vedtakelsen i 2009 – hvorav en del er mindre presiseringer og justeringer. Her nevnes derfor bare et utvalg materielle endringer. Ved lov 17. september 2010 nr. 57 utvidet Stortinget adgangen til felling av rovvilt (jerv, gaupe og bjørn) for å fjerne fare for skade på bufe, tamrein og gris (se § 17 tredje ledd). Lov 22. juni 2012 nr. 56 tok inn «hund» som beskyttet i nødvergebestemmelsen (§ 17 annet ledd). Nødvergebestemmelsen ble ytterligere justert i lov 19. juni 2020 nr. 87, blant annet for å sikre at det nasjonale regelverket var i tråd med Bern-konvensjonen (se Prop. 90 L (2019–2020) Endringer i naturmangfoldloven (nødverge til forsvar for bufe mv. og etablering av Rovviltklagenemnda) punkt 4.5).

Gjennom lov 14. juni 2013 nr. 50 fikk loven en ny forskriftshjemmel i § 61 a, med sikte på at Norge skal kunne etterleve forpliktelser i Nagoya-protokollen til konvensjonen om biologisk mangfold (tilgang til genressurser og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av bruken av disse ressurser), se Prop. 134 L (2012–2013) Endringer i naturmangfoldloven kapittel 2.

Kapittelet om fremmede organismer ble endret gjennom lov 20. juni 2014 nr. 50, ved en utvidelse av forskriftsadgangen for å regulere innførsel og utsetting av fremmede organismer (se Prop. 62 L (2013–2014) Endringer i naturmangfoldloven og §§ 29, 30 og 31). Regler om administrativt beslag og administrativ inndragning ble vedtatt gjennom lov 18. november 2016 nr. 83.

Hjemmel for forskrifter til gjennomføring av vanndirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000) ble tatt inn i loven ved endringslov 14. desember 2018 nr. 94.

Lovens virkeområde og oppbygning

Lovens bestemmelser gjelder som utgangspunkt i norsk landterritorium, herunder innsjøer og vassdrag, og i Norges territorialfarvann (se § 2). Bestemmelsene i loven er delt i ti kapitler, og virkemidlene i loven kan fordeles på en tredelt skala (se nærmere Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 14):

1. Strenge regler, som kapittel V om områdevern, og reglene om prioriterte arter (§§ 23 og 24)

2. Konkrete regler knyttet til bærekraftig bruk, som kapittel III om artsforvaltning, kapittel IV om fremmede organismer og kapittel VI om utvalgte naturtyper

3. Generelle regler knyttet til bærekraftig bruk, som kapittel II.

Tema for lovens kapitler er fordelt som følger:

Første kapittel inneholder lovens formål, geografisk virkeområde og en rekke sentrale definisjoner.

Andre kapittel omfatter forvaltningsmål og generelle prinsipper for håndtering av naturmangfold (aktsomhetsplikt, krav til kunnskapsgrunnlaget, føre-var-prinsippet, økosystemtilnærming mv.)

Tredje kapittel har regler om forvaltning av arter, herunder høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk, og uttak av virvelløse dyr, planter og sopp. Videre inneholder kapittelet regler om ferdselsregulering i utmark, prioriterte arter, bevaring av særskilte bestander og handel med truede arter.

Fjerde kapittel gjelder fremmede organismer og regulerer innførsel, utsetting og omsetning av alle typer organismer som kan ha negative effekter på biologisk mangfold.

Femte kapittel viderefører mye av innholdet fra tidligere naturvernlover, nemlig regler om områdevern, vernekategoriene, skjøtsel, dispensasjon og erstatning for slike vedtak.

Sjette kapittel var en nyskaping med naturmangfoldloven og gir adgang til utvelging av visse naturtyper som «utvalgte» (jf. definisjon i § 3 bokstav j).

Syvende kapittel handler om tilgang til genetisk materiale, herunder uttak og utnytting, fordeling av fordeler, genetisk materiale i offentlige samlinger og genetisk materiale fra andre land.

Åttende kapittel fastsetter myndighet etter loven (personell kompetanse) og har bestemmelser om tilsyn, kontroll, gransking og opplysningsplikt.

Niende kapittel har regler om håndheving og sanksjoner.

Tiende kapittel inneholder paragrafene om lovens ikrafttreden og overgangsbestemmelser.

Forholdet til internasjonal rett

Et vesentlig motiv bak naturmangfoldloven var å sikre at Norge kan oppfylle sine forpliktelser etter internasjonalt regelverk. Sentrale internasjonale avtaler på området er konvensjonen om biologisk mangfold (biomangfoldkonvensjonen), konvensjonen om vern av trekkende arter av ville dyr (Bonnkonvensjonen), konvensjonen om våtmarksområder av internasjonal betydning, særlig som tilholdssted for vannfugler (Ramsarkonvensjonen), konvensjonen om internasjonal handel med truede arter av vill fauna og flora (CITES), konvensjonen om bevaring av verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen), Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen), den europeiske landskapskonvensjonen og konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR) – se omtale av disse og flere i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) punkt 4.2.

Også innenfor EU er det flere regelsett som er relevante: Direktiv 79/409/EEC om beskyttelsen av ville fugler (fugledirektivet) gir regler om vern og utnytting av alle naturlig forekommende ville fuglearter i EU, med deres egg, reir og levesteder, mens direktiv 92/43/EEC om bevaring av naturtyper samt ville dyr og planter (habitatdirektivet) omfatter naturtyper, arter og deres levesteder. Disse direktivene faller utenfor Norges EØS-forpliktelser, men siden direktivene i praksis utgjør EUs oppfølging av Bern-konvensjonen, vil medlemsstatenes etterlevelse av direktivene være relevant også for Norges del. Direktivene har blant annet påvirket utformingen av lovens kapitler III, IV, V og VI (se nærmere om EU-rettens betydning i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) punkt 4.3).

Hvilke internasjonale avtaler som er relevante for de enkelte bestemmelsene, er beskrevet i de respektive notene.

Sentrale forskrifter

Naturmangfoldloven er preget av fullmaktsbestemmelser, og den utgjør derfor hjemmel for en lang rekke forskrifter (pr. mars 2024 omfatter Lovdatas database 42 sentrale og over 1500 lokale forskrifter). Blant annet er en rekke arter tildelt status som prioritert art (se forskrifter til §§ 23 og 24). Likedan er utvalgte naturtyper fastsatt gjennom forskrift (se forskrift 13. mai 2011 nr. 512 om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven).

Blant de mest brukte forskriftene til loven finnes forskrifter knyttet til rovviltforvaltning, som forskrift 4. mai 2001 nr. 468 om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, og forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt, som tar sikte på bærekraftig forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn, og forskrift 30. mai 2014 nr. 677 om erstatning når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt.

Videre er vassdragsrelaterte spørsmål regulert i forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen, forskrift 11. november 1993 nr. 1020 om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer for kultiveringsformål og forskrift 26. juni 2009 nr. 851 om fiske etter innlandsfisk mv. og fangst av kreps (innlandsfiskeforskriften)

Endelig kan nevnes forskrift 19. juni 2015 nr. 716 om fremmede organismer og forskrift 15. juni 2018 nr. 889 om innførsel, utførsel, besittelse mv. av truede arter av vill fauna og flora (CITES-forskriften), som begge dreier seg om grensekryssende aktivitet.

For fullstendig oversikt over forskrifter etter loven vises det til Lovdata.

Forarbeider og litteratur

Lovens forarbeider utgjør en viktig del av rettskildebildet rundt naturmangfoldloven. Særlig er biomangfoldlovutvalgets rapport og departementets lovforslag fortsatt relevante.

NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven).

Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven).

Det sentrale verket blant alminnelig litteratur er Inge Lorange Backer, Naturmangfoldloven. Kommentarutgave, Universitetsforlaget, 2010. Boken er imidlertid basert på loven slik den ble vedtatt, og behandler derfor ikke senere endringer eller rettsutvikling.

Loven omtales også av Hans Christian Bugge i Lærebok i miljøforvaltningsrett, 6. utg., Universitetsforlaget, 2022, se særlig side 260–307.

Vedrørende kapittel II er veilederen «Naturmangfoldloven kapittel II – Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk» (T-1554 B) fra Klima- og miljødepartementet (2016) relevant.