Lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven) trådte i kraft 14. mars 2008. Fagansvarlig departement for loven er Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Det grunnleggende formålet bak Finnmarksloven er å sikre samenes rettigheter og grunnlaget for materiell samisk kulturutøvelse i Finnmark. Loven bygger samtidig på et prinsipp om likebehandling av alle som bor i samme område, jf. blant annet Innst. O nr. 80 (2004–2005) punkt 5.1.

Lovens kapittel 1 inneholder en del prinsipielle og/eller overordnede bestemmelser, herunder føringer for offentlige myndigheter (§ 4). Utover dette består Finnmarksloven av tre hovedelementer:

1. Overføring av Statskog SFs grunnbokshjemler og reelle eierposisjoner til et eget grunneierorgan – Finnmarkseiendommen – som ledes av et styre utpekt av Sametinget og Finnmark fylkeskommune (kapittel 2).

2. Regler om forvaltningen av fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn, herunder om hvilke rettigheter lokalbefolkningen og allmennheten har til slike ressurser (kapittel 3).

3. Etableringen av et forvaltningsorgan – Finnmarkskommisjonen – og en spesialdomstol – Utmarksdomstolen for Finnmark (kapittel 5). Finnmarkskommisjonen skal kartlegge privatrettslige (tingsrettslige) rettigheter til grunn og naturressurser i det geografiske området Finnmarkseiendommen overtok grunnbokshjemmelen til ved lovens ikrafttredelse, samt enkelte andre rettighetsforhold. Utmarksdomstolen for Finnmark behandler tvister som oppstår i kjølvannet av denne kartleggingsprosessen.

I tillegg inneholder lovens kapittel 4 bestemmelser om fisket i Neiden og Tana.

Finnmarksloven som sådan gjelder for hele Finnmark fylke (se § 2 om den nærmere geografiske avgrensningen). De fleste av lovens bestemmelser berører imidlertid bare de områdene i fylket som Statskog SF hadde grunnbokshjemmelen til ved Finnmarkslovens ikrafttredelsene. I Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) punkt 2.4.3 anslås disse områdene å utgjøre ca. 95 prosent av det totale arealet i Finnmark. Områdene ble tidligere ofte omtalt som «Statens umatrikulerte grunn», se tidligere lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. Som påpekt i Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) punkt 3.2.2 var betegnelsen «umatrikulert grunn» ikke lenger treffende da Finnmarksloven trådte i kraft, idet områdene ble matrikulert allerede på 1980-tallet)

I hvilken grad staten/Statskog SF faktisk var eier av «den umatrikulerte grunnen» i Finnmark ved Finnmarkslovens ikrafttredelse, er blant de spørsmålene lovens kapittel 5 skal legge til rette for avklaring om. Iallfall siden siste halvdel av 1800-tallet og fram mot nyere tid var imidlertid statens oppfatning at disse områdene tilhørte staten. I lovgivningen ble denne oppfatningen første gang uttrykkelig tilkjennegitt i jordsalgsloven av 1863 (lov 22. juni 1863 nr. 3).

Finnmarksloven er resultatet av en relativt lang og omfattende prosess. Utgangspunktet for denne prosessen var striden om Alta–Kautokeino-vassdraget på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. I 1980 ble (det første) Samerettsutvalget opprettet. Spørsmål om samenes rettigheter til land og naturressurser var et sentralt tema allerede ved opprettelsen av utvalget. På initiativ fra samiske organisasjoner ble imidlertid utvalget bedt om i første omgang å utrede en grunnlovfesting av samenes status og opprettingen av et eget folkevalgt organ. Denne utredningen er publisert som NOU 1984: 18 og dannet grunnlaget for vedtakelsen av «sameparagrafen» i Grunnloven § 108 (§ 110 b fram til 2014), opprettelsen av Sametinget og vedtakelsen av lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).

Spørsmål om samenes rettigheter til land og naturressurser i Finnmark ble temaet for Samerettsutvalgets andre utredning. Hovedutredningen er publisert som NOU 1997: 4. Flertallet i utvalget gikk inn for å opprette et nytt organ – «Finnmark grunnforvaltning» – som skulle forvalte grunn og ikke-fornybare naturressurser i Finnmark. Den konkrete utformingen var det ulike syn på innad i utvalget. Blant annet ønsket et mindretall å åpne for at kommuner og bygder kunne vedta at grunnforvaltningen skulle tilligge et eget organ – «Samisk grunnforvaltning» – i stedet for Finnmark grunnforvaltning.

Foruten hovedutredningen NOU 1997: 4 ble det utarbeidet flere underutredninger som ledd i utredningsprosessen. Blant disse var utredningene fra den såkalte «Rettsgruppen» (publisert i NOU 1993: 34) og den såkalte «Folkerettsgruppen» (publisert som NOU 1997: 5 samtidig med hovedutredningen). Rettsgruppen konkluderte i sin utredning med at staten/Statskog SF (også) var reell eier av «den umatrikulerte grunnen» i Finnmark.

Både underveis og i etterkant av Samerettsutvalgets utredning fant det sted en utvikling både folkerettslig og i nasjonal rett. I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Utover 1990- og 2000-tallet fant det videre sted en utvikling i norsk tingsrett som innebar at særtrekk ved samisk bruk av naturressurser og samiske rettsoppfatninger i større grad ble hensyntatt ved anvendelsen av norske regler om erverv av eier- og bruksrettigheter til fast eiendom som følge av langvarig bruk. I 2001 ble to sentrale dommer avsagt: Rt-2001-769 (Svartskog) og Rt-2001-769 (Selbu). Begge disse dommene er trukket fram i lovforarbeidene, se blant annet Innst. O 80 (2004–2005) punkt 7.4.5.

I tillegg til utredningene i regi av Samerettsutvalget satte Justisdepartementet i 1995 i gang et eget forskningsprosjekt knyttet til samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Dette skjedde etter initiativ fra Sametinget. Materialet fra denne utredningen ble publisert i NOU 2001: 34.

Samerettsutvalgets utredning ble fulgt opp av departementet i Ot.prp. nr. 53 (2002–2003). I likhet med det som skulle bli løsningen i den endelige loven, gikk departementet inn for å overføre Statskog SFs grunneierrettigheter i Finnmark til Finnmarkseiendommen og å regulere forvaltningen av og rettigheter til fornybare ressurser for Finnmarkseiendommens grunn. Departementets lovforslag inneholdt derimot ingen regler om kartlegging og anerkjennelse av privatrettslige rettigheter i disse områdene.

Departementets lovforslag ble møtt med innvendinger fra blant annet Sametinget og var også gjenstand for enkelte kritiske merknader i en observasjonsuttalelse fra ILOs ekspertkomité i 2004.

Et sentralt element i kritikken og den påfølgende debatten var forholdet til ILO-konvensjon 169 artikkel 14. Debatten handlet dels om hvorvidt norsk tingsrett var i tråd med artikkel 14 nr. 1 om anerkjennelse av urfolks eier- og råderett i områder de tradisjonelt lever. Og dels handlet den om forholdet til artikkel 14 nr. 3, hvoretter landene skal ha hensiktsmessige ordninger for å avgjøre urfolks rettskrav knyttet til landområder.

Etter en prosess som blant annet omfattet konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkeskommune, fremmet Justiskomiteen et lovforslag som både Sametinget og fylkeskommunen ga tilslutning til, se Innst. O nr. 80 (2004–2005) kapittel 9. Lovforslaget innebar blant annet at departementets opprinnelige lovforslag ble utbygget med kapittel 5 om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende (privatrettslige) rettigheter til land og naturressurser. Det ble ikke gitt bestemmelser som grep inn i gjeldende norske regler om erverv av eier- og bruksrettigheter gjennom alders tids bruk mv. I § 29 første ledd – som klargjør hva som er det rettslige grunnlaget for vurderingen av hvilke rettigheter som eksisterer – benyttet man imidlertid ordlyden «gjeldende nasjonal rett» framfor «gjeldende norsk rett». Hensikten med dette var å få «bedre frem … at også samiske sedvaner og rettsoppfatninger skal hensyntas», jf. Innst. O. nr. 80 (2004–2005) s. 19.

Finnmarksloven er endret flere ganger. Blant endringslovene er lov 21. september 2012 nr. 66 om endringer i deltakerloven, havressursloven og finnmarksloven. Endringsloven ble vedtatt i kjølvannet av NOU 2008: 5 fra det såkalte «Kystfiskeutvalget». Utvalget foreslo en egen lov om retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Fiskeri- og kystdepartementet fulgte ikke opp dette forslaget. I Prop. 70 L (2011–2012) foreslo imidlertid departementet at Finnmarkskommisjonen og Utmarkskommisjonen for Finnmark (også) skulle gis kompetanse til å ta stilling til krav om kollektive og individuelle rettigheter til fiskeplasser i sjø- og fjordområder i Finnmark, se nåværende lovs § 29 første ledd andre punktum.

Det ble gjort flere endringer i loven i forbindelse med sammenslåingen av Finnmark fylke og Troms fylke (til Troms og Finnmark fylke) etter kommune- og fylkestingsvalget i 2019 (med virkning fra 1. januar 2020), jf. endringslov 20. desember 2019 nr. 108. Et gjennomgående formål med disse endringene var å sørge for at lovens geografiske virkeområde ikke ble endret (kompetanse som lå til Finnmark fylkesting, ble imidlertid flyttet til det nye fylkestinget). Etter at de to fylkene igjen ble atskilt etter kommune- og fylkestingsvalget i 2023 (med virkning fra 1. januar 2024), ble det gjort nye endringer for å tilpasse loven i tråd med dette, jf. endringslov 9. juni 2023 nr. 27.

Finnmarksloven er behandlet i Susann Funderud Skogvang, Samerett, 4. utg., Universitetsforlaget, 2022 kapittel 9 og av Jon Gauslaa, Finnmarksloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata. Loven og den forutgående lovprosessen er også behandlet av (det gjenoppnevnte) Samerettsutvalget i NOU 2007: 13, hvor det blant annet foreslås lignende lovgivning for tradisjonelle samiske områder utenfor Finnmark. Utredningen behandler også de folkerettslige reglene som gjør seg gjeldende.