Lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova). Ansvarlig departement er Landbruks- og matdepartementet (LMD).

Skogbrukslova erstattet lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern, som ble opphevet sammen med lov 9. juni 1939 nr. 17 om husbruksskog og lov 9. november 1956 nr. 4 om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket, se nærmere § 24 andre ledd. Formålet med en ny lov var å modernisere språk og forvaltningsprinsipper, gi klarere føringer for bærekraftig skogbruk og vektlegge skogeierens rett til å nytte skogen innen lovens rammer, jf. St.meld. nr. 17 (1998–99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren og Innst. S. nr. 208 (1998–99). Forarbeider til loven er Ot.prp. nr. 28 (2004–2005) og Innst. O. nr. 61 (2004–2005).

Loven gjelder for skog og skogsmark i områder som også er omfattet og regulert av andre lover, som lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) og lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), se nærmere kommentarer til § 2.

Skogbrukslova utgjør sammen med lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova), lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom m.v. (konsesjonsloven) og lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova) det sentrale landbruksrettslige regelverket. Skogeiendom på minst 500 dekar produktiv jord kan være odlingsjord, jf. odelslova §§ 1 og 2. Jordlova § 12 forbyr deling av jordbrukseiendom, herunder eiendom til skogbruk, uten samtykke fra kommunen. Omsetning av skogeiendommer er regulert av konsesjonsloven, hvor formålet er å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer.

Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven) regulerer forholdet mellom grunneierens rettigheter og allmennhetens bruk av jord- og skogbrukseiendom til friluftsliv. Jakt og fiske er regulert i naturmangfoldloven, lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven) og lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. (lakse- og innlandsfiskloven). Lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål (beitelova) inneholder bestemmelser om regulering av beite, blant annet § 12 om fredning av beite i skogsmark. Rett til å sette opp gjerder reguleres av lov 5. mai 1962 om grannegjerde (grannegjerdelova). Skogsområder kan være del av allmenninger nærmere regulert av lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger (bygdeallmenningsloven) og lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene (statsallmenningsloven). Kulturminner i skogen reguleres av lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven).

Naturmangfoldlovens regler supplerer skogbrukslova om hogst og forvaltning av skog, særlig da formålsparagrafen (§ 1) og de alminnelige bestemmelsene om bærekraftig bruk i kapittel II, herunder forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer i § 4. Vern av skogsområder skjer med hjemmel i naturmangfoldloven kapittel V, og naturmangfoldloven § 54 inneholder regler om meldeplikt ved skogbrukstiltak som berører forekomst av utvalgte naturtyper. I medhold av naturmangfoldloven er det gitt egne bestemmelser om innføring av arter, som forskrift 25. mai 2012 nr. 460 om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål, som skal hindre at utsetting av utenlandske treslag medfører eller kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet.

Landbruks- og fiskerisektoren er etter EØS-avtalens artikkel 8 nr. 3 ikke en del av EØS-avtalens alminnelige virkeområde for tilgang til det frie markedet og de fire friheter, men det åpnet opp for handel og samarbeid i EØS-avtalens del II kapittel 2. Naturvern og forvaltning av naturressurser er heller ikke en del av EØS-samarbeidet. Hvilke EØS-rettslige regler som gjelder for landbrukssektoren, er derfor noe komplisert. Forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid kan unntas for skogbrukssektoren, se skogbrukslova § 18. EUs tømmerforordning, (EU) nr. 995/2010, som trådte i kraft i Norge 1. mai 2015, er en viktig del av EUs politikk mot ulovlig hogst og handel med tømmer og treprodukter av ulovlig opprinnelse. Forordningen vil fra 30. desember 2024 erstattes av om en ny forordning om avskogingsfrie råvarer og produkter (EU) nr. 2023/1115. Tømmerforordningen er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 24. april 2015 nr. 406 om omsetning av tømmer og treprodukter med opprinnelse utenfor Norge og forskrift 24. april 2015 nr. 403 om omsetning av tømmer og treprodukter med opprinnelse i Norge – forskriftene er hjemlet i henholdsvis naturmangfoldloven § 26 og skogbrukslova §§ 8 og 22. Flere EØS-rettslige miljøregelverk er gjennomført i norsk rett slik at de gjelder for landbrukssektoren, som vanndirektivet 2000/60/EF gjennomført i forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften). Det gjelder også rammedirektiv for bærekraftig bruk av plantevernmidler 2009/128/EF, som er gjennomført i forskrift 6. mai 2015 nr. 455 om plantevernmidler(plantevernmiddelforskriften). Tilsvarende er forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger, som gjennomfører tiltaksdirektivet 2014/52/EU og plandirektivet 2001/42/EF, også gitt anvendelse for skog, se forskriftens vedlegg II A. Skogbrukssektoren vil også trekkes inn i EUs klimapakke Klar for 55 (Fit for 55), hvor EUs skogstrategi beskrives som et av flaggskipene innen satsningen European Green Deal.

Etter at loven trådte i kraft, er det kun gjort mindre endringer, som for eksempel gjennom lov 19. juni 2009 nr. 98 om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv. i forbindelse med at de tidligere fylkeslandbruksstyrene opphørte og kompetansen ble overført til andre organ.

Landbruks- og matdepartementet er øverste skogbruksmyndighet, jf. § 3. Kommunene er førsteinstans for de fleste vedtak etter loven, og statsforvalteren er klageorgan for vedtak truffet av kommunen. I skogbrukslova fremheves skogeierens selvstendige ansvar for forvaltning av skogen, og skogeieren har flere konkrete plikter ved forvaltningen av skog på egen eiendom, se § 4 og kapittel 2.

Loven retter seg mot de som eier, bruker eller forvalter skogen. Skogbrukslova er primært utformet ut fra at den er en næringslov, jf. Ot.prp. nr. 28 (2004–2005) s. 78. Skognæringen er tradisjonelt en viktig næring i Norge. Skogvirke brukes som brensel og råstoff for produksjon som trelast, papir/papp, plater og andre produkter som klær og alkohol. 37 prosent av Norges areal er dekt av skog, hvorav 69 prosent av skogen er produktivt skogareal, jf. SSB – Fakta om skogbruk. Gjennomsnittlig inntekt fra skogseiendommer i 2021 var 62 000, og det sysselsatte 6 152 i 2022 årsverk. I 2022 var det ifølge SSB 126 125 skogeiendommer i Norge, hvorav 120 254 var eid av enkeltpersoner, 4233 av private eiere som selskap, bygdeallmenninger, dødsbo og stiftelser, 704 skogeiendommer av staten og 474 i kommunalt/fylkeskommunalt eie. Til tross for at andelen av offentlig eide skogbrukseiendommer er lav, eier det offentlige store skogeiendommer, som i 2022 samlet sett utgjorde i underkant av 12 prosent av det produktive skogarealet og 20 prosent av det uproduktive skogarealet. Statskog er Norges største skogeier.

Forvaltning av skogen må ses ut fra et videre perspektiv enn næringshensyn: Skogen er viktig for det biologiske mangfoldet – 60 prosent av Norges kjente arter er knyttet til skog og 48 prosent av de truede artene lever i skogen, se miljostatus.no – Skog. Skogdrift påvirker det biologiske mangfoldet, og antall truede og nært truede arter har økt i årene fra 2015–2021, se nærmere Artsdatabanken. Status for truete arter i skog. Norsk rødliste for arter 2021. I dag er 5,1 prosent av skogen vernet etter naturmangfoldloven, jf. miljostatus.no – Skog. Forvaltning av skog er et virkemiddel for å redusere klimagasser i atmosfæren, ved at skogen fanger og lagrer energi ved hjelp av vann og karbon fra lufta, se nærmere rapporten Bærekraftig skogbruk i Norge (NIBIO 2018). Skogen er arena for fiske, fangst, jakt og friluftsliv. Levekårsundersøkelsen fra SSB for 2021 viser at ca. 80 prosent av befolkningen går i skog og mark minst én gang i året.

Sentrale forskrifter er forskrift 7. juni 2006 nr. 593 om berekraftig skogbruk, forskrift 4. februar 2004 nr. 447 om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, forskrift 4. februar 2004 nr. 449 om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, forskrift 3. juli 2006 nr. 881 om skogfond o.a. og forskrift 28. mai 2015 nr. 550 om planlegging og godkjenning av landbruksveier (landbruksveiforskriften).

Det finnes en rekke veiledere utgitt av Landbruksdirektoratet, som Kommentarer og utfyllende forklaringer til forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer. Miljødirektoratet har utgitt en publikasjon M-333 Handel med tømmer og treprodukter – EUs tømmerforordning.

Skogbrukslovens bestemmelser og virkemidler har vært vurdert og til dels kritisert som mangelfulle, se blant annet Klimautvalget 2050 (NOU 2023: 25 s. 140), Økokrims rapport «Ulovleg hogst»(oktober 2023) og Rapport M-2597 fra Miljødirektoratet «Kunnskapsgrunnlag om økologisk tilstand i norsk skog og utredning av tiltak». Riksrevisjonen har undersøkt bærekraftig forvaltning av norske skogressurser i Dokument 3:17 (2011–2012), og Riksrevisjonens oppfølging av forvaltningsrevisjonen er behandlet av Stortinget i Dokument 3:1 (2016–2017) på s. 34–37.

Litteratur

Det er lite juridisk litteratur om skogbrukslova i norsk rett. En oversiktspreget fremstilling av skogbrukslova er gitt i Thor Falkanger, Landbruksrett, Universitetsforlaget, 2013, s. 235–246, Inge Lorange Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett, 5. utg., Gyldendal Akademisk, 2012 s. 280 flg. Se lovkommentarer i Thor Falkanger, Skogbrukslova, Universitetsforlaget, 2024.

Se ellers Christina Voigt, «Den evige skog – opprinnelsen til konseptet ‘bærekraftig bruk’», i Kirsti Strøm Bull (red.), Natur, rett og historie, Akademisk Publisering, 2010, på s. 119–138, og Christina Voigt og Hans Chr. Bugge, «Skog i det internasjonale klimaarbeidet, og Norges skogsatsing», i Hans Chr. Bugge (red.), Klimarett – internasjonal, europeisk og norsk klimarett mot 2030, Oslo: Universitetsforlaget, 2021, på s. 162–176.