Vegard Bø Bahus
Advokat, Advokatfirmaet Bahus AS
Advokat, Advokatfirmaet Bahus AS
Lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (dyrehelsepersonelloven) hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD). Loven trådte i kraft 1. januar 2002, med unntak av § 17 annet ledd om fiskehelsebiologers rekvisisjonsrett av legemidler, som først trådte i kraft 15. august 2005. Den erstattet lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v. (veterinærloven).
Formålet med loven er å bidra til god dyrehelse, forsvarlig dyrevern, trygg mat og ivaretakelse av miljøhensyn gjennom at dyrehelsepersonell utøver forsvarlig virksomhet, jf. § 1.
Den tidligere veterinærloven av 1948 ble utarbeidet i en tid med kombinasjonsdrift på de fleste gårdsbruk, slik at husdyr ble holdt på langt flere gårder enn i dag. Mange av forarbeidene var fra 1930-tallet. Siden den gang har husdyrholdet i Norge gjennomgått store endringer. Oppdrettsnæringen har vokst fram, og antallet yrkesaktive veterinærer er mangedoblet. Antallet kjæledyr og sportsdyr er langt høyere i dag enn for bare få år siden. Parallelt med dette har det blitt utviklet et langt større utvalg av veterinærmedisinske behandlingsmetoder og legemidler. Dette har mye sin årsak i at dyreeiere i takt med velstandsutviklingen er villige til å bruke mer penger på å behandle dyrene sine enn tidligere. Og med det har det også vokst frem et større marked for veterinærmedisinske tjenester.
Videre har en rekke nye etiske problemstillinger vokst frem som en følge av økt bevissthet rundt dyrevelferd. Overgangen til et stadig mer industrialisert husdyrhold og avlsvirksomhet for å øke effektiviteten i matproduksjonen har hatt negative konsekvenser for dyrevelferden. Med utviklingen av internasjonal handel med levende dyr og animalske produkter har det gjennom WTO-avtalen og EØS-avtalen blitt innført internasjonale regler som krever bedre kartlegging av dyrehelse for blant annet å sikre mattrygghet. Dette har medført et økt fokus på offentlige veterinærers arbeidsoppgaver.
Det har også gjennom de siste årene vokst frem en ny yrkesgruppe, fiskehelsebiologer, som har kompetanse til å arbeide med fiskehelsespørsmål. Den tidligere veterinærloven var en profesjonslov som kun omhandlet vilkår for autorisasjon og veterinærenes rettigheter og plikter, samt det offentlige veterinærvesenet. Loven fanget i liten utstrekning opp dagens utfordringer og omfattet heller ikke andre yrkesgrupper som har viktige oppgaver innen veterinærmedisinen. Loven omfatter alle personer som har autorisasjon eller lisens etter §§ 4 og 5. Fiskehelsebiologer er således omfattet av dyrehelsepersonelloven, men andre yrkesgrupper som for eksempel dyrepleiere, kiropraktorer og inseminører omfattes i utgangspunktet ikke av loven. For dyrepleiere er det imidlertid fastsatt en egen autorisasjonsordning i forskrift 27. mai 2003 nr. 657 om dyrepleiere.
Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 52 (2000–2001) Om lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, Innst. O. nr. 119 (2000–2001) Innstilling fra næringskomiteen om lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og Besl. O. nr. 114 (2000–2001) Om lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
Forskrifter gitt med hjemmel i den tidligere veterinærloven gjelder i den utstrekning de ikke strider mot dyrehelsepersonelloven eller forskrifter fastsatt med hjemmel i denne, jf. § 39. Også autorisasjoner og godkjenninger som er gitt etter den tidligere loven, gjelder fortsatt etter dyrehelsepersonelloven.
Loven er endret ved lov 19. desember 2003 nr. 129 (advarsel til dyrehelsepersonell, avgift og gebyr for tilsyn og kontroll), lov 21. desember 2007 nr. 132 (kommunalt ansvar for tjenester fra dyrehelsepersonell) og lov 19. desember 2008 nr. 120 (godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter EØS-avtalen). Mange av lovens bestemmelser og forskrifter bygger på EU-regelverk, og ved motstrid vil EØS-lovgivning har forrang overfor annen lovgivning, og forskrifter gitt med hjemmel i EØS-lovgivning har forrang overfor andre forskrifter, jf. lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) § 2.
Det er pr. mars 2024 lite rettspraksis i knyttet til loven. Underrettspraksisen som finnes, gjelder i all hovedsak straffesaker overfor veterinærer og bortfall av autorisasjon, og er av eldre dato. I tillegg har Sivilombudet gitt noen uttalelser. Det er ikke utarbeidet særskilt juridisk litteratur om loven, men en fremstilling av veterinærvirksomhet og medisinsk behandling av dyr finnes i Vegard Bø Bahus, Dyrevelferdsrett, Fagbokforlaget, 2019.