Om bygdeallmenninger og andre allmenninger

Bygdeallmenninger er allmenninger som eies av minst 50 prosent av de eiendommene som har allmenningsrett, se bygdeallmenningsloven § 1-1.

I NOU 1985: 32 er «allmenning» definert som en eiendom eller et areal hvor jordbrukseiendommer i et bestemt bygdelag har allmenningsrettigheter. Se NOU 1985: 32 s. 12.

De mest aktuelle allmenningsrettighetene i dag er rett til å utøve beite og rett til hogst av tømmer og ved (virkesrett).

Bygdeallmenningsloven regulerer administrasjon og drift av bygdeallmenningene. Loven regulerer ved dette både utøvelsen av grunneiendomsretten, men også administrasjonen av allmenningsrettighetene.

I tillegg til bygdeallmenninger finnes det i Norge statsallmenninger og privatallmenninger.

Statsallmenninger er allmenninger hvor eiendomsretten til grunnen tilhører staten. Privatallmenninger er allmenninger som ikke eies verken av staten eller av et flertall av de bruksberettigede. En slik allmenning kan eies enten av et mindretall av de med allmenningsrettslige bruksrettigheter eller av noen som ikke har slike rettigheter.

Administrasjonen av statsallmenningene er regulert i lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) og lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene (statsallmenningsloven). Gjennom disse to lovene er forvaltningen av rettighetsforholdene i statsallmenningene delt i tre: Statskog SF forvalter grunneiendomsretten. Allmenningsstyret forvalter virkesrettighetene. Fjellstyret forvalter andre allmenningsrettigheter enn virkesretten og visse andre rettigheter, slik som retten til jakt og fiske.

For statsallmenningene er det i NOU 2018: 11 fremmet forslag til ny fjellov. Forslaget er pr. mars 2024 til behandling i departementet.

Forholdet mellom grunneiere og bruksberettigede i en allmenning

De allmenningsberettigedes allmenningsrett har forrang foran grunneieres rett til samme utnyttelse. Det innebærer for eksempel at det er først når de virkesberettigedes behov for virke er tilfredsstilt, at den som måtte være i en grunneierposisjon, kan nyttiggjøre seg skogen.

En allmenning som har en produksjon av skog som er tilstrekkelig til å dekke de virkesberettigedes behov, og slik at også grunneier kan ta ut virke, omtales som en overskuddsallmenning. Motsatt omtales en allmenning som ikke har tilstrekkelig produksjon til å dekke de virkesberettigedes behov, for en underskuddsallmenning.

Statsallmenninger forvaltet som bygdeallmenninger for så vidt gjelder skogsdriften

I åtte statsallmenninger forvaltes skogsdriften og virkesrettighetene etter bygdeallmenningsloven og ikke etter statsallmenningsloven. Dette er Ullensaker statsallmenning, Gjerdrum statsallmenning, Øyer statsallmenning, Fron statsallmenning, Langmorkje statsallmenning, Grønningen statsallmenning, Hafslo statsallmenning og Mo statsallmenning. For bakgrunn og historikk for denne ordningen vises det til ØF-rapport nr. 15/2004 Om utvidelse av ordningen statsallmenninger forvaltet som bygdeallmenninger (skog og virke) av Tor Arnesen.

Privatallmenninger

En privat allmenning er som nevnt en allmenning som ikke eies verken av staten eller av flertallet av de bruksberettigede.

Det foreligger i dag ikke særskilt lovgivning for privatallmenninger, men i lov 19. juni 1992 nr. 61 om opphevelse av og endringer i gjeldende lovgivning om allmenninger m.v. er det gitt hjemmel for at det ved forskrift kan gis bestemmelser om administrasjon av bruksrettigheter i privatallmenninger. Slike forskrifter er foreløpig ikke gitt.

Historikk

En nærmere beskrivelse av allmenningenes historie og utvikling generelt kan leses i Innstilling om Lov om utnyttelse av rettigheter og herligheter i statsalmenningene (fjelloven), avgitt i 1969, på s. 6 flg., NOU 1985: 32 Revisjon av almenningslovgivningen s. 9 flg. og NOU 2018: 11 Ny fjellov s. 40 flg.

De fleste bygdeallmenninger ble etablert på bakgrunn av at staten (kongemakten) solgte grunn på slutten av 1700-tallet og gjennom 1800-tallet.

I noen tilfeller kjøpte alle eller noen av de bruksberettigede eiendommen direkte fra staten. I andre tilfeller kjøpte de bruksberettigede eiendommen når den kom på salg på et senere tidspunkt. I disse allmenningene vil hvem av de bruksberettigede som var med og kjøpte eiendommen, kunne være med å avgjøre hvem som er medeiere. Hvem som i dag skal anses som medeiere i allmenningen, vil antakelig ikke bare kunne avgjøres ut fra hvem som opprinnelig var med på å kjøpe allmenningen. Hvordan eierforholdene til allmenningen har vært håndtert gjennom tidene, vil kunne ha betydning. Dette som f.eks. som følge av reglene om festnede rettsforhold. Av bygdeallmenningene er det kun i Skjåk Almenning at det er et klart skille mellom gruppen av bruksberettigede og de som er eiere av allmenningen.

Noen av de allmenningene som staten solgte til privat, ble delt gjennom en utskiftning. Dette slik at de allmenningsberettigede fikk som eiendom en del av allmenningen mot at virkesrettighetene i den resterende delen bortfalt. Den delen som ble overført til de bruksberettigede som eiendom, ble da bygdeallmenninger. Alle bruksberettigede ble da også sameiere til grunnen, i tillegg til å ha allmenningsrett. Som et eksempel på dette og den historiske bakgrunnen for en slik deling kan det vises til delingen av Hadelandsalmenningene og boken Udkast til Deling af de hadelandske Almindinger mellem de Brugsberettigede og Eierne.

Det finnes også eksempel på at allmenning har blitt betraktet som bygdeallmenning på grunn av de bruksberettigedes historiske bruk av allmenningen. Et eksempel på dette skal være Leksvik bygdealmenning. Det kan her vises til Norsk Almeningsforbunds bok, «Saa skal alminding være …» s. 217.

Historikken til den enkelte bygdeallmenning kan ha betydning for rettsforholdene i allmenningen. Informasjon om historiske forhold i den enkelte bygdeallmenning kan finnes i lokalhistoriske bøker utgitt av enkelte bygdeallmenninger. Flere slike bøker tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.

På 1700- og 1800-tallet var det en viss uklarhet og uenighet om ulike utmarksområder var statens grunn, om det var grunn som tilhørte den enkelte kommunen, om det var private utmarksområder som lå i sameie mellom gårder som utøvde ulik bruk av områdene, eller om områdene var å anse som allmenninger eid av bygden, altså bygdeallmenninger. Boken Beskrivelse over de usolgte kongelige almenninger i Gudbrandsdalens fogderi. Udarbeidet i aarene 1800–1801 efter Rentekammerets befaling av Gunnar Tank (1923) gir en historisk beskrivelse av dette. Boken gjengir også M.S. Lyngs beskrivelse av allmenningene i Gudbrandsdalen fra 1803.

Det kan videre vises til Om Almindingsskovene. Indberetning til Departementet for det Indre av J.B. Barth (1857).

Den 8. august 1908 ble lov om ordningen af retsforholdene vedkommende statens høifjeldsgrund m. v. vedtatt. Kongen ble i loven gitt myndighet til å nedsette en dømmende kommisjon. Denne fikk myndighet til ved kjennelse å fastsette grensene mellom statens grunn og tilstøtende grunneiendommer samt avsi dommer i saker mellom det offentlige og enhver som måtte påstå å ha eiendomsrett, bruksrett eller andre rettigheter i grunnen. I forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 32 (1908) Om lov om ordningen av retsforholdene vedkommende statens høifjeldsgrund m. v., vil man finne en summarisk oversikt over hva som ble ansett å foreligge av tvister om eiendomsrett og grenser i de enkelte amtene.

Høifjellskommisjonen var deretter i virksomhet frem til 1950-tallet. Kommisjonens forhandlinger, kjennelser og dommer er trykt og utgitt i bokform og finnes på nb.no.

I ulike historiske dokumenter vil man se at et og samme utmarksområde tidvis omtales som allmenning, bygdeallmenning og sameie. Den rettslige definisjonen av bygdeallmenninger, slik dette er definert i § 1-1 i loven, har sin bakgrunn i lov 12. oktober 1857 nr. 4, indeholdende Bestemmelser om Almindingsskove (almenningsskogloven) § 1. Det ble her gitt en bestemmelse om at eiendommer som var eid av minst halvparten av de hogstberettigede, skulle ha en felles bestyrelse. Om bakgrunnen for denne loven, se O. nr. 49 (1857). I lov 22. juni 1863 nr. 2 om Skovvæsenet (skogloven) § 25 ble de allmenningene som var omfattet av almenningsskogloven § 1, definert som bygdeallmenninger.

Det er et særskilt trekk ved bygdeallmenninger at eiendomsretten til allmenningen tilligger bruksberettigede, men ikke nødvendigvis alle de bruksberettigede. Dette gjør at det i visse tilfeller vil kunne være behov for å skille mellom hva som er utøvelse av bruksrettigheter, og hva som er utøvelse av eierbeføyelser. Det kan være nærliggende å karakterisere forholdet mellom de som er medeiere i grunnen, som et sameie. Dette slik at den enkelte bruksberettigede som er med på å eie allmenningen, har en sameieandel. I forarbeidene til loven kan det se ut til at en har ment at dette ikke er helt treffende. På s. 37 i Ot.prp. nr. 37 (1991–92) ga departementet sin tilslutning til følgende uttalelse i Dommerforeningens høringssvar til NOU 1985: 32:

«Heller ikke eieren eller brukeren av den jordbrukseiendom som almenningsretten knytter seg til, kan sies å være eier – delvis – av bygdealmenningen. Det gjelder jo ikke et vanlig tingsrettslig sameie. Almenningen er jo et særeget rettsinstitutt knyttet til et bygdelag, …»

Ved behandlingen i Stortinget ble det fremhevet at selv om loven ikke knytter eierforholdet direkte til den bruksberettigede eiendommen eller eieren av denne, så har man ikke ment å endre bygdeallmenningenes status av å være privat eiendom. Det ble i denne sammenhengen pekt på at en del av bygdeallmenningene ble løst ut i «forhold til matrikkelskyld». Se Innst. O. nr. 67 (1991–91) s. 6.

I boken Almenningens janusansikt (2005) behandler Geir Stenseth grunneiendomsforholdene i bygdeallmenningen på s. 241 flg. Han tar utgangspunkt i at grunnen i bygdeallmenningene ligger i sameie.

Andre kilder til allmenningsrettslige spørsmål

• Thor Falkanger, Allmenningsrett, Universitetsforlaget, 2009

• Geir Stenseth, Almenningens janusansikt, Gyldendal Akademisk, 2005

• Øyvind Ravna og Gunnar K. Eriksen, Allmenningsretten i Norge – ulike regler for like arealer, Cappelen Damm Akademisk, 2023

• Sverre Dragesten, Dommer i almenningssaker, Trondheim, 1976

• K. Meinich Olsen, Norsk Almenningsret, Gyldendal, 1928