Ingrid Wang Larsen
Universitetslektor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Universitetslektor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Førsteamanuensis, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova eller jl.) hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD).
Jordlova trådte i kraft 1. juli 1995, jf. kgl.res. 12. mai 1995 nr. 412, og avløste lov 18. mars 1955 nr. 2 om tilskiping av jordbruk (jordlova 1955), som igjen hadde avløst lov 22. juni 1928 nr. 25 om ordning av visse jordspørsmål (jordlova 1928). Jordlova regulerer bruk og vern av matjord og andre arealressurser samt organiseringen av landbruksmyndigheten. Videre inneholder loven ulike virkemidler for en samfunnstjenlig jordbruksforvaltning.
Jordlova må ses i sammenheng med andre lover for å regulere jordbruksvirksomhet og styrke ressursgrunnlaget. Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. (konsesjonsloven) regulerer omsetning av landbrukseiendommer, og bestemmelsene i lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelsloven) regulerer odel og odelsfrigjøring.
Andre relevante lover av betydning for forvaltning av landbruk og arealressurser er lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova), lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova), lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven), lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven), lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) og lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Forholdet til plan- og bygningsloven er delvis avklart gjennom jordlova § 2 første ledd. Det er først og fremst omdisponeringsforbudet i § 9 og delingsforbudet i § 12 som har betydning for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Jordlova § 2 første ledd slår fast at disse to bestemmelsene ikke gjelder for områder som i kommuneplanens arealdel er lagt ut til bebyggelse og anlegg, eller som i reguleringsplan er lagt ut til annet formål enn landbruk. Øvrige bestemmelser i jordlova gjelder i utgangspunktet uavhengig av planstatus etter plan- og bygningsloven.
Landbruksvirksomhet kan medføre forurensning til miljøet i form av avrenning av næringssalter til jord- og vannressurser. Forurensingsloven § 7 slår fast hovedregelen om at forurensing er forbudt. Etter forurensningsloven § 8 første ledd nr. 1 er «vanlig forurensing» fra landbruket tillatt etter forurensingsloven i den utstrekning det ikke er gitt forskrifter i medhold av forurensningsloven § 9.
Forskrift 15. desember 2006 nr. 1446 om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften), som gjennomfører vanndirektivet 2000/60/EF, har betydning for forvaltningen og tillatelser etter forskrift 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav. Vannforskriften stiller krav til miljømål for overflatevann, modifiserte vannforekomster og grunnvann i §§ 4–6, og avvik fra disse miljøkvalitetsmålene kan bare tillates dersom det er hjemmel for det i forskriftens unntaksbestemmelser i §§ 8–12. Vannforskriften gjelder også for forurensning og påvirkning fra landbrukssektoren, til forskjell fra forurensingsloven, som etter § 8 første ledd nr. 1 gjør unntak fra vanlig forurensning for blant annet jordbruk og skogbruk.
Miljørettsbestemmelsen i § 112 i Kongeriket Norges Grunnlov 17. mai 1815 har betydning for tolkning av jordlova og for landbruksmyndighetenes skjønnsutøving, jf. HR-2020-2472-P avsnitt 138. Bestemmelsene om artsforvaltning, områdevern og utvalgte naturtyper i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) er relevante for forvaltningen av jordlovas bestemmelser, for eksempel uttak av myr i § 10 og nydyrking i § 11. Reglene om saksbehandling i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker, samt naturmangfoldlovens saksbehandlingsprinsipper i kapittel 2, supplerer jordlovas saksbehandlingsregler.
Bestemmelsene om kantvegetasjon i vannressursloven § 11 er også et viktig virkemiddel for å forebygge miljøskader som følge av landbruksvirksomhet.
De sentrale forarbeidene til jordlova er Ot.prp. nr. 72 (1993–94), Innst. O. nr. 36 (1994–95) og Besl. O. nr. 46 (1994–95). Etter at jordlova trådte i kraft har den blitt endret 17 ganger. De fleste av disse endringene har vært mindre tilpasninger til endringer i andre lover, mens andre lovendringer har hatt tilknytning til større lovendringer i landbrukssektoren generelt. Som eksempel nevnes lov 19. juni 2009 nr. 98 om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv., der den sentrale proposisjonen er Ot.prp. nr. 44 (2008–2009).
Det er gitt en rekke sentrale og lokale forskrifter med hjemmel i jordlova. Med hjemmel i jordlova § 18 er det gitt flere forskrifter som etablerer tilskudds- og kompensasjonsordninger for landbruket. Disse har sitt utgangspunkt i Jordbruksavtalene som vedtas av Stortinget. Sentral er forskrift 19. desember 2014 nr. 1817 om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket, som etablerer flere tilskuddsordninger for foretak med husdyr- og/eller planteproduksjon. Med hjemmel i blant annet jordlova §§ 3 og 11 og forurensingsloven § 9 er det gitt forskrift 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav. Forskriften har bestemmelser om tilvirkning, lagring og spredning av husdyrgjødsel, slam og tilsvarende. Forskriftens § 18 slår fast at anlegg for husdyrhold og lagring av husdyrgjødsel/avløpsslam ikke må plasseres på flomutsatte områder eller så nært vassdrag, brønn eller annet vannforsyningssystem at det medfører fare for forurensning. Forskriften fastsetter også maksimumsgrenser for bruk av tungmetaller (jordkvalitetskriterier). Med hjemmel i jordlova §§ 3 og 18 er det videre gitt forskrift 1. juli 1999 nr. 791 om gjødslingplanlegging for landbruksforetak som mottar produksjonstilskudd, og i medhold av §§ 3 og 11 er det gitt forskrift 2. mai 1997 nr. 423 om nydyrking som regulerer krav til nydyrking for å ta hensyn til blant annet natur og kulturlandskap og forskrift 28. mai 2015 nr. 550 om planlegging og godkjenning av landbruksveier.
Departement og direktorat har gitt ut flere detaljerte rundskriv og veiledere for hvordan lovens bestemmelser skal forstås, som rundskriv M-2021-2 om driveplikt, omdisponering og deling etter jordlova §§ 8, 9 og 12 og LDIR-2020-1 til forskrift om nydyrking. Videre bygger sentrale begreper i jordlova som fulldyrka jord m.m. på definisjonene i det nasjonale klassifikasjonssystemet AR5 Klassifikasjonssystem, NIBIO BOK 5 (5) 2019.
Litteratur:
Ingrid Aasen og Inger Sigrid Grette, Jordloven. Lovkommentar, Universitetsforlaget, 2020
Karl Nordmann, Jordloven, kommentarutgave, Universitetsforlaget, 1996
Henry Nærstad, Jordloven med kommentarer, 2. utg., Aschehoug, 1967
Thor Falkanger, Eierrådighet og samfunnskontroll, 3. utg., 1985
Thor Falkanger, «Viktige endringer i odelslov, konsesjonslov og jordlov», Lov og Rett 2009 s. 451 (LOR-2009-451)
Thor Falkanger, Landbruksrett, Universitetsforlaget, 2013 (særlig kapittel 5 og 7)