Innledning

Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. (konsesjonsloven eller konsl.) regulerer adgangen til å erverve fast eiendom og nærmere bestemte rettigheter i fast eiendom. Utgangspunktet er at ethvert erverv krever offentlig tillatelse (konsesjon), men det gjelder en rekke unntak fra dette utgangspunktet. I dag er konsesjonsloven mest aktuell ved erverv av landbrukseiendommer og erverv av eiendommer i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense (nullkonsesjon/boplikt).

For enkelte typer rettighetserverv kan konsesjonsplikt følge av andre lover. Som eksempel nevnes lov 14. desember 1917 nr. 16 om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven), lov 29. juni 1990 nr. 50 kapittel 3 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) og lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven).

Konsesjonsloven hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD).

Historikk

Den historiske bakgrunnen for konsesjonslovgivningen er omtalt i Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) punkt 3.1.2.

Frem til 1888 var det fri adgang for både utenlandske og norske borgere og selskaper til å erverve eiendomsrett til eller rettigheter over fast eiendom, herunder jord, skog, bergverk, vannfall eller tomtegrunn. Lov 21. april 1888 om norsk Statsborgerret m. m. (riksborgarrettslova) innførte konsesjonsplikt for utenlandske (unntatt svenske) enkeltpersoners og selskapers erverv av eiendomsrett eller bruksrett til faste eiendommer. Bortsett fra bergrettigheter omfattet loven all slags fast eiendom, herunder vannfall. Lovens hensikt var å sikre den norske stat en klar hjemmel for å kunne hindre eiendomserverv av fremmede stater eller borgere «der kunne befrygtes at ville fremkalde Forviklinger med fremmed Magt, eller paa anden Maade virke skadeligt paa norske Interesser», jf. Indst. O. No. 5 s. 16.

I den første tiden etter at riksborgarrettslova ble innført, var det forholdsvis få konsesjonssaker som kom opp. Etter hvert tiltok disse sakene sterkt i antall, særlig for bergverk og vannfall. Industri basert på vannkraft vokste frem, og siden slutten av 1800-tallet hadde utenlandske industriselskap i hovedsak ervervet alle større vannfall som var utnyttet.

Fra 1906 til 1917 innførte Stortinget flere konsesjonslover for vannkraft og andre naturressurser. Bakgrunnen for disse lovene var en økende etterspørsel etter og utnytting av naturressursene. Samtidig vokste nasjonalfølelsen, og det ble et ønske om å sikre norsk eierskap til fossekraft, mineraler og skog. I første omgang ble den såkalte panikkloven av 7. april 1906 (midlertidig lov 7. april 1906 nr. 2 om adgang til at erhverve vandfald her i riget) vedtatt, hvor det ble fastsatt at alle selskaper, også norske, skulle være avhengig av konsesjon ved erverv av vannfall. Panikkloven ble avløst av lov 12. juni 1906 nr. 6 om adgang til at erhverve skog, bergverk eller vandfald.

I 1909 ble lov 18. september 1909 nr. 4 om erhvervelse av vandfald, bergverk og anden fast eiendom (industrikonsesjonsloven) og lov 18. september 1909 nr. 5 om erhvervelse av skog (skogkonsesjonsloven) vedtatt. Skogkonsesjonsloven fastsatte en plikt for den som ervervet skog, til å søke konsesjon. Loven inneholdt også regler om forkjøpsrett. Formålet var å hindre at næringsgrunnlaget i bygdene ble dominert av personer som bodde andre steder.

Formålet med industrikonsesjonsloven var å sikre kontroll over naturressurser. Loven fastsatte blant annet konsesjonsplikt ved utenlandske borgeres eller selskapers erverv av eiendoms- eller bruksrett til fast eiendom. Ved lov 14. desember 1917 nr. 16 ble konsesjonsplikten utvidet til å også gjelde norske aktører. Loven er i dag fortsatt aktuell for omsetning av vannfall.

Lov 25. juli 1913 nr. 10 om erhvervelse av større myrstrækninger fastsatte konsesjonsplikt og regler om forkjøpsrett ved erverv av større myrstrekninger.

Konsesjonsplikt ble innført for norske statsborgere og selskaper ved erverv av fjellstrekninger over en viss størrelse i 1915, se lov 27. august 1915 om erhvervelse av fjeldstrækninger (fjellkonsesjonsloven). I 1962 ble loven utvidet til å gjelde fjellstrekninger i alminnelighet uten hensyn til arealets størrelse. Lov 10. desember 1920 nr. 3 om erhvervelse av dyrket mark (jordkonsesjonsloven) fastsatte konsesjonsplikt og forkjøpsrett ved erverv av jordbruksarealer.

Midlertidig lov 25. juni 1965 nr. 4 om forkjøpsrett til utbyggingsformål ga kommunene forkjøpsrett til utbyggings- og friluftsformål for å gjennomføre rasjonell og planmessig utbygging.

I 1974 ble den første generelle konsesjonsloven for erverv av fast eiendom innført (lov 31. mai 1974 nr. 19) . Loven avløste skogkonsesjonsloven, lov om erhvervelse av større myrstrækninger, fjellkonsesjonsloven og jordkonsesjonsloven, jf. Ot.prp. nr. 6 (1972–73) s. 3. I forbindelse med den nye konsesjonsloven ble reglene om forkjøpsrett flyttet fra jordloven til konsesjonsloven. Loven utvidet konsesjonsplikten og innførte regler om bo- og driveplikt og om priskontroll. Det gikk frem av § 1 nr. 4 at loven blant annet skulle tilgodese samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling ved behandlingen av søknad om konsesjon. Reglene gjaldt alle konsesjonspliktige eiendommer.

1974-loven ble endret flere ganger, blant annet ved lovendring i 1983 (lov 3. juni 1983 nr. 50 om endringer i konsesjonsloven), hvor det ble åpnet for å legge myndighet til kommunene og i tillegg foretatt endringer i reglene om forkjøpsrett. I 1994 (lov 23. desember 1994 nr. 77 om endringer i konsesjonsloven) ble det innført konsesjonsplikt for utenlandsboende ved kjøp av fritidseiendom. Ved lovendring i 2001 (lov 4. mai 2001 nr. 17 om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v.) ble arealgrensen for konsesjon økt, forkjøpsretten ble opphevet, og det ble lagt større vekt på distriktshensyn ved saker som gjaldt boplikt.

Gjeldende lov

Gjeldende konsesjonslov (lov 28. november 2003 nr. 98) trådte i kraft 1. januar 2004. Formålet med den nye loven var blant annet å forenkle konsesjonslovgivningen og sørge for en friere omsetning av mindre landbrukseiendommer for å styrke bosettingen i distriktene. Ved konsesjonsloven av 2003 ble arealgrensen for konsesjonsplikt for bebygd eiendom hevet til 100 dekar i totalareal og 20 dekar fulldyrket areal. De praktisk viktigste forarbeidene til 2003-loven slik den lød ved vedtakelsen, er Ot.prp. nr. 79 (2002–2003) og Innst. O. nr. 11 (2003–2004).

Loven viderefører flere av bestemmelsene i tidligere konsesjonslov fra 1974. Forarbeidene til 1974-loven er derfor fortsatt av interesse. De mest sentrale er Ot.prp. nr. 6 (1972–73), Ot.prp. nr. 74 (1981–82) og Ot.prp. nr. 33 (2000–2001).

Siden ikrafttredelsen har konsesjonsloven blitt endret flere ganger. De mest sentrale lovendringene trådte i kraft 1. juli 2009 (lov 19. juni 2009 nr. 98 om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv.) og i 2017 (lov 21. juni 2017 nr. 99 om endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven mv. (konsesjonsplikt, odlingsjord, priskontroll, deling og driveplikt mv.)).

Formålet med lovendringen i 2009 var blant annet å forenkle og gjøre reglene om bo- og driveplikt tydeligere. Reglene ble utformet slik at de kunne ivareta hensynet til de landbrukspolitiske målene på en bedre måte enn tidligere. Dette gjaldt særlig hensynet til bosetting i distriktene. Arealgrensen for erverv av bebygd eiendom ble hevet til 25 dekar fulldyrket eller overflatedyrket jord. Reglene om driveplikt ble flyttet ut av konsesjonsloven og over i jordloven (lov 12. mai 1995 nr. 23). Forarbeider til lovendringen er Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) og Innst. O. nr. 90 (2008–2009).

Formålet med lovendringen i 2017 var at færre erverv skulle omfattes av konsesjonsplikt, boplikt og priskontroll, og å bidra til et større utbud av skogarealer. Ved lovendringen ble blant annet arealgrensen for erverv av bebygd eiendom hevet til 35 dekar fulldyrket eller overflatedyrket jord. I tillegg ble det inntatt en egen bestemmelse om priskontroll ved erverv av landbrukseiendommer i § 9 a. Priskontrollen ved erverv av rene skogeiendommer ble opphevet. Forarbeidene til lovendringen er Prop. 92 L (2016–2017) og Innst. 427 L (2016–2017). Landbruks- og matdepartementet har redegjort særskilt for innholdet i endringene i rundskriv M-2017-3.

Lovendringer og overgangsbestemmelser er behandlet i rundskriv M-2021-1 vedlegg 13 s. 64–66.

Avgjørelsene etter konsesjonsloven er lagt til departementet (Landbruks- og matdepartementet, jf. delegering 12. mai 1995 nr. 413. I vedtak 8. desember 2003 nr. 1479 er myndigheten til å avgjøre de fleste saker overført til kommunen, mens statsforvalteren er klageinstans. Har statsforvalteren avgjort saken i første instans, kan avgjørelsen klages inn for Landbruksdirektoratet, jf. vedtakets § 9.

I tillegg til konsesjonslovens egne særskilte saksbehandlingsregler gjelder forvaltningsloven (lov 10. februar 1967) ved saksforberedelse og avgjørelse av saker etter konsesjonsloven.

Det sentrale rundskrivet er M-2021-1 Konsesjon, priskontroll og boplikt. Formålet med rundskrivet er å gi kommunene en samlet oversikt over de mest sentrale reglene i konsesjonsloven og å gi veiledning om behandlingen av saker som faller inn under lovens virkeområde. Ved erverv av eiendom som skal brukes til landbruksformål, gjelder i tillegg M-2002-3 Priser på landbrukseiendommer ved konsesjon. M-2021-1 opphevet øvrige tidligere rundskriv, men enkelte av tidligere rundskrivs tolkninger og justeringer av retningslinjene for prisvurderingen er fortsatt gjeldende, se M-2021-1 punkt 5.2.11.

Litteratur

Det er gitt en generell fremstilling av loven hos Thor Falkanger, Fast eiendoms rettsforhold, 5. utg., Universitetsforlaget, 2016, § 7.6, s. 157 flg., og hos Thor Falkanger og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, 9. utg., Universitetsforlaget, 2022, § 44, s. 568 flg. Loven er også behandlet i Thor Falkanger, Landbruksrett, Universitetsforlaget, 2013, kapittel 5, s. 164 flg. Det foreligger imidlertid ikke en bredere enhetlig gjennomgang av dagens konsesjonslov.

Generelle fremstillinger av 1974-loven kan i noen grad fortsatt være relevante. De viktigste er Torgeir Austenå, Konsesjonsreglane for fast eigedom, Samlaget, 1978; Øystein Knudsen, Konsesjons- og forkjøpsrett, Universitetsforlaget, 1980; Thor Falkanger, Eierrådighet og samfunnskontroll, 3. utg., Universitetsforlaget, 1986.

En praktisk oversikt over konsesjonsplikt og tinglysning finnes på Kartverkets hjemmesider, under overskriften «Konsesjon ved tinglysing», og i «Rundskriv for Tinglysningen» kapittel 15.1.