Aksel Erik Hillestad
Advokat, Fred Olsen & Co
Advokat, Fred Olsen & Co
Lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven eller mlinfl.) hører under Klima- og miljødepartementet (KLD).
Den direkte bakgrunnen for vedtakelsen av loven er Århuskonvensjonen – Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø. Konvensjonen ble ferdigforhandlet og undertegnet i 1998, og trådte i kraft 30. oktober 2001. Norge undertegnet avtalen 26. juni 1998, men den trådte først i kraft i Norge 31. juli 2003.
Århuskonvensjonen fastsetter 3 overordnede plikter for staten:
1. Plikt til å sikre allmenhetens deltakelse i beslutninger av betydning for miljøet
2. Plikt til å sikre allmenhetens tilgang til miljøinformasjon
3. Plikt til å sikre en adgang til overprøving av offentlige myndigheters avgjørelser knyttet til de to første pliktene
Etter undertegnelsen av konvensjonen ble det ved kgl.res. 30. oktober 1998 nedsatt et lovutvalg som vurderte norsk gjennomføring av konvensjonen. Utvalget leverte sin innstilling 19. desember 2000, og anbefalte at det skulle vedtas en egen lov om temaet. Forarbeidene til loven er NOU 2001: 2, Ot.prp. nr. 116 (2001–2002), og Innst. O nr. 60 (2002–2003).
Loven fastsetter 4 hovedplikter, delvis for det offentlige og delvis for private virksomheter:
1. Plikt for det offentlige til å ha overordnet miljøinformasjon, og å gjøre denne informasjonen allment tilgjengelig (§ 8)
2. Plikt for det offentlige til å gi allmenheten innsyn i miljøinformasjon (kapittel 3)
3. Plikt for private virksomheter til å gi allmenheten innsyn i miljøinformasjon (kapittel 4)
4. Plikt for det offentlige til å legge til rette for at allmenheten kan delta i beslutningsprosesser av betydning for miljøet (kapittel 5)
På denne måten søker miljøinformasjonsloven å gjennomføre Norges forpliktelser under to av Århuskonvensjonens pilarer, i tillegg til at loven i motsetning til Århuskonvensjonen også etablerer plikter for private virksomheter. Loven sikrer ikke Århuskonvensjonens tredje pilar; retten til overprøving.
De fire pliktene etablert i miljøinformasjonsloven, som alternativt kan beskrives som rettigheter for allmenheten, kommer med ulike forbehold og begrensninger. Disse vil det bli redegjort nærmere for under den enkelte bestemmelse.
Foruten Århuskonvensjonen bidrar miljøinformasjonsloven også til gjennomføring av Grunnloven § 112, tidligere Grunnloven § 110 b, som siden vedtakelsen i 1992 har slått fast at «borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Loven bidrar videre til gjennomføringen av relevante EU-direktiver som også dels er et resultat av EUs forpliktelser under Århuskonvensjonen, primært EUs miljøinformasjonsdirektiv (2003/4/EF) og EUs direktiv om rett til deltakelse i utarbeidelse av miljørelaterte planer og programmer (2003/35/EF).
Miljøinformasjonen er også nært knyttet til de generelle reglene om offentlighet i forvaltningen, lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova eller offl.). Offentleglova er nyere enn miljøinformasjonsloven, og i miljøinformasjonslovens forarbeider er det derfor henvist til den nå opphevede lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven). Ved vedtakelse av offentleglova ble det gjort endringer i §§ 3, 5, 6, 11 og 13 i miljøinformasjonsloven, jf. Ot.prp. nr. 9 (2005–2006), Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) og Innst. O. nr. 41 (2005–2006).
Det er også nær sammenheng mellom reglene i miljøinformasjonsloven og lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven eller prodktrl.). Reglene i miljøinformasjonsloven kapittel 5 om deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet må videre leses i sammenheng med andre regler om involvering av allmenheten i beslutningsprosesser, blant annet lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven eller pbl.). For statlige tiltak må loven også leses i sammenheng med reglene i Instruks 19. februar 2016 nr. 184 om utredning av statlige tiltak (utredningsinstruksen).
Ut over de endringer som ble gjort ved vedtakelsen av offentleglova er miljøinformasjonsloven i liten grad endret siden vedtakelsen, og med et par unntak foreligger det lite praksis fra domstolene. Det foreligger imidlertid etter hvert en god del vedtak fra Klagenemnda for miljøinformasjon, jf. lovens § 19, som har uttalt seg om en del tolkningsspørsmål knyttet til loven. Sivilombudet har også gjennom årene uttalt seg i noen saker hva angår miljøinformasjonsloven.
Århuskonvensjonen pålegger medlemslandene å jevnlig rapportere på nasjonal gjennomføring av Århuskonvensjonen. De norske rapportene inneholder mye relevant informasjon om gjennomføringen av konvensjonen i norsk rett, og sendes hver gang på høring før innsending til konvensjonen. Høringen for 2020 finnes her. Norges endelig innsendte rapporteringer finnes på Århuskonvensjonens nettsider.
Klima- og miljødepartementet gav i januar 2020 ut en oppdatert veileder til miljøinformasjonsloven, som gir en pedagogisk oversikt over lovens bakgrunn og viktigste bestemmelser. Veilederen finnes her.
Av juridisk litteratur bør nevnes: Cabot, Sigrid Andersen. Miljøinformasjonslova – overblikk og kommentarar. Oslo: Kommuneforlaget, 2005, forkortet: Cabot Miljøinformasjonslova; Bugge, Hans Christian, «Retten til å få, og plikten til å gi, miljøinformasjon etter den nye miljøinformasjonsloven», Lov og Rett, 2005 s. 492–508; Fauchald, Ole Kristian, «Effective Access to Environmental Information in Norway?», Pro Natura: Festskrift til Hans Christian Bugge, 2012 s. 170–188; Skonnord, Ingeborg og Falkanger, Aage Thor, «Retten til miljøinformasjon fra offentlig organ – mer åpenhet med miljøinfomasjonsloven?», Liv, lov og lære – Festskrift til Inge Lorange Backer s. 173–186; Fauchald, Ole Kristian, «Plikt til å utrede miljøkonsekvenser av lovgivning», Liv, lov og lære – Festskrift til Inge Lorange Backer 2016 s. 187–200.