Lov 29. juni 2007 nr. 86 om forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer (svartebørsloven) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).

Lovens forarbeider er Ot.prp.nr. 29 (2006–2007) og Innst. O. nr. 64 (2006–2007. Loven trådte i kraft 1. juli 2007, jf. kronsprinsreg.res. 29. juni 2007 nr. 733.

Loven er sparsommelig behandlet i juridisk litteratur og har pr. 4. mars 2024 ikke vært gjenstand for domstolsbehandling. Det finnes imidlertid noe forvaltningspraksis fra Finansklagenemnda, Forbrukertilsynet (tidl. Forbrukerombudet) og Markedsrådet.

Formålet med svartebørsloven er å hindre at det etableres et annenhåndsmarked for organisert videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer. Av lovforarbeidene fremgår det at loven skal bidra til å sikre at arrangører av kultur- og idrettsarrangementer sitter igjen med mest mulig av det overskuddet arrangementet genererer, blant annet for å oppfylle det kulturpolitiske målet om størst mulig tilbud av kultur- og idrettsarrangementer, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 4.

Videre vil omfattende svartebørssalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer kunne føre til høyere priser enn det arrangøren har lagt opp til. Dette kan blant annet bidra til å heve terskelen for deltakelse blant personer med lav kjøpekraft, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 4.

I tillegg vil store oppkjøp av billetter til kultur- og idrettsarrangementer vanskeliggjøre arrangørens arbeid med å tolke den reelle etterspørselen etter de mest populære arrangementene, typisk konserter, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 2. Dette kan føre til at det blir satt opp ekstrakonserter det ikke er markedsmessig grunnlag for.

Til tross for at forbudet mot prispåslag ivaretar hensynet til forbrukernes økonomiske interesser, er ikke formålet med svartebørsloven primært å gjenopprette en ujevn avtalebalanse, i motsetning til for eksempel lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven).

I norsk rettstradisjon går det et grunnleggende skille mellom avtaler som stifter nye rettigheter, og avtaler som overdrar allerede eksisterende rettigheter. Førstegangskjøp av billetter til kultur- og idrettsarrangementer regnes som stiftelse av nye rettigheter (adgang til arrangementene), og regnes ikke som et kjøp i kjøpslovens og forbrukerkjøpslovens forstand.

Det finnes ingen særlovgivning som regulerer førstegangskjøp av billetter til kultur- og idrettsarrangementer. Ved tvist om førstegangskjøp av billetter til kultur- og idrettsarrangementer kan domstolene se hen til kodifisering på nærliggende rettsområder, herunder forbrukerkjøpslovgivningen, se for eksempel TOSLO-2018-13450. Saken gjaldt kjøp av billetter til Tons of Rock-festivalen, der kjøperen hevdet det forelå en vesentlig mangel ved avtalen som ga grunnlag for heving, fordi den annonserte Blink-182-konserten ble avlyst og erstattet av en Turbonegro-konsert.

Dersom billetten videreselges, foreligger det overdragelse av allerede eksisterende rettigheter. Avtaler om videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangement regulerer med andre ord overdragelse av et ihendehaverdokument, der adgangsretten til arrangementet erverves av den nye ihendehaveren.

Videresalg reguleres av kjøpslovgivningen. Når avtale om videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer er inngått mellom to privatpersoner, er kjøpsloven bakgrunnsrett. En avtale reguleres av forbrukerkjøpsloven dersom selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet, jf. forbrukerkjøpsloven § 1 andre ledd.

Heller ikke lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) gjelder for fjernsalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer. Det følger av angrerettloven § 22 første ledd bokstav m at man ikke har angrerett ved avtaler om «tjenester knyttet til fritidsaktiviteter når det i avtalen er fastsatt en bestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførelsen av slike tjenester».

Svartebørsloven regulerer kun videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer i Norge, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 7 (merknaden til § 1) og LB-2018-28626. Dette innebærer at loven ikke regulerer kjøp og salg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer i utlandet, selv om avtalen er inngått mellom norske parter. Dette fremgår ikke av lovteksten, og behovet for å presisere det i lovteksten er heller ikke drøftet i lovproposisjonen.

Forbrukertilsynet fører tilsyn med at næringsdrivende overholder reglene i loven. Tilsynet kan vedta forbud mot markedsføring i strid med svartebørslovens bestemmelser, se markedsføringsloven § 40. Bestemmelsen viser til markedsføringsloven § 35, hvor det i første ledd følger at forbrukertilsynet «fører tilsyn med at bestemmelsene i denne loven kapittel 1 til 5, og bestemmelsene gitt i medhold av denne loven, overholdes».

Markedsføringsloven inneholder ingen henvisning til svartebørsloven. Det rettslige grunnlaget for forbrukertilsynets inngripen er det såkalte lovstridsprinsippet, som er etablert gjennom forvaltningspraksis med grunnlag i markedsføringsloven § 1. I henhold til prinsippet vil markedsføring som strider mot annen preseptorisk lovgivning som beskytter forbrukere, kunne være i strid med markedsføringsloven § 1 dersom de kan sies å være urimelig overfor forbrukerne, jf. Ot.prp.nr. 55 (2006-2007) s. 20. I forarbeidene til svartebørsloven er det forutsatt at Forbrukerombudet (dagens Forbrukertilsynet) skal kunne gripe inn mot markedsføring i strid med svartebørsloven § 1, jf. Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 6. Markedsrådet har funnet at overtredelse av forbudet i svartebørsloven § 1 skal anses som en handling som er urimelig overfor forbrukerne, i strid markedsføringsloven § 1, se MR-2008-363 (Billettkontoret Invest As – Forbrukerombudet). Markedsrådet fant det ikke avgjørende at svartebørsloven primært skal ivareta andre hensyn enn forbrukerhensyn.

Forbrukertilsynet kan også fatte vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, se markedsføringsloven §§ 41 og 42.

Forbudet i svartebørsloven § 1 medfører at det er ulovlig å drive næringsmessig videresalg av sports- og kulturbilletter. Forbudet utgjør på denne bakgrunn en restriksjon i adgangen til å yte tjeneste, jf. EØS-avtalen artikkel 36. Departementet viser i lovproposisjonen til at EU-domstolen har anerkjent at hensynet til forbrukervern og hensynet til kulturlivet kan begrunne unntak fra restriksjonsforbudet, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 3–4. Departementet antar at forbudet oppfyller både egnethets- og proporsjonalitetskravet i EØS-retten, og at det derfor utgjør en lovlig restriksjon i adgangen til å yte tjenester.

I lovforarbeidene vurderte departementet forholdet mellom den foreslåtte svartebørsloven og direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked (handelspraksisdirektivet). Direktivet var på daværende tidspunkt ikke gjennomført i norsk rett. Direktivet er i dag gjennomført i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) og forskrift 19. desember 2000 nr. 1653 om sammenlignende reklame (ved endringsforskrift 23. oktober 2009 nr. 1301).

Direktivet forbyr urimelig handelspraksis i artikkel 5. Etter artikkel 5 nr. 4 skal handelspraksis anses særlig urimelig dersom den er villedende, som definert i artikkel 6 og 7, eller aggressiv, som definert i artikkel 8 og 9. Departementet vurderte at forbud som ivaretar andre hensyn enn forbrukerhensyn, i dette tilfellet kulturhensyn, ikke blir berørt av direktivet. Videre vurderte departementet at et forbud mot en type salg hvor det i og for seg ikke benyttes urimelige, villedende eller aggressive metoder, ikke vil omfattes av direktivets virkeområde. På denne bakgrunn ble det vurdert at direktivet ikke var til hinder for å innføre et forbud mot svartebørssalg av billetter, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 4.

Under høringsrunden påpekte Nærings- og handelsdepartementet at all markedsføring over internett er omfattet av lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven), som gjennomfører direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel (e-handelsdirektivet), se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 4–5. Ifølge Nærings- og handelsdepartementet ville et norsk lovforbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer kunne omgås ved salg av billetter over Internett fra utlandet. Bakgrunnen er at e-handelslovens etableringslandsprinsipp innebærer at tilbydere av informasjonssamfunnstjenester i EØS-området skal følge regelverket i den stat tilbyderen er etablert.

Nærings- og handelsdepartementet påpekte imidlertid at privatpersoners anvendelse av e-post til inngåelse av kontrakter i utgangspunktet ikke omfattes av begrepet «informasjonssamfunnstjenester» i e-handelsloven, og at selgeren derfor må ha etablert et salgssystem på Internett som ikke baserer seg på e-postkorrespondanse, for å omgå det norske forbudet. Videre får etableringslandsprinsippet etter e-handelsloven ikke anvendelse på kontraktsvilkår i forbrukeravtaler, med den konsekvens at en forbruker normalt kan forholde seg til nasjonal rett. På denne bakgrunn vurderte Kultur- og kirkedepartementet at det var lite sannsynlig at e-handelsloven ga grunnlag for systematisk omgåelse av forbudet i svartebørsloven § 1, se Ot.prp. nr. 29 (2006–2007) s. 4.