Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i offentlig verksemd (offentleglova eller offl.) trådte i kraft 1. januar 2009. Den erstattet lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven 1970), som var den første loven av sitt slag i norsk rett. Justis- og beredskapsdepartementet har fagansvaret for loven.

Som lovens (fulle) tittel indikerer, regulerer offentleglova primært retten til dokumentinnsyn hos forvaltningen og andre virksomheter som er omfattet av loven (loven opererer imidlertid med et relativt vidt dokumentbegrep, jf. § 4 første ledd). Med unntak av bestemmelsen i § 9 regulerer den ikke andre spørsmål som gjelder offentlighet i forvaltningen. Et viktig supplement i så måte er reglene om møteoffentlighet i lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) kapittel 11.

Retten til innsyn i forvaltningens dokumenter er forankret i Grunnloven § 100 femte ledd første punktum, der det heter at «[e]hver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter». Av andre punktum følger det at det kan «i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner». Bestemmelsen ble inntatt i Grunnloven gjennom grunnlovsvedtak 30. september 2004, det vil si før den nåværende offentleglova ble vedtatt. Endringen var foranlediget av Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny § 100 i NOU 1999: 27. Ordlyden i kommisjonens forslag avviker imidlertid fra den endelig vedtatte ordlyden, idet kommisjonens forslag innebar at det måtte foreligge «særlig» tungtveiende hensyn for å gjøre unntak fra retten til innsyn. Den vedtatte ordlyden er i tråd med Justis- og politidepartementets tilråding i St. meld nr. 42 (1999–2000), se særlig punkt 7.13.3, 7.16 og 7.17. Departementet ga blant annet uttrykk for at et krav om «særlig tungtveiende hensyn» antakelig ville innebære at flere av unntakene i den daværende offentlighetsloven (1970) «må snevres inn og presiseres slik at de bare kan anvendes der særlig tungtveiende hensyn gjør seg gjeldende» (punkt 7.13.3.2). Ved behandlingen av saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen sluttet et flertall seg til departementets tilråding, se Innst. S nr. 270 (2003–2004) punkt 6. Samtidig uttalte flertallet blant annet følgende (punkt 6.1):

«Flertallet viser til at et lovutvalg har overlevert en utredning om en helhetlig gjennomgang av offentlighetsloven (NOU 2003: 30 Ny offentligshetslovutvalget [sic]) til Justisdepartementet, og flertallet legger til grunn at departementet vil følge opp utredningen med en sak for Stortinget i løpet av inneværende stortingsperiode.

Etter flertallets oppfatning bør det imidlertid kreves svært sterke grunner for å unnta et dokument fra offentlighet av andre grunner enn personvernhensyn. Flertallet forutsetter derfor at Regjeringen i proposisjonen om ny offentlighetslov vil foreslå innstramminger av adgangen til å unnta dokumenter fra offentlighetsprinsippet.»

Allmennhetens rett til innsyn i offentlige dokumenter mv. har i dag også en folkerettslig forankring. Særlig sentralt i denne sammenheng er Europarådets konvensjon om innsyn i offentlige dokumenter av 18. juni 2009 (Tromsø-konvensjonen), som trådte i kraft 12. desember 2020. I henhold til konvensjonens artikkel 3 nr. 1 avga Norge i forbindelse med undertegningen en erklæring om at kommunikasjon med kongefamilien og kongehuset skal omfattes av de mulige begrensningene i retten til innsyn. Med denne erklæringen ble det i foredraget til kgl.res 12. juni 2009 lagt til grunn at norsk rett var i tråd med kravene i konvensjonen.

En rett til innsyn for pressen i saker av stor allmenn interesse kan i enkelte situasjoner følge av Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) artikkel 10 og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 (SP) artikkel 19. Se i denne forbindelse blant annet HR-2015-2536-A og HR-2021-526-A. De konkrete sakene gjaldt innsyn i dokumenter som faller utenfor virkeområdet til offentleglova. Hvorvidt EMK artikkel 10 og SP artikkel 10 kan gi pressen en mer omfattende rett til innsyn enn det som allerede følger av offentleglova i tilfeller som faller innenfor lovens virkeområde, framstår usikkert. SOM-2016-151 gjelder et slikt tilfelle. Her var imidlertid (sette)ombudets konklusjon at avgjørelsen om å nekte innsyn var forenlig med EMK artikkel 10.

De sentrale forarbeidene til offentleglova er NOU 2003: 30 Ny offentlighetslov og Ot.prp. nr. 102 (2004–2005). Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) ble ikke behandlet av Stortinget innen utgangen av daværende valgperiode. Etter stortingsvalget i 2005 ble det derfor fremmet nytt lovforslag gjennom Ot.prp. nr. 9 (2005–2006). Det framgår av departementets merknader på s. 1 at forlaget i all hovedsak er en videreføring av forslaget i Ot.prp. nr. 102 (2004–2005).

Sentrale lovendringer med tilhørende lovforarbeider er

• lov 16. desember 2011 nr. 62, jf. Prop. 125 L (2010–2011) – §§ 25 og 26

• lov 19. juni 2015 nr. 64, jf. Innst. 320 L (2014–2015) – § 16

• lov 9. desember 2016 nr. 88, jf. Prop. 164 L (2015–2016) – § 2

• lov 28. april 2017 nr. 22, jf. Prop. 111 L (2015–2016) – §§ 2, 6, 7, 8 og 30

• lov 11. juni 2021 nr. 76, jf. Prop. 86 L (2020–2021) – § 19

• lov 18. juni 2021 nr. 124, jf. Prop. 158 L (2020–2021) – §§ 5 og 26

På en rekke punkter er den gjeldende offentleglova helt eller delvis en videreføring av rettstilstanden under offentlighetsloven 1970. Rettskilder knyttet til 1970-loven vil dermed i mange tilfeller også være relevante under den nåværende loven. Ved bruk av slike kilder er det samtidig grunn til å være oppmerksom på at adgangen til å nekte innsyn etter den gjeldende loven på flere punkter er snevret inn i forhold til 1970-loven.

De aller fleste av forskriftene som er gitt i medhold av offentleglova, er samlet i forskrift 17. oktober 2008 nr. 1119 til offentleglova (offentlegforskrifta).

Det foreligger lite rettspraksis knyttet til offentleglova. Derimot foreligger det et betydelig antall uttalelser om forståelsen av loven fra Sivilombudet (tidl. Sivilombudsmannen) og Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling. Uttalelser fra Sivilombudet er ikke rettslig bindende. Det følger imidlertid av forarbeidene til lov 18. juni 2021 nr. 121 om Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen (sivilombudsloven) at det generelt er «en klar forventning fra Stortingets side om at forvaltningen retter seg etter ombudets uttalelser», jf. Innst. 409 L (2020–2021) s. 39. I praksis blir også lovavdelingens uttalelser i stor grad lagt til grunn av forvaltningen. Både Sivilombudets og lovavdelingens uttalelser vil dermed ofte gi opphav til fast forvaltningspraksis, som kan ha selvstendig rettskildeverdi.

Justis- og politidepartementet ga i 2009 ut veilederen Rettleiar til offentleglova (G-2009-419). Det følger av punkt 1 at veilederen gir en «oversikt over dei ulike føresegnene i offentleglova, og korleis Lovavdelinga i Justisdepartementet meiner dei skal praktiserast». Blant annet fordi veilederen har vært allment tilgjengelig over tid, og ofte benyttes både av forvaltningen og andre aktører, er det grunn til å anta at den nå i stor grad gjenspeiler fast forvaltningspraksis, som i seg selv kan ha rettskildeverdi. I forbindelse med endringslov 16. desember 2011 nr. 62 utga departementet et tillegg som gjelder nåværende § 25 tredje ledd (om lønnsoppgaver m.m.) og § 26 femte ledd (om fødselsnummer o.l.). Utover dette er veilederen ikke oppdatert siden den ble utgitt i 2009. Den dekker dermed ikke (andre) lovendringer og praksis som er tilkommet siden da.

Sivilombudet lanserte i 2022 Innsynsguiden. En veileder basert på Sivilombudets behandling av innsynssaker. Denne gir en oversikt over sentrale bestemmelser i offentleglova mv., illustrert med eksempler fra ombudets praksis.

Det finnes flere lovkommentarer og juridiske verker om loven:

• Aulstad, Johan Greger, Innsynsrett, Fagbokforlaget, 2018

• Bernt, Jan Fridtjof og Hove, Harald, Offentleglova – med kommentarer, Fagbokforlaget, 2009

• Bernt, Jan Fridtjof og Moen, Olav Hauge, Offentleglova, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata

• Brandt, Kristian mfl., Offentleglova – lovkommentar, Universitetsforlaget, 2019. Verket finnes også i elektronisk versjon på juridika.no. (à jour pr. 1. februar 2023)

• Øy, Nils E., Kommentarbok til offentleglova, Cappelen Damm, 2015