Øyvind Hernes
Avdelingsdirektør, Utenriksdepartementet
Avdelingsdirektør, Utenriksdepartementet
Underdirektør, Utenriksdepartementet
Lov 13. februar 2015 nr. 9 om utenrikstjenesten (utenrikstjenesteloven) hører under Utenriksdepartementet (UD) og utgjør det rettslige rammeverket for utenrikstjenesten. Lovens hovedoppgave er å vareta og representere Norges samlede interesser i en globalisert verden, noe som er reflektert i lovens § 1. Loven oppstiller formålet med utenrikstjenesten, organiseringen av utenriksstasjonene og deres personale, samt utøvelsen av myndighet ved utenriksstasjonene.
Utenrikstjenesteloven av 2015 har samme virkeområde som utenrikstjenesteloven av 2002, men med betydelige endringer når det gjelder dens administrative bestemmelser. Dette gjelder særlig for rettsstillingen, rettighetene og pliktene til ulike kategorier av personell i utenrikstjenesten. Det er også foretatt endringer i definisjonen av ulike personellgrupper. Bestemmelsen om åremål i § 3 tredje ledd er også ny. Formålet med endringene har primært vært å sikre nødvendig fleksibilitet for utenrikstjenesten i en verden i endring. Dette er en følge av at økt internasjonalt samarbeid og globalisering siden den forrige utenrikstjenesteloven ble vedtatt, innebærer at det stilles nye krav til utenrikstjenesten. Det er også foretatt redaksjonelle endringer for å forbedre lovens oppbygging og språkdrakt.
Det ble foretatt enkelte endringer i utenrikstjenesteloven ved lov 16. juni 2023 nr. 34. I denne endringsloven ble det vedtatt endringer i lovens § 3, som angir hvem som er utsendt utenrikstjenesteansatt, samt lovens § 7, som regulerer flytteplikten i utenrikstjenesten. Videre ble det også vedtatt å endre tittelen «utenrikstjenestemann» i lovgivningen gjennomgående til den kjønnsnøytrale tittelen «utenrikstjenesteansatt». Dette gjelder både relevante bestemmelser i utenrikstjenesteloven samt annen lovgivning der begrepet benyttes.
Utenrikstjenesteloven av 2015 erstattet lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten. Utenrikstjenesteloven av 2022 bygget i sin tur på tidligere lov 18. juli 1958 nr. 1 om utenrikstjenesten, som igjen var en videreføring av lov 13. desember 1948 nr. 1 om utenrikstjenesten. Norges første lov om utenrikstjenesten var lov om Diplomat- og Konsulatvæsenet av 12. juni 1906, som ble erstattet av lov 7. juli 1922 nr. 2 om utenriksvesenet.
Lovens forarbeider er Prop. 11 L (2014–2015) og Innst. 133 L (2014–2015). Forarbeidene til endringsloven av 2023 er Prop. 71 L (2022–2023) og Innst. 396 L (2022–2023).
Samtidig med vedtakelsen av utenrikstjenesteloven av 2002 ble det også vedtatt en ny utenriksinstruks med utfyllende regler om utenrikstjenestens organisering, formål og oppgaver. Utenriksinstruksen ble vedtatt ved kongelig resolusjon 13. desember 2002, men har ikke status som forskrift. Utenrikstjenesteloven av 2015 nødvendiggjør endringer i utenriksinstruksen. En ny utenriksinstruks er derfor (pr. februar 2024) under utarbeidelse.
Lovens forskrifter er forskrift 20. oktober 2023 nr. 1669 om rekruttering og forflytning i utenrikstjenesten, forskrift 20. juni 2014 nr. 780 om gebyr ved Norges utenriksstasjoner, og forskrift 21. mai 2001 nr. 1308 om vigsel ved norsk utenrikstjenestemann. De to sistnevnte forskriftene, gitt med hjemmel i henholdsvis utenrikstjenesteloven av 1958 og utenrikstjenesteloven av 2002, er videreført med hjemmel i utenrikstjenesteloven av 2015 §§ 15 og 16.