Lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker (riksrettsrettergangsloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet. Riksrettsrettergangsloven regulerer gjennomføringen av riksrettssaker.

Hvilke saker som skal behandles av Riksretten, følger av Grunnloven § 86 første ledd, som slår fast at «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter».

Utfyllende regler om straffansvar og erstatningsansvar for brudd på konstitusjonelle plikter, herunder om strafferammer, er gitt i lov 5. februar 1932 nr. 1 om ansvar for handlinger som påtales ved Riksrett (ansvarlighetsloven).

Når det gjelder rettergangsmåten i riksrettssaker, følger det noen grunnleggende regler om rettens sammensetning av Grunnloven § 86 tredje og fjerde ledd. Ifølge tredje ledd utgjøres Riksretten av «6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av Høyesterett, deriblant Høyesteretts justitiarius». Det følger av fjerde ledd at dersom Riksretten har påbegynt behandlingen av en sak, så skal ikke medlemmer valgt av Stortinget tre ut av retten fordi valgperioden utløper, eller medlemmer som er høyesterettsdommere, tre ut av retten fordi de fratrer som høyesterettsdommere.

Utfyllende lovregler om rettergangsmåten i riksrettssaker er hjemlet i Grunnloven § 86 femte ledd, som fastslår at «[d]e nærmere forskrifter om sammensetningen av Riksretten og saksbehandlingen fastsettes ved lov». Utfyllende regler om hvordan Stortinget skal gå frem ved utøvelsen av sin påtalemyndighet i riksrettssaker, er hjemlet i Grunnloven § 86 andre ledd, som fastslår at «[d]e nærmere regler for Stortingets påtale etter denne paragraf fastsettes ved lov».

Riksrettsrettergangsloven bygger altså på de grunnleggende reglene om Riksrettens sammensetning som følger av Grunnloven § 86, og gir utfyllende regler om rettens sammensetning, om Stortingets behandling av påtalespørsmålet og om saksbehandlingen for Riksretten.

For å få det fulle bildet av hvordan riksrettssaker skal forberedes og gjennomføres, må reglene i riksrettsrettergangsloven leses i sammenheng med visse regler i Stortingets forretningsorden (FO, forskrift 7. juni 2012 nr. 518), og da særlig reglene som gjelder kontroll- og konstitusjonskomiteens kompetanse og arbeidsmåter. Se særlig FO § 14 nr. 8, § 15, § 40 og § 44. Nærmere henvisninger til aktuelle regler i FO vil bli gitt underveis i kommentarene til de enkelte lovbestemmelsene.

Bakgrunn

Riksretten som en egen ansvarsdomstol for visse handlinger begått av statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter ble etablert i og med Grunnloven av 1814 (lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov). Riksretten spilte en stor rolle under forfatningsstridene på 1800-tallet, som et maktmiddel for Stortinget overfor konge og regjering. Etter at parlamentarismen slo gjennom, som en konsekvens av riksrettssaken i 1884, ble Riksretten av langt mindre praktisk betydning. Siste riksrettssak var saken mot regjeringen Berge i 1926–27, som gjaldt mislighold av opplysningsplikten overfor Stortinget (saken endte med frifinnelser).

Selv om det ikke er blitt reist riksrettssak siden 1927, har riksrettsbehandling vært fremhevet som aktuelt ved flere anledninger, også de siste tiårene. Det seneste eksempelet var et representantforslag 12. oktober 2021 om at Stortingets ansvarskommisjon skulle undersøke grunnlaget for riksrettssak mot statsråd Knut Arild Hareide for ikke å ha fulgt opp et anmodningsvedtak i Stortinget på tilfredsstillende vis. Anmodningsvedtaket gjaldt fjerning av kravet om obligatorisk helseattest for eldre som grunnlag for førerkort. Se Dokument 8:7 S (2021–2022). Kontroll- og konstitusjonskomiteen rådet Stortinget til å vedta ikke å ta ut tiltale for dette forholdet, idet anmodningsvedtaket ikke hadde vært rettslig bindende for regjeringen, jf. Innst. 140 S (2021–2022). Stortinget fulgte komiteens innstilling, jf. Vedtak 437 (2021–2022).

For øvrige eksempler fra de seneste tiårene på at Odelstinget eller Stortinget har tatt stilling til forslag om å igangsette riksrettssak, se Hilde Ruus, «§§ 86 og 87», i Ola Mestad og Dag Michalsen (red.), Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020, Universitetsforlaget, 2021 s. 802–834.

Fra 1814 til 2009 var det Odelstinget (den ene av to stortingsavdelinger frem til da) som var påtalemyndighet i riksrettssaker, mens selve Riksretten var sammensatt av et visst antall medlemmer av Lagtinget (den andre stortingsavdelingen) og et visst antall medlemmer av Høyesterett. Riksrettsordningen ble reformert gjennom grunnlovsendringer og lovendringer i 2007. Det er nå Stortinget i plenum som er påtalemyndighet i riksrettssaker, mens selve Riksretten er sammensatt dels av stortingsvalgte medlemmer som ikke selv er stortingsrepresentanter, dels av høyesterettsdommere.

Fra 2007 har Stortinget kunnet be et eget organ, Stortingets ansvarskommisjon, om å gjennomføre undersøkelser for å klarlegge om det er grunnlag for å iverksette en riksrettssak.

Lovhistorikk, lovendringer og forarbeider

Den første reguleringen av rettergangsmåten i riksrettssaker var Reglement for Riksretten 18. september 1815 (riksrettsreglementet av 1815). Dette ble senere supplert av lov 20. august 1842 om Dommereeds Aflæggelse av Rigsretsmedlemmer og lov 18. februar 1927 nr. 1 inneholdende forandringer i reglementet for Riksretten av 18. september 1815. Disse reglementene og lovene ble opphevet ved lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker (riksrettsrettergangsloven), jf. Besl. O. nr. 1 (1932) og Besl. O. nr. 2 (1932).

Riksrettsrettergangsloven av 1932 ble forberedt ved at Stortinget 8. juni 1927 nedsatte en spesialkomité til å vurdere og komme med forslag til endringer i Grunnloven, ansvarlighetsloven og riksrettsreglementet. Spesialkomiteen avga sin innstilling 11. mai 1929, hvor den fremla utkast til grunnlovsendringer, til ny lov om straff for handlinger som påtales ved Riksrett (ansvarlighetsloven), og til ny lov om rettergangsmåten i riksrettssaker (riksrettsrettergangsloven). Se Innstilling fra Komiteen til revisjon av grunnlov, ansvarlighetslov og riksrettsreglement (Specialkomiteen av 1927) (innstillingen er tatt inn som bilag til Innst. S. nr. 1 (1932)).

Spesialkomiteens innstilling ble behandlet av utenriks- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, som avga to innstillinger om de foreslåtte endringene i Grunnloven, ansvarlighetsloven og riksrettsreglementet, Innst. S. nr. 1 (1932) og Innst. O. I. (1932).

Riksrettsrettergangsloven ble vedtatt overensstemmende med Innst. O. I. (1932), jf. Besl. O. nr. 1 (1932) og Besl. O. nr. 2 (1932).

Riksrettsrettergangsloven er blitt endret flere ganger etter 1932. De mest sentrale endringene ble vedtatt samtidig med grunnlovsendringene av 2007, som en del av det årets reform av Riksretten, og fulgte opp grunnlovsendringene.

Det er siden 1932 foretatt følgende lovendringer av språklig eller redaksjonell art:

• Lov 7. april 1995 nr. 15 om endringer i straffeloven m.m. Språklig oppdatering i riksrettsrettergangsloven § 17 om dommerforsikring. Jf. Ot.prp. nr. 4 (1994–95), Innst. O. nr. 34 (1994–95) og Besl. O. nr. 41 (1994–95).

• Lov 9. januar 1998 nr. 5 om endringer i lov 29. november 1996 nr 73 om formidling av landsdekkende postsendinger (postloven) og i enkelte andre lover. Språklig oppdatering i riksrettsrettergangsloven § 16 første ledd (tar inn uttrykket «rekommandert brev»). Jf. Ot.prp. nr. 25 (1997–98), Innst. O. nr. 11 (1997–98) og Besl. O. nr. 14 (1997–98).

• Lov 14. desember 2001 nr. 98 om endringar i rettergangslovgjevinga m.m. (namn på fyrsteinstansdomstolane m.m.). Språklig oppdatering i riksrettsrettergangsloven § 9 (bytter ut begrepet «herreds- eller byretten» med begrepet «tingretten»). Jf. Ot.prp. nr. 24 (2001–2002), Innst. O. nr. 7 (2001–2002) og Besl. O. nr. 6 (2001–2002).

• Lov 20. juni 2003 nr. 45 om retting av feil m.m. i lovverket. Retting av enkelte språklige feil i riksrettsrettergangsloven. Jf. Ot.prp. nr. 87 (2002–2003), Innst. O. nr. 115 (2002–2003) og Besl. O. nr. 116 (2002–2003).

• Lov 26. januar 2007 nr. 3 om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover). Språklig oppdatering i riksrettsrettergangsloven § 9 om bevisopptak for tingretten. Jf. Ot.prp. nr. 74 (2005–2006), Innst. O. nr. 7 (2006–2007) og Besl. O. nr. 9 (2006–2007).

• Lov 9. mai 2014 nr. 16 om retting av feil i lovverket m.m. Retting av språklig feil i riksrettsrettergangsloven § 9 om vitneavhør for et utvalg av rettens medlemmer. Jf. Prop. 36 L (2013–2014), Innst. 130 L (2013–2014) og Lovvedtak 47 (2013–2014).

Riksrettsreformen av 2007 innebar viktige endringer i riksrettsrettergangsloven, jf. Besl. O. nr. 56 (2006–2007). For det første dreide det seg om endringer for å avspeile den nye riksrettsordningen ifølge Grunnloven § 86. Etter 2007 er Stortinget påtalemyndighet, mens Riksretten er sammensatt dels av høyesterettsdommere, dels av medlemmer valgt av Stortinget, jf. Grunnloven § 86 første og tredje ledd. Etter 2007 er det ikke lenger noen grunnlovsfestet utskytingsrett for partene, altså at partene påvirker rettens sammensetning ved å utskyte et visst antall potensielle dommere, slik situasjonen var før riksrettsreformen av 2007 (utskyting av et visst antall høyesterettsdommere og lagtingsmedlemmer). Riksrettsrettergangsloven ble endret i samsvar med disse grunnlovsendringene.

For det andre dreide det seg om tilføyelsen av et nytt kapittel 3 i loven. Kapittelet gjelder Stortingets ansvarskommisjon, som Stortinget kan be om å iverksette «undersøkelser for å klarlegge om det er grunnlag for å ta ut tiltale for Riksrett», jf. § 30 første ledd.

Når det gjelder forarbeider til grunnlovs- og lovendringene av 2007, ble viktige premisser lagt i Dok. nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen (Kosmo-utvalgets rapport). Forarbeider til grunnlovsendringene er Dokument nr. 12:1 (2003–2004) og Innst. S. nr. 94 (2006–2007). Forarbeider til endringene i riksrettsrettergangsloven og ansvarlighetsloven er Dokument nr. 8:22 (2006–2007) og Innst. O. nr. 38 (2006–2007).

For samtidige endringer i Stortingets forretningsorden med hensyn til behandling av saker om konstitusjonelt ansvar, se også Dokument nr. 8:20 (2006–2007) og Innst. S. nr. 107 (2006–2007).

Nærmere om Riksrettens sammensetning

Etter riksrettsreformen av 2007 er Riksretten sammensatt av «6 medlemmer valgt av Stortinget og de 5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av Høyesterett, deriblant Høyesteretts justitiarius», jf. Grunnloven § 86 tredje ledd første punktum. Videre er det bestemt at i «Riksretten har Høyesteretts justitiarius forsetet», jf. Grunnloven § 86 tredje ledd fjerde punktum. Altså er det Høyesteretts justitiarius som fungerer som president for Riksretten, som er den benevnelsen som brukes i riksrettsrettergangsloven, se for eksempel § 3 andre punktum, § 4 første ledd og § 5 andre punktum.

De stortingsvalgte medlemmene av Riksretten utgjør Riksrettsutvalget, jf. Dok. nr. 19 (2003–2004) s. 47 og riksrettsrettergangsloven § 4 tredje ledd. Det følger av Grunnloven § 86 tredje ledd andre punktum at Stortinget skal velge medlemmer og stedfortredere til Riksrettsutvalget for seks år om gangen. Statsråder eller sittende stortingsrepresentanter kan ikke velges til Riksrettsutvalget, jf. Grunnloven § 86 tredje ledd tredje punktum. Et hovedpoeng med at stortingsvalgte medlemmer utgjør en del av Riksretten, er at disse kan bringe med seg en særlig politisk innsikt. Kosmo-utvalget ga uttrykk for at tidligere stortingsrepresentanter eller statsråder er spesielt aktuelle for Riksrettsutvalget, men at det må være opp til Stortinget selv nøyaktig hvor tung politisk forankring medlemmene av Riksrettsutvalget skal ha, jf. Dok. nr. 19 (2003–2004) s. 46–48.

Hvert sjette år velger Stortinget seks medlemmer av Riksrettsutvalget, i tillegg til fire stedfortredere. For en oversikt over medlemmer og stedfortredere i Riksrettsutvalget for perioden 1. desember 2019 til 30. november 2025, se Innst. 33 S (2019–2020) og Vedtak 19 (2019–2020).

Forholdet til Grunnloven og internasjonal rett

Reglene i riksrettsrettergangsloven må tolkes og anvendes i lys av den grunnleggende retten til en rettferdig rettergang (fair hearing) foran en uavhengig og upartisk domstol. Denne retten følger av både Grunnloven § 95 og av internasjonale menneskerettskonvensjoner, slik som den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950 (EMK) artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 (SP) artikkel 14.

Så fremt riksrettssaken gjelder en criminal charge (straffesiktelse) i EMK artikkel 6 og SP artikkel 14 sin forstand, kommer retten til en rettferdig rettergang ifølge disse bestemmelsene til anvendelse. En riksrettssak må typisk anses å gjelde en straffesiktelse i henhold til nevnte bestemmelser. Til illustrasjon, se for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) dom 23. november 2017 Haarde mot Island (EMD-2012-66847).

Uansett får Grunnloven § 95 anvendelse i riksrettssaker, da bestemmelsen slår fast at «[e]nhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid», og at «[r]ettergangen skal være rettferdig og offentlig». De samme rettergangskravene som ifølge internasjonal retts- og komitépraksis følger av EMK artikkel 6 og SP artikkel 14, kan det i stor utstrekning legges til grunn også følger av Grunnloven § 95, jf. Rt-2014-1292 avsnitt 20.

De aller mest sentrale komponentene i retten til en rettferdig rettergang er prinsippene om kontradiksjon og om likestilling mellom partene (equality of arms). Se for eksempel HR-2019-937-U avsnitt 13 med videre henvisninger til EMDs rettspraksis. Fra EMDs rettspraksis, se for eksempel EMD dom 3. juni 2003 Walston (nr. 1) mot Norge (EMD-1997-37372) avsnitt 56. Videre må rettergangen samlet sett fremstå som forsvarlig, jf. for eksempel EMD dom 6. desember 1988 Barberà, Messegué og Jabardo mot Spania (EMD-1983-10590). Også en riksrettssak må gjennomføres i samsvar med slike generelle prinsipper.

Det er et knippe EMD-dommer og avgjørelser som eksplisitt gjelder riksrettsprosesser, i betydningen særlige prosessformer for å ansvarliggjøre parlamentsmedlemmer, statsråder og dommere for lovbrudd de har begått i sine offisielle roller. Disse dommene gir grunnlag for å fremheve noen poenger om forholdet mellom slike prosessformer og de prosessuelle kravene som følger av EMK artikkel 6, med særlig vekt på de poengene som er relevante for den norske riksrettsordningen:

• Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har vurdert prosessformer som er sammenlignbare med den norske riksrettsordningen på den måten at domstolen består av både dommere fra den høyeste nasjonale domstolen og lekdommere utpekt av parlamentet for fastsatte perioder, som antas å bidra med særlig politisk innsikt. EMD har kommet til at en slik ordning ikke trenger å være i strid med retten til en uavhengig og upartisk domstol ifølge EMK artikkel 6. Forutsetningen er at de institusjonelle mekanismene sikrer at også de parlamentsoppnevnte lekdommerne kan sies å ha en uavhengig stilling og fremstår som upartiske. Se Den europeiske menneskerettskommisjonen avgjørelse 18. desember 1980 Crociani mfl. mot Italia (EMD-1979-8603) avsnitt 10 punkt a; EMD avgjørelse 18. mai 1999 Ninn-Hansen mot Danmark (EMD-1995-28972) avsnitt b-i; og EMD dom 23. november 2017 Haarde mot Island (EMD-2012-66847) avsnitt 103–108. I Haarde-dommen avsnitt 106 spesifiseres det at det heller ikke trenger å utgjøre et problem at de parlamentsoppnevnte lekdommerne utgjør flertallet i Riksretten. For et illustrerende eksempel på en prosedyre som ikke i seg selv var i samsvar med EMK artikkel 6, se EMD dom 12. januar 2023 Ovcharenko og Kolos mot Ukraina (EMD-2015-27276) avsnitt 122–123 (høytstående dommere ble avsatt ved parlamentsavstemning).

• I forbindelse med riksrettssaker har EMD understreket at uttalelser tidlig i prosessen fra myndighetspersoner, herunder høytstående parlamentarikere, som innebærer at det gis uttrykk for et synspunkt på om den anklagede er skyldig eller ikke, kan føre til en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, jf. EMD dom 26. mars 2002 Butkevicius mot Litauen (EMD-1999-48297) avsnitt 49–54 (krenkelse) og EMD dom 23. november 2017 Haarde mot Island (EMD-2012-66847) avsnitt 94 og 95 (ikke krenkelse).

• Massiv pressedekning, som gjerne er tilfellet ved en riksrettssak, kan under visse omstendigheter utfordre retten til en upartisk domstol ifølge EMK artikkel 6 nr. 1 og uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, men i seg selv har ikke massiv pressedekning denne konsekvensen. Til illustrasjon, se Den europeiske menneskerettskommisjonen avgjørelse 18. desember 1980 Crociani mfl. mot Italia (EMD-1979-8603) avsnitt 10 punkt cc og EMD avgjørelse 18. mai 1999 Ninn-Hansen mot Danmark (EMD-1995-28972) avsnitt b-iii.

• Det at Riksretten utgjør første og siste instans i en riksrettssak – altså at den anklagede ikke har samme ankemuligheter som i ordinære straffesaker – er ifølge konvensjonsorganenes praksis ikke en krenkelse, verken av EMK artikkel 6 i seg selv eller av EMK artikkel 14 sammen med artikkel 6, jf. Den europeiske menneskerettskommisjonen avgjørelse 18. desember 1980 Crociani mfl. mot Italia (EMD-1979-8603) avsnitt 16 og 18. Det at det ikke er noen overordnet rettsinstans som kan prøve en påstand om at det har skjedd en EMK-krenkelse ved gjennomføringen av riksrettssaken, utgjør heller ikke et problem opp mot EMK artikkel 13, jf. Crociani-avgjørelsen avsnitt 15 og EMD dom 6. januar 2011 Paksas mot Litauen (EMD-2004-34932) avsnitt 114 og 115.

• I forbindelse med riksrettssaker har EMD understreket betydningen av at prosedyren foran Riksretten må være tilstrekkelig lovregulert, slik at det ikke fremstår uforutsigbart og vilkårlig hvilke prosessregler som vil bli lagt til grunn for gjennomføringen av riksrettssaken. Dette følger av retten til en «domstol opprettet ved lov» («tribunal established by law») i EMK artikkel 6 nr. 1. Se EMD dom 22. juni 2000 Coëme mfl. mot Belgia (EMD-1996-32492) avsnitt 98–104 (krenkelse på grunn av utilstrekkelig prosesslovgivning) og EMD dom 23. november 2017 Haarde mot Island (EMD-2012-66847) avsnitt 91 og 92 (ikke krenkelse). Det kan på denne bakgrunnen reises spørsmål om riksrettsrettergangsloven i tilstrekkelig grad gir prosessregler for en riksrettssak, da det følger av lovens § 13 at den nærmere gjennomføringsmåten til en viss grad ligger under Riksrettens skjønn. Siden loven gir en del sentrale prosessregler, og Riksretten ifølge § 13 skal se hen til den alminnelige prosesslovgivningen dersom det oppstår saksbehandlingsspørsmål som loven ikke regulerer, fremstår det som sannsynlig at en riksrettssak kan gjennomføres uten å krenke «opprettet ved lov»-retten i EMK artikkel 6 nr. 1. De forskjellige utfallene i Coëme-dommen og Haarde-dommen viser uansett at EMD ser på dette som et komplekst spørsmål, som det må tas stilling til i lys av den samlede rettslige reguleringen av den riksrettssaken som er blitt gjennomført.

• Et tilleggspoeng er at det følger av «opprettet ved lov»-retten i EMK artikkel 6 nr. 1 at en straffesak mot andre enn de som ifølge Grunnloven § 86 første ledd kan stilles for riksrett, ikke kan slås sammen med en riksrettssak, og behandles av Riksretten, uten en klar rettslig forankring for dette, jf. EMD dom 22. juni 2000 Coëme mfl. mot Belgia (EMD-1996-32492) avsnitt 105–110. Noe klart rettslig grunnlag for slik sammenslåing gis ikke av Grunnloven eller riksrettsrettergangsloven (eller øvrig lovgivning) og bør derfor anses uaktuelt, selv om det skulle være en nær sammenheng mellom en alminnelig straffesak og en riksrettssak (for eksempel fordi en statsråd er blitt påvirket av en utenforstående til å bryte sine konstitusjonelle plikter).

Når det særskilt gjelder SP, er det en problemstilling at ifølge SP artikkel 14 nr. 5 har enhver som blir domfelt for en straffbar handling, rett til en overprøving av en høyere rettsinstans, mens Riksretten altså dømmer i første og siste instans, jf. Grunnloven § 86 første ledd. Norge har av denne grunn avgitt et forbehold til SP artikkel 14 nr. 5, jf. note 10 til SP artikkel 14.

Når det gjelder forholdet til EØS-rettslige forpliktelser, antas disse å ha liten eller ingen betydning for gjennomføringen av riksrettssaker.

Litteratur

Det er lite litteratur som spesifikt gjelder reglene i riksrettsrettergangsloven. En utfyllende presentasjon av utviklingen i reglene om Riksretten, både i Grunnloven og i utfyllende lovgivning, fra 1814 og frem til 2021 gir Hilde Ruus, «§§ 86 og 87», i Ola Mestad og Dag Michalsen (red.), Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020, Universitetsforlaget, 2021 s. 802–834. Ruus gir også en utfyllende presentasjon av historien til Riksretten som institusjon og redegjør både for de riksrettssakene som faktisk er blitt gjennomført, og for flere av de gangene spørsmålet om riksrett er blitt reist under komitebéhandling på Stortinget eller på andre måter.

En enda grundigere fremstilling av historien til Riksretten er Marius R. Gulbranson, Riksrett. Sovende motmakt, Cappelen Damm Akademisk, 2024.

Oversiktsverk som inneholder redegjørelser for reglene om Riksretten i henholdsvis lov og Grunnlov, er for eksempel Benedikte Moltumyr Høgberg, Statsrett. Kort forklart, 3. utgave, Universitetsforlaget, 2020 s. 107–116; Johs. Andenæs og Arne Fliflet, Statsforfatningen i Norge, 11. utgave, Universitetsforlaget, 2017 s. 265–269; og Eivind Smith, Konstitusjonelt demokrati, 5. utgave, Fagbokforlaget, 2021 s. 255–261.