Lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) hørte inntil midten av oktober 2021 under Kunnskapsdepartementet (KD). Med regjeringsskiftet oktober 2021 ble ansvaret for loven flyttet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).

Statsborgerloven ble kunngjort 10. juni 2005 og trådte i kraft 1. september 2006.

Statsborgerloven erstattet tidligere lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (statsborgarrettslova). Forut for loven av 1950 var reglene om statsborgerskap regulert i lov 21. april 1888 om Norsk Statsborgerrett m. m. Loven av 1888 ble innført på bakgrunn av et lovforslag på Stortinget i 1887 om at utenlandske borgere som ikke hadde bodd i Norge i tre år, måtte ha tillatelse fra Kongen for å erverve fast eiendom. Behov for konsesjonsbestemmelser ble koblet sammen med behov for regler om norsk statsborgerskap. Forslag til loven ble utarbeidet av professor Aschehoug på vegne av daværende Justisdepartement og ble vedtatt i 1888. Den første statsborgerloven inneholdt regler om erverv og tap av statsborgerskap (§§ 1 til 6). Utgangspunktet etter § 1 var at statsborgerretten ble ervervet ved fødselen (avstamningsprinsippet). Loven inneholdt også regler om erverv av statsborgerskap ved fast bolig i Norge, jf. § 2 bokstav b, og ved innvilgelse fra Kongen, jf. § 3 første ledd bokstav a dersom en kunne påvise fast bolig i Norge i sammenhengende tre år.

Loven av 1888 ble erstattet av lov 8. august 1924 nr. 3, som fikk et tillegg ved lov 13. desember 1946 (lov om tillegg til statsborgerlovi). Også loven av 1924 bygget på avstamningsprinsippet, men enkelte endringer fra 1888-loven ble foretatt. Blant annet ble bostedskravet endret fra tre til minimum fem år, og fars statsborgerskap ble alene avgjørende for nedstammingsprinsippet. For en nærmere redegjørelse av statsborgerlovgivningen fra 1888 til 1950 se NOU 2000: 32 kapittel 2. Se også Henrik Bull, «Tilhørighet og lojalitet til staten som vilkår for stemmerett: Et forfatningshistorisk bidrag til lovgivningslæren» i Liv, lov og lære. Festskrift til Inge Lorange Backer, Universitetsforlaget, 2016, for en konstitusjonell rettshistorisk gjennomgang.

Statsborgerloven av 2005 regulerer vilkår for erverv og fratakelse av statsborgerskap, saksbehandlingsregler om søknad for norsk statsborgerskap og saksbehandlingsregler for domstolen for prøving av vedtak etter § 7 (søknad om statsborgerskap) og § 26 (vedtak om tilbakekall av statsborgerskap) jf. lovens kapittel 6 del II. I likhet med tidligere lovgivning baserer 2005-loven seg på prinsippet om avstamning (erverv av statsborgerskap ved fødsel, jf. § 4) og erverv ved adopsjon, jf. § 5. Loven oppstiller ellers regler om erverv av statsborgerskap ved søknad, jf. § 7.

Tap av statsborgerskap reguleres i lovens kapittel 5. Statsborgerloven har i henholdsvis 2018 og 2021 gjennomgått sentrale lovendringer om adgangen til tilbakekall og tap av statsborgerskap. Tilbakekall av statsborgerskap kan enten skje ved omgjøring etter lov 10. februar 1967 (forvaltningsloven) § 35 eller etter alminnelige forvaltningsrettslige regler dersom grunnlaget for omgjøring er feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelsen jf. § 26 første ledd. Etter § 26 annet ledd kan et vedtak om statsborgerskap tilbakekalles dersom søkeren av statsborgerskapet har gitt uriktige opplysninger mot bedre vitende eller fortiet forhold av vesentlig betydning for statsborgerskapet.

Ved lov 25. mai 2018 nr. 19 (lov om endringer i statsborgerloven mv. (tap av statsborgerskap ved straffbare forhold)) ble ny § 26 a vedtatt. Bestemmelsen gir adgang til å frata statsborgerskap dersom individet har et annet statsborgerskap og har utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser, dersom vedkommende straffes etter en bestemmelse i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff kapittel 16, 17 eller 18 som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer. Ved lov 12. mars 2021 nr. 10 (lov om endring i statsborgerloven (tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser)) ble § 26 b vedtatt. Bestemmelsen gir departementet adgang til å fatte vedtak om tap av statsborgerskap overfor individer som har fremvist adferd som kan tilsi at vedkommende sterkt vil skade grunnleggende nasjonale interesser. I motsetning til tap av statsborgerskap etter § 26 a, som er å anse som straff, la departementet i Prop. 134 L (2019–2020) s. 25 til grunn at tap av statsborgerskap etter § 26 b er et administrativt vedtak og ikke straff. Se Benedikte Moltumyr Høgberg, «Tap av statsborgerskap – Særlig om fremmedkrigere og skade på nasjonens vitale interesser», Retfærd, Nordisk Juridisk Tidsskrift, 2017, s. 88–116, for en kritisk vurdering av standpunktet inntatt i forarbeidene.

Statsborgerloven av 2005 har siden årsskiftet 2019/2020 tillatt mer enn ett statsborgerskap, jf. Prop. 111 L (2017–2018) punkt 4.3 og Innst. 74. L (2018–2019). At flere statsborgerskap nå er tillatt, fremgår ikke direkte av lovens ordlyd, men tidligere bestemmelser som forbød mer enn ett statsborgerskap, er nå fjernet. Forut for lovendringen fulgte det av § 7 første ledd bokstav h jf. § 10 at det norske statsborgerskapet var eksklusivt, og at en mistet sitt norske statsborgerskap ved innvilgelse av et annet, jf. § 23. Selv om kun ett statsborgerskap var lovens hovedregel, fulgte flere unntak, jf. § 10 første ledd fjerde punktum, jf. statsborgerforskriften § 6-1. Se Prop. 111 L (2017–2018) punkt 3.1 for en fremstilling av tidligere rettstilstand.

Statsborgerloven har gjennomgått flere endringer om saksbehandlingen ved tilbakekall og tap av statsborgerskap som følge av straffbare forhold og av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Se Prop. 141 L (2018–2019) kapittel 6 for en gjennomgang av forslag til endringer. Departementet sluttet seg ikke til forslaget som ble fremmet fra Stortinget, jf. Dok. nr. 8:33 S (2016–2017) og Innst. 296 S (2016–2017), om at domstolen skulle tilbakekalle statsborgerskap i første instans. Isteden ble det fremmet forslag om å styrke forvaltningsbehandlingen og fri rettshjelp for å ivareta rettssikkerheten til de berørte.

Statsborgerloven inneholder ikke regler om rettsvirkningene av norsk statsborgerskap. Hvilke rettigheter og plikter et statsborgerskap innebærer, må fastlegges i lys av annen lovgivning. Sentrale bestemmelser er Grunnloven § 106 annet ledd annet punktum om at norske borgere ikke kan nektes adgang til riket, og Grunnloven § 50, som gir norske borgere adgang til å stemme ved stortingsvalg. Norske statsborgere har også rett til pass etter lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass (passloven) og rett til konsulær bistand etter lov 13. februar 2015 nr. 9 om utenrikstjenesten (utenrikstjenesteloven) § 1 første ledd nr. 2 og 3.

Konsekvensen av at et individ ikke innehar norsk statsborgerskap, er at personen anses som utlending jf. lov 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) § 5.

I Rt-2015-93 (Maria) kommer Høyesterett med prinsipielle uttalelser om statsborgerskapets betydning. Saken gjaldt en Kenyansk kvinne hvor utlendingsmyndighetene hadde fattet vedtak om utvisning. Samtidig fikk hun avslag på søknad om oppholdstillatelse for familiegjenforening med datteren som var 5 år og norsk statsborger. Spørsmålet for Høyesterett var om vedtakene rettet mot henholdsvis mor og datter var ugyldig. I vurderingen av om vedtaket rettet mot datteren som var norsk statsborger, var ugyldig og krenket datterens menneskerettigheter, uttaler Høyesterett prinsipielt i avsnitt 76 at statsborgerskapet «utgjør, etter mitt syn, et grunnleggende rettslig, sosialt og psykologisk bånd, som kan være av avgjørende betydning for et menneskes identitet og utvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død». Om statsborgerrettens innhold uttaler Høyesterett i avsnitt 76 at datteren har «rett til opphold og beskyttelse i Norge, til å ha sin barndom og ungdom her og til å få skolegang her». Det vektlegges videre i avsnitt 77 at hun har «rett til å utvikle sin norske identitet – språklig, kulturelt, sosialt og følelsesmessig», og at hun som norsk statsborger har rett til å få nyte godt av å vokse opp og etter hvert «virke i det norske samfunnet». Uttalelsene fra Høyesterett i Maria-saken illustrerer at det norske statsborgerskapet kan tillegges konkret vekt i en forholdsmessighetsvurdering, og at statsborgerskapet anses å ha stor betydning for en persons identitet og utvikling. Se nærmere omtale av Rt-2015-93 i note 6 til § 26 og note 6 til § 26 b.

Norge er bundet av flere internasjonale konvensjoner som har betydning for statsborgerrettens område. De mest sentrale er Europarådskonvensjonen om statsborgerskap 6. november 1997, FNs overenskomst om statsløses stilling av 28. september 1954, FNs overenskomst angående visse lovkonflikter med hensyn til statsborgerrett av 4. april 1930 (Haag-konvensjonen) og FNs konvensjon om begrensning av statsløshet av 30. august 1961. I tillegg har statsborgerreglene tradisjonelt vært gjenstand for et tett samarbeid mellom de nordiske landene. Statsborgerloven av 1924 bygget på et lovsamarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige. Formålet var å oppnå rettsenhet mellom landene. Siden 1968 har landene også samarbeidet om felles statsborgerregler for nordiske borgere, se statsborgerloven kapittel 4 om erverv av statsborgerskap ved melding i henhold til nordisk avtale. Se Ot.prp. nr. 41 (2004–2005) punkt 2.3 og 2.5.2 for en gjennomgang av lovsamarbeidet. Siden 1979 har de nordiske landene imidlertid gått i ulik retning hva gjelder vilkårene for innvilgelse av statsborgerskap. Om nordisk samarbeid på statsborgerområdet, samt forholdet til EU-retten, se Eva Ersbøll, «Statsborgerskab – medborgarskap. Europæisk konvergens – nordisk divergens?» Nordic Journal of Human Rights, 21, 2003, s. 147–163.

Sentrale forskrifter til loven: Forskrift 30. juni 2006 nr. 756 (statsborgerforskriften) inneholder regler om krav til oppholdstid i Norge for innvilgelse av statsborgerskap, krav om dokumentert identitet ved innvilgelse og saksbehandlingsregler ved prøving av vedtak. Forskriftens kapittel 14A om saksbehandlingsregler i domstolen etter prøving av vedtak etter § 7 annet ledd ble tilføyd ved forskrift 19. november 2018 nr. 1843 om endring i forskrift om erverv og tap av norsk statsborgerskap (i kraft 1. januar 2019).

Statsborgerloven har blitt endret ved en rekke anledninger:

Lov 30. juni 2006 nr. 36 om endringer i statsborgerloven (endrede styringsforhold mv.) medførte endringer i §§ 7, 9, 20, 27, 28 og 29. Forarbeider til lovendringen var Ot.prp. nr. 71 (2005–2006). I forarbeidene ble det foreslått en adgang for departementet til å gi generelle instrukser til Utlendingsdirektoratet (UDI) som et ledd i at departementet skulle gis mer effektive styringsverktøy på utlendingsfeltet.

Lov 19. juni 2009 nr. 41 om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre lover medførte endringer i §§ 7, 11, 12, 14, 15, 16, 17 og 27. Endringene gjaldt hovedsakelig kravet om oppholdstid for statsborgerskap. Forarbeider var Ot.prp. nr. 97 (2008–2009) og Innst. O. nr. 119 (2008–2009).

Lov 24. juni 2011 nr. 19 om endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven gjorde endringer i kravene som gjaldt norskopplæring, jf. statsborgerloven § 8. Forarbeider var Prop. 79 L (2010–2011) og Innst. 370 L (2010–2011).

Lov 27. april 2012 nr. 22 om endringer i statsborgerloven medførte endringer som innebar at statsborgermyndighetene kan innhente opplysninger fra andre offentlige organer uten hinder av taushetsplikt. Forarbeider var Prop. 50 L (2011–2012), Prop. 132 L (2011–2012), Innst. 181 L (2011–2012) og Innst. 42 L (2012–2013).

Lov 7. desember 2012 nr. 71 om endringer i statsborgerloven medførte endringer i reglene om opplysnings-, dokumentasjons- og møteplikt. Det ble også gitt nye regler om beregning av karenstid, nye regler om gjenerverv av statsborgerskap, og endringer om grunnlaget for beregning av oppholdstiden. Forarbeider er Prop. 50 L (2011–2012) og Innst. 181 L (2011–2012).

Ved midlertidig lov 8. mars 2013 nr. 9 om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet ble statsborgerloven § 5 a endret. Forarbeider var Prop. 47 L (2012–2013) Bestemmelsen ble opphevet 31. desember 2015.

Lov 19. juni 2015 nr. 65 om ikraftsetting av straffeloven 2005 førte til endring av statsborgerloven § 33 om straff. Forarbeider var Prop. 64 L (2014–2015) og Innst. 331 L (2014–2015).

Lov 29. april 2016 nr. 8 om endringer i statsborgerloven (krav om norskkunnskaper og bestått prøve i samfunnskunnskap) endret statsborgerloven §§ 7 og 8. Endringen medførte at søker måtte gjennomføre 300 timer godkjent norskopplæring eller kunne dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Loven trådte i kraft 1. januar 2017. Forarbeider var Prop. 144 L (2014–2015), Prop. 125 L (2015–2016) og Innst. 97 L (2015–2016).

Lov 17. juni 2016 nr. 58 om endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II) endret statsborgerloven § 16 og kravene for å få innvilget statsborgerskap etter søknad jf. § 7 første ledd bokstav b og e, slik at kravene til fylte 12 år og oppholdstid på 7 år ikke gjaldt. Forarbeider var Prop. 90 L (2015–2016) og Innst. 391 L (2015–2016).

Lov 16. juni 2017 nr. 48 om adopsjon (adopsjonsloven) medførte særlige overgangsregler for barn som ble adoptert før lovens ikrafttredelse. Loven trådte i kraft 1. juli 2018. Forarbeider er Prop. 88 L (2016–2017) og Innst. 359 L (2016–2017).

Lov 25. mai 2018 nr. 19 om endringer i statsborgerloven mv. (tap av statsborgerskap ved straffbare forhold) innførte § 26 a, som gir adgang til å frata noen statsborgerskapet som følge av fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser og ved brudd på bestemmelser i straffeloven kapittel 16, 17 eller 18 som kan føre til fengselsstraff i seks år eller mer. Etter bestemmelsen kan norsk statsborgerskap kun fratas ved dom. Etter tredje ledd kan ikke statsborgerskapet tapes dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep. Loven medførte også en rekke endringer i saksbehandlingsreglene ved fratakelse av statsborgerskap, herunder at Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om tilbakekall av statsborgerskap, som kan klages inn til Utlendingsnemnda. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2019 jf. forskrift 25. mai 2018 nr. 759. Forarbeider var Prop. 146 L (2016–2017) og Innst. 173 L (2017–2018).

Lov 15. juni 2018 nr. 34 om endring i barnelova og statsborgerloven (foreldreskap og statsborgerskap) medførte en presisering i § 4 første ledd første punktum om at statsborgerskap erverves dersom far eller mor er norsk statsborger, og foreldreskapet følger av barnelova. Presiseringen i ordlyden trådte i kraft 1. april 2019. Forarbeider var Prop. 82 L (2017–2018).

Ved lov 20. desember 2018 nr. 121 om endringer i statsborgerloven (avvikling av prinsippet om ett statsborgerskap) ble bestemmelsene i loven som omhandlet forpliktelsen til å bare inneha ett statsborgerskap (§§ 10 og 23), fjernet, og enkelte bestemmelser ble endret (§§ 7, 16, 17, 20, 21, 22, 22 a, 27 og 31). Forarbeider var Prop. 111 L (2017–2018) punkt 4.3 og Innst. 74 L (2018–2019). Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2020.

Ved lov 20. desember 2019 nr. 111 om endringer i statsborgerloven mv. (tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger mv.) ble statsborgerloven § 26 endret ved at det ble adgang til å foreta tilbakekall av statsborgerskap dersom søkeren ga ufullstendige eller uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Reglene om tilbakekall på grunn av uriktige opplysninger eller fortielse av opplysninger gjelder som hovedregel ikke for barn når statsborgerskapet er innvilget som følge av uriktige opplysninger fra foreldrene, men det er gjort et begrenset unntak dersom den det gjelder, ikke anses å ha konkret tilknytning til riket. Forarbeider var Prop. 141 L (2018–2019) og Innst. 62 L (2019–2020). Endringene trådte i kraft 15. januar 2020 jf. res. 20. desember 2019 nr. 1921.

Lov 24. april 2020 nr. 35 om endringer i statsborgerloven og introduksjonsloven (personopplysninger og automatiserte avgjørelser) innførte ny § 29 a, som gir adgang til å benytte personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 (forordning (EU) 2016/679). Forarbeider var Prop. 47 L (2019–2020) og Innst. 229 L (2019–2020).

Lov 30. oktober 2020 nr. 123 om endringer i statsborgerloven (krav om ferdigheter i norsk muntlig) medførte endringer i statsborgerloven §§ 7–8 og innførte et krav om minimum nivå B1 i muntlig norsk samt bestått statsborgerprøve for innvilgelse av norsk statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi unntak fra kravene. Forarbeider var Prop. 98 L (2019–2020) og Innst. 390 L (2019–2020).

Lov 18. desember 2020 nr. 150 om endringer i utlendingsloven og statsborgerloven endret statsborgerloven § 12 og kravene til oppholdstid for personer som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger. Samtidig ble det gjort enkelte endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven).

Ved lov 12. mars 2021 nr. 10 ble § 26 b innført. Bestemmelsen gir departementet adgang til å treffe vedtak om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser for en person som også har et annet statsborgerskap, og som har utvist en fremferd som kan tilsi at vedkommende sterkt vil skade slike interesser. Fremferd før fylte 18 år kan ikke danne grunnlag for tap av statsborgerskap, men kan inngå i en samlet fremtidsrettet risikovurdering etter første ledd. Det ble samtidig gjort endringer i saksbehandlingsreglene i domstolen om søksmål for vedtak truffet etter § 26 b. Forarbeider var Prop. 134 L (2019–2020) og Innst. 245 L (2020–2021).

Lov 18. juni 2021 nr. 132 om endringer i statsborgerloven og integreringsloven (endring i kravene til oppholdstid mv.) medførte endringer i §§ 7 og 10.

Paragraf 7 første ledd bokstav e ble endret slik at kravene til oppholdstid nå er åtte år, og ikke syv år slik som tidligere. Endringen trådte i kraft 1. januar 2022, jf. forskrift 18. juni 2021 nr. 1974. Forarbeider er Prop. 130 L (2020–2021) og Innst. 579 L (2020–2021).

Samtidig ble § 10 tilføyd. Bestemmelsen oppstiller lavere krav til oppholdstid enn det som følger av § 7 første ledd bokstav e dersom søkeren er selvforsørgende. Formålet er integreringshensyn. Bestemmelsen angir at for søkere som har hatt tilstrekkelig inntekt det siste året med fastsatt skatteoppgjør, gjelder det et krav om seks års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, og ikke åtte år slik som etter § 7 første ledd bokstav e. Paragraf 10 trådte i kraft 1. januar 2022.

For statsrettslig litteratur om statsborgerretten se Johs. Andenæs v/Arne Fliflet, Statsforfatningen i Norge, 11. utgave, Universitetsforlaget, 2017, del 4, s. 155–164. For eldre litteratur se Erik Dons, Norsk statsborgerrett, Tanum, 1947 og Kaare Andre Kopperud, Om statsborgerskap, personnavn, pass og visering, Grøndahl, 1984, s. 9 flg. NOU 2015: 4 kapittel 3 gir en grundig fremstilling av reglene om statsborgerskap frem til endringene ved vedtakelsen av §§ 26 a og 26 b. Av eldre forarbeider og fremstillinger om reglene se NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap.