Lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner (rekvisisjonsloven) hører under Forsvarsdepartementet (FD) og erstatter den eldre lov 27. juli 1896 nr. 20 om militære rekvisisjoner, med senere tillegg i provisorisk anordning 21. september 1945 nr. 1 (se Ot.prp. nr. 151 (1945–46)) og lov 28. mars 1947, med tilleggslov 30. juni 1949 nr. 6. Sistnevnte lover gjaldt adgang til (og forlengelse av) å rekvirere bruksrett til fast eiendom eller rettighet over slik eiendom også etter at Forsvaret ikke lenger var på «feltfot» (se bl.a. Ot.prp. nr. 151 (1945–46) s. 1 og Innst. O. IX (1951) s. 2). Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 7 (1951), Innst. O. IX (I951) og Besl. O. nr. 114 (1951).

Loven trådte i kraft 1. januar 1952 og har hovedsakelig gjennomgått endringer som følge av endringer i andre lover, deriblant som følge av vedtakelsen av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven).

Loven regulerer hva som kan rekvireres, når det kan rekvireres, hvem som kan rekvirere og hvem det kan rekvireres fra, samt hvordan det rekvireres – herunder saksbehandlingsreglene for gjennomføring av rekvisisjon og for fastsettelse og utbetaling av erstatning. Loven har også straffetrussel for den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme rekvisisjonen, eller ikke medvirker til at rekvisisjonen kan gjennomføres.

Forskrift 17. september 1999 nr. 1012 om militære rekvisisjoner erstattet forskrift 22. februar 1952 nr. 1 om militære rekvisisjoner og det tidligere reglement for militære rekvisisjoner, fastsatt ved kongelig resolusjon 15. august 1898 og kronprinsregentens resolusjon av 12. mai 1900. Dagens forskrift har relativt detaljerte bestemmelser om hvem som er rekvisisjonsberettigede myndigheter, rekvisisjonenes omfang, hvem rekvisisjonene skal rettes til og prosessen for å fastsette erstatning ved skjønnsnemnd. Flere bestemmelser i forskriften viser til en organisasjonsstruktur i Forsvaret som er foreldet. Disse punktene er særskilt kommentert i tilknytning til de relevante bestemmelser. Forsvarets rekvisisjonssystem (FRS) ble fornyet i 2021, og tatt i bruk fra 2022. Foreløpig (pr. desember 2022), omfatter ordningen forhåndsrekvisisjon av 4000 kjøretøy. Forsvaret har lagt ut informasjon om ordningen og hva den betyr for de som blir berørt, her. Forhåndsrekvisisjonene koordineres med statsforvalterne, for å sikre at også sivile behov blir vurdert, og at ressursene brukes der behovet er størst (Kilde: Forsvarets intranett, 30. november 2021). Forhåndsrekvisisjon varer i utgangspunktet i ett år av gangen, og de berørte får varsel om dette i Altinn. I Forsvaret er FRS regulert i Bestemmelse om militære rekvisisjoner fra 1. januar 2020 som finnes i Forsvarets regelverksdatabase (FOBID). Denne bestemmelsen vil på flere punkter utfylle de forhold i forskriften som må anses utdatert etter organisatoriske endringer i Forsvaret.

Dagens rekvisisjonslov fra 1951 inneholder visse utvidelser i forhold til den eldre lov om militære rekvisisjoner fra 1896. Deriblant adgang til å rekvirere disposisjonsrett over fabrikker og verksteder med personale og tilbehør, adgang til å foreta forhåndsrekvisisjoner i fredstid (§ 1 første ledd nr. 3–6), samt adgang til å rekvirere når det er nødvendig for å gjennomføre beredskapstiltak (§ 1 andre ledd).

At inngrep i noens eiendom i utgangspunktet er vernet både etter Grunnloven § 105 og etter EMK TP-I, kan det ikke være tvil om, selv om benevnelsen er rekvisisjon og ikke ekspropriasjon. Forholdet til ekspropriasjonserstatningsretten er ikke belyst i nevneverdig grad i forarbeidene til rekvisisjonsloven, men i noe større grad i de juridiske betenkninger som lå til grunn for rekvisisjonshjemmelen i lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven), som ble vedtatt året før. Blant de spørsmål som skapte diskusjon, var spørsmålet om en rekvisisjon fullt ut skulle anses som ekspropriasjoner som ga rett til full erstatning etter Grunnloven § 105, samtidig som krigsskade som følge av lovlige krigshandlinger ikke ga rett til erstatning (eventuelt bare billighetserstatning). I den eldre lov om militære rekvisisjoner fra 1896 var det slått fast i § 1 åttende ledd at ekspropriasjon av fast eiendom for statens regning ikke var omfattet av loven (se loven inntatt i Indst. O. nr. 93 (1896) s. 266), og at slik ekspropriasjon måtte håndteres etter andre regler (se Ot.prp. nr. 31 (1896) s. 31). Om diskusjonen forut for vedtagelsen av beredskapsloven se kapittelnote til kapittel V i beredskapsloven. Høyesterett slo i Rt-1947-214 og Rt-1946-880 fast at tap og skade påført som følge av en rekvisisjon, gir rett til erstatning, mens tap som følge av krigsskade, ikke gjør det. Utgangspunktet som er lagt til grunn av Høyesterett, ble bestridt av departementet under lovforberedelsen forut for beredskapsloven, og drøftet særlig av professor Andenæs i Dokument nr. 11 (1950). Spørsmålet synes å være når Grunnloven § 105 kan fravikes i krigstid, og erstatningen nedsettes, med hjemmel i den konstitusjonelle nødrett (se Dokument nr. 11 1950 s. 29 flg., med videre henvisninger). Verken beredskapsloven eller rekvisisjonsloven regulerer dette spørsmålet ved kun å anvise erstatningsutbetalinger til å skje enten ved takst eller ved skjønn.

Da rekvisisjonsloven ble vedtatt, var det en håndfull andre lover som ble omtalt som «beredskapslover». Beredskapsloven var den mest generelle. Denne gjelder fremdeles, og §§ 15–17 gir stat eller kommune adgang til å rekvirere eiendomsrett til løsøre og elektrisk kraft, eller bruksrett til fast eiendom. Bestemmelsene er omtalt i kommentarene til kapittel V i beredskapsloven. Under arbeidet med rekvisisjonsloven ble det drøftet, men avvist, å lage en felles rekvisisjonslov for totalforsvaret (se Ot.prp. nr. 7 (1951) s. 6), under henvisning til at dette «for tiden» ikke var formålstjenlig, og at det ville innebære et omfattende og vanskelig arbeid som i tilfelle måtte tas opp på et særskilt og bredt grunnlag. Beredskapshjemlene er fremdeles spredt i lovverket, der den mest generelle er beredskapsloven. I tillegg finnes det rekvisisjonshjemler i lov 16. desember 2011 nr. 65 om næringsberedskap (næringsberedskapsloven) §§ 6 og 8, lov 19. desember 1952 nr. 2 om adgang til rekvisisjon av skip, lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) § 3-1 og lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) § 25. Ut over dette finnes det en rekke lover som regulerer forskjellige former for beredskapstiltak i de ulike samfunnssektorer. En oversikt over disse er gitt i NOU 2019: 13 Når krisen inntreffer kapittel 7 og i oppslagsverket Støtte og samarbeid – en beskrivelse av totalforsvaret i dag, 2018, kapittel 4.

Et spredt lovverk og ulike typer av hjemler for tvangsinngrep reiser flere spørsmål. For det første oppstår spørsmål knyttet til prioritering og samordning av samfunnets totale behov for ressurser, og for det andre oppstår spørsmål knyttet bruk av tvangshjemler eller frivillighet. Allerede forut for vedtagelsen av dagens rekvisisjonslov var det forutsatt et «intimt samarbeid» mellom de sivile og militære behov, men samtidig at de militære ville stå i en «særstilling» (se Ot.prp. nr. 7 (1951) s. 22). Prioritering mellom ulike rekvisisjonsberettigede myndigheters behov er ikke eksplisitt lovregulert, men § 8 inneholder nærmere regler om fordeling av rekvisisjonsbyrden innen de ulike deler av landet. Forskrift om militære rekvisisjoner har to bestemmelser i kapittel X, som fastsetter at sivile myndigheters innsigelser mot foretatte rekvisisjoner kan forelegges eget fagdepartement, som igjen forelegger innsigelsen for Forsvarsdepartementet til endelig avgjørelse (§ 20). Helseberedskapsloven § 3-5 gir rekvisisjonsloven § 8 tilsvarende anvendelse, men rekkevidden av § 20 i forskrift om militære rekvisisjoner er uklar overfor senere vedtatte lovbestemmelser i andre lover. Behovet for prioritering og samordning av ressurser for hele totalforsvaret er mer nylig også fremhevet i Meld. St. 5 (2020–2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden punkt 6.6. I instruks 1. september 2017 nr. 1349 for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet (samfunnssikkerhetsinstruksen) er Justis- og beredskapsdepartementet utpekt som lederdepartement i sivil sektor på samfunnssikkerhetsområdet. Arbeidet skal være helhetlig og koordinert og omfatter også sivil støtte til Forsvaret (se samfunnssikkerhetsinstruksen punkt I og II). Prioriteringsbestemmelsene i forskrift om militære rekvisisjoner må derfor leses i lys av både samfunnssikkerhetsinstruksen og det nasjonale beredskapssystemet, som inneholder forhåndsplanlagte tiltak for ulike situasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om bruk av tvangshjemler eller frivillighet, har det både fra tidspunktet før lovens vedtakelse og frem til i dag vært foreholdt som ønsket at frivillige (og kommersielle) ordninger er å foretrekke fremfor bruk av rekvisisjonsinstituttet (se Innst. O. IX (1951) s. 3 og Støtte og samarbeid – en beskrivelse av totalforsvaret i dag (2018) punkt 4.2 og 4.3). Særlig gjelder dette rekvisisjoner som utformes i fredstid. Tilsvarende diskusjon har vært oppe i tilknytning til vedtakelse av beredskapshjemler i andre lover. Se for eksempel drøftelsene i Ot.prp. nr. 89 (1998–99) som i punkt 9.7 gjengir lovgivers overveielser forut for vedtagelse av helseberedskapsloven kapittel 3.

Rekvisisjonsloven er lite brukt ettersom den først ble vedtatt etter andre verdenskrig, men det foreligger en høyesterettsavgjørelse, Rt-1976-965, som gjaldt plikten til å bekrefte mottak av forhåndsrekvisisjon.

Det er sparsomt med litteratur som utelukkende gjelder rekvisisjonsloven. Enkelte spørsmål er adressert i Sigrid Redse Johansen, «‘Nød kjenner ingen rett ’? Totalforsvar, beredskapsrett og folkerett», i Per Martin Norheim-Martinsen (red.), Det nye totalforsvaret, Gyldendal, 2019.