Lovkommentarforfattere:

Joakim Bakke-Nielsen og Carl Flock.

Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven eller finansavtl.) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Forarbeider: Ot.prp. nr. 41 (1998–99), NOU 1994: 19, Prop. 65 L (2009–2010) og NOU 2009: 11.

Ikrafttredelse: 25. juni 1999, 1. juli 2000.

Lovens formål er å regulere de privatrettslige sidene ved finansavtaler og finansoppdrag.

Loven regulerer:

Innskudd og betalingstjenester (kapittel 2)

Kredittavtaler mv. (kapittel 3)

Kausjon (kapittel 4)

Finansmegleroppdrag (kapittel 5)

Agent- og rådgivningsoppdrag (kapittel 6)

Straffebestemmelser (kapittel 7)

Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser (kapittel 8)

Regjeringen har kommet med et forslag til ny finansavtalelov – Prop. 92 LS (2019–2020). Proposisjonen bygger i stor grad på høringsnotat av 7. september 2017 med lovforslag (§§ 1–112) og ny finansavtaleforskrift og endring av forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsføring av kreditt.

Lovforslaget ble behandlet av Stortinget høsten 2020 og ble vedtatt 18. desember 2020 (se lov 18. desember 2020 nr. 146). Det antas at loven ikraftsettes enten 1. januar 2022 eller 1. juli 2022. Det kan også tenkes at ulike deler av loven trer i kraft på ulike tidspunkt.

Den nye finansavtaleloven gjennomfører tre EU-direktiver – Det reviderte betalingstjenestedirektivet 2015/2366/EU (PSD2), Betalingskontodirektivet 2014/92/EU (PAD) og Boliglånsdirektivet 2014/17/EU (MCD).

Lovens systematikk er foreslått endret;

Kap. 1 Innledende bestemmelser

Kap. 2 Betalingsoppgjør

Kap. 3 Kontoavtaler og betalingstjenester

Kap. 4 Kredittavtaler

Kap. 5 Kausjon

Kap. 6 Avsluttende bestemmelser

Det foreslås en forskrift om finansavtaler og finansoppdrag (kap. 1–5) med begrepsdefinisjoner/terminologi. Forslaget innebærer generelt strengere krav til finansnæringens tjenester og avtaler, og har til formål at færre skal havne i gjeldsproblemer.

Noen hovedpunkter i lovforslaget:

Frarådingsplikt skjerpes ved plikt til å avslå lånesøknad fra kunder med svak betalingsevne.

Forbud mot salg av finansprodukter som kunden ikke har bruk for.

Forbud mot ågerrenter.

Overføringstiden for betalingstransaksjoner i Norge gjøres kortere. Beløpet skal være disponibelt samme dag som overføring foretas.

Loven er også preseptorisk for næringsdrivende.

Standardisering av begreper og prissammenligning av tjenester på nett.

Økt vern mot svindel ved bruk av digitale løsninger.

Proposisjonen har allerede blitt tillagt vekt av Høyesterett i HR-2020-2021-A (BankID-saken), og det er grunn til å tro at proposisjonen og ny lov vil bli tillagt vekt ved tolkningen av innholdet i nåværende finansavtalelov.

De privatrettslige sidene av PSD2 (2015/2366/EU) er foreløpig gjennomført ved forskrift gitt med hjemmel i nåværende finansavtalelov § 9 a. Se lov 23. november 2018 nr. 87 om endringer i finansforetaksloven mv. (andre betalingstjenestedirektiv), som trådte i kraft 1. april 2019. Forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester regulerer de avtalerettslige sidene av nye betalingstjenester (betalingsfullmaktstjenester og kontoinformasjonstjenester) i påvente av en ny finansavtalelov. Det omfatter bl.a. vilkår for bruk av tjenestene, om betalingsordre iverksatt av en betalingsfullmektig, kontotilbyderes tilbakeføringsplikt ved uautoriserte betalingstransaksjoner og betalingstransaksjoner som ikke gjennomføres korrekt, og kundens ansvar for tap.

Sentrale forarbeider til gjeldende lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven 25. juni 1999 nr. 46) finnes i NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag (Banklovkommisjonens Delutredning nr. 1), Ot.prp. nr. 41 (1998–99) og Innst. O. nr. 84 (1998–99). Det fantes lite privatrettslig lovregulering av finansavtaler og finansoppdrag da Delutredning nr. 1 (NOU 1994: 19) ble avgitt og den innebar forslag til helt ny lovgivning. Forslagene var dels basert på en kodifisering av bankenes standardvilkår, men med sikte på å gjøre avtaleforholdet mer balansert og rimelig. Dels var forslagene søkt harmonisert med aktuelle EØS-forpliktelser.

Frarådingsplikt ved kreditt- og kausjonsavtaler (i kapittel 3 og 4) var et omstridt spørsmål under forberedelsene og banklovkommisjonens flertall (NOU 1994: 19 side 214) og Justisdepartementet (Ot.prp. nr. 41 (1998–99) side 54–55) var negative til å innføre en slik regel. I innstillingen fra Stortingets justiskomité (Innst. O. nr. 84 (1998–99) punkt 9.4), ble forslaget fra banklovkommisjonens mindretall om frarådingsplikt inntatt som § 47.

Loven er senere revidert som følge av tilpasninger til EUs regelverk (direktiver) om betalingstjenester (2007/64/EF avløst av direktiv 2015/2366), om forbrukerkreditt (2008/48/EF) og andre forbrukerrettigheter (2011/83/EU).

Offentligrettslig regulering av finansielle tjenester finnes i lov 17. juni 2016 nr. 30 om EØS-finanstilsyn, trådte i kraft 3. november 2016, jf. kgl.res. 17. juni 2016 nr. 714, (forarbeider i Prop. 166 L (2015–2016)) og lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven). Forgjengeren til finansforetaksloven var lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet. Finansforetak omfatter (etter finansforetaksloven § 1-3) bank, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak, pensjonsforetak, holdingforetak i finanskonsern og betalings- og e-pengeforetak.

Ved lov om EØS-finanstilsyn 17. juni 2016 nr. 30 ble EUs tre forordninger om Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA), Den europeiske tilsynsmyndigheten for forsikring og tjenestepensjon (EIOPA) og Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA) gjennomført. Forarbeider finnes i henholdsvis Prop. 127 L (2015–2016) og Prop. 166 L (2015–2016), jf. Prop. 100 S (2015–2016) og lov 16. desember 2016 nr. 91 om endringer i lov om EØS-finanstilsyn, lov om kredittvurderingsbyråer, lov om forvaltning av alternative investeringsfond og verdipapirhandelloven (oppfølging av EØS-finanstilsyn). Lovendringen innebar at begrepet «oppgjørssentral» i § 11 andre ledd bokstav h ble erstattet med begrepet «sentral motpart». Endringen trådte i kraft 1. januar 2017.

Det er foretatt en rekke lovrevisjoner etter 1999. Det er først og fremst snakk om tekniske endringer i sammenheng med lovendring i andre lover. Tvisteloven – endringslov 14. desember 2001 nr. 98 (førsteinstansdomstolene) (Ot.prp. nr. 24 (2001–2002) og endringslov 26. januar 2007 nr. 3) (Ot.prp. nr. 74 (2005–2006)), gjeldsordningsloven – endringslov 10. januar 2003 nr. 1) (Ot.prp. nr. 99 (2001–2002)), foreldelsesloven – endringslov 25. juni 2004 nr. 51 (Ot.prp. nr. 38 (2003–2004)), betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen) m.m. – endringslov 25. juni 2004 nr. 43 (Ot.prp. nr. 52 (2003–2004)), forsikringsvirksomhetsloven – endringslov 10. juni 2005 nr. 44) forbrukerkjøpsloven – endringslov 15. juni 2007 nr. 36 (Ot.prp. nr. 23 (2006–2007)), straffeloven – endringslov 19. juni 2009 nr. 74 (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009)), finansforetaksloven – lov 23. mars 2018 nr. 2 om endringer i finansforetaksloven mv. (innskuddsgaranti og krisehåndtering av banker) og endringslov 23. november 2018 nr. 87 (endringer pga. andre betalingstjenestedirektiv – PSD2).

Ny vergemålslov 26. mars 2010 nr. 9 (Ot.prp. nr. 110 (2008–2009)) og Prop. 46 L (2012–2013) – endret finansavtl. § 25 om kontoavtaler for mindreårige som har fylt 15 år ved bl.a. å åpne for bruk av bankkort.

Loven har gjennomgått tre omfattende EØS-tilpasninger:

Lovendring 25. juni 2004 nr. 43 gjennomfører forordning (2001/2560/EF) om betalinger i euro på tvers av landegrensene (euroforordningen m.m.) (Ot.prp. nr. 52 (2003–2004)), se nå loven § 9 tredje ledd som fastslår at forordningen om grensekryssende betalinger i euro gjelder som lov. Forskriftshjemmel i femte ledd.

Andre betalingstjenestedirektiv (2015/2366/EU), PSD2, som regulerer bl.a. det privatrettslige forholdet mellom tjenestetilbyder og kunde ved utøvelse av betalingstjenester, har erstattet direktiv (64/2007/EF), PSD1) om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet). PSD2 etablerer et enhetlig rammeverk for grenseoverskridende og nasjonale betalingstjenester i EU-/EØS-området og er basert på totalharmonisering. Direktivet kan m.a.o. ikke fravikes i nasjonal lov, hverken til gunst eller skade for forbrukere, jf. PSD1 (2007/64/EF) artikkel 86 med spesifiserte unntak). Direktivet er nærmere forklart i Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) s. 10–11. Nærmere kommentarer under kap. 2. De privatrettslige sidene av PSD2 er foreløpig gjennomført ved forskrift gitt med hjemmel i finansavtaleloven § 9 a. Se lov 23. november 2018 nr. 87 om endringer i finansforetaksloven mv. (andre betalingstjenestedirektiv), som trådte i kraft 1. april 2019, og forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester.

Betalingstjenestedirektivet (PSD1), forløperen til PSD2, ble vedtatt ved lovendring 19. juni 2009 nr. 81, trådte i kraft 1. november 2009 (lovens kap. 2) (res. 26. juni 2009 nr. 849). Dermed ble PSD1 (2007/64/EF) om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet) gjennomført (norsk versjon av direktivet finnes i Vedlegg 1 til Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) s. 206–246). Direktivet opphevet direktiv 1997/05/EF og endret direktiv 1997/07/EF, direktiv 2002/65/EF, og direktiv 2006/48/EF medførte omfattende endringer i finansavtaleloven Kap. 2. Forarbeider: NOU 2008: 21 Nettbasert betalingsoverføring (Banklovkommisjonens utredning nr. 21), Delrapport I fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet med forslag om gjennomføring av direktivet i norsk rett, Ot.prp. nr. 94 (2008–2009) og Innst. O. nr. 124 (2008–2009).

Ved lovendring 7. mai 2010 nr. 15 i kraft fra 11. juni 2010 (res. 7. mai 2010 nr. 653) ble bl.a. direktiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere (Forbrukekredittdirektivet) med EØS relevans (som opphever det tidligere forbrukerkredittdirektiv 1987/102/EF) gjennomført – endringer i finansavtaleloven kap. 3. Kredittkjøpsloven 21. juni 1985 nr. 82, ble opphevet fra samme dato. Forarbeider er NOU 2009: 11 (utvalgsleder prof. dr.jur. Rune Sæbø), Prop. 65 L (2009–2010) avgitt 15. januar 2010, og Innst. 211 L (2009–2010). Redegjørelse for det tidligere forbrukerkredittdirektiv 1987/102/EF framkommer i NOU 2009: 11 s. 14–15 og i Prop. 65 L (2009–2010) s. 16–18.

Direktivene er i utgangspunktet ufravikelige (totalharmonisering). Loven kan likevel fravikes ved avtale til gunst for forbruker, jf. § 2 første og tredje ledd. Utenfor forbrukerforhold kan det i utgangspunktet avtales vilkår både til gunst og skade, jf. § 2 andre ledd, men med en del begrensninger.

Lovendringene i 2009/2010 innebar gjennomgående endringer i terminologi og begreper, som f.eks. at «institusjon» blir brukt i stedet for «bank», «rammeavtale» i stedet for innskudd, «unik identifikasjonskode» angir identifikasjon av betalingsmottagers konto, videre anvendes «kredittgiver» i stedet for långiver, «kredittkunde» i stedet for låntager osv., jf. definisjonene i § 12 (kap. 2 Innskudd og betalingstjenester) og § 44a (kap. 3 Kredittavtaler mv.).

Lovreformen i 2010 inneholdt også enkelte endringer ut over EU-reglene: § 54a om avregning av gjeldsposter, § 52 om kredittkundens plikt til å betale før forfall, og § 44 sjette ledd om leieforhold.

I 1999 ble bestemmelser om kausjonsforpliktelser lovfestet på tidligere ulovfestede områder (kap. 4). Sentralt var innføringen av § 71 om utskutt forfall (beneficium ordinis) for privat kausjonist uten adgang til å avtale selvskyldneransvar (prinsipalt solidaransvar). Forarbeider: NOU 1994: 19. Reglene i kap. 4 ble revidert i 2010 (Prop. 65 L (2009–2010) s. 192–198). Regelen om frarådingsplikt (§ 60) ble innført. I lys av Rt. 2006 s. 1 ble dagjeldende § 57 fjerde ledd foreslått opphevet, slik at spørsmålet om forbrukervern dermed vurderes etter standarden «kausjonistens næringsvirksomhet» i § 57 tredje ledd bokstav a. (EU-direktivene regulerer ikke kausjonsforhold i privat sektor).

Lovendring 18. november 2011 nr. 42 endret § 35 sjette ledd tredje punktum (risiko for misbruk av e-penger).

Lovendring 4. desember 2015 nr. 96 inntar i loven § 9 tredje ledd (EU) forordring (EU) nr. 260/2012 om tekniske krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro (Prop. 87 L (2013–2014) pkt. 4).

I lovendring 20. juni 2014 nr. 27 ble forbrukerrettighetsdirektivet 2011/83/EU artikkel 19 (i kraft 20. juni 2014) gjennomført ved endring av § 39b (gebyr for bruk av betalingsinstrument). Forarbeider, Prop. 64 L (2013–2014) og Innst. 258 L (2013–2014).

Lovendringen innebar nye regler i lov 20. juni 2014 nr.27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) av finansielle tjenester (i tillegg til finansavtaleloven § 51b som ble beholdt), se nærmere i Prop. 64 L (2013–2014) i kap. 7 om opplysningsplikt (s. 123), om angrerett kap. 8 (s. 123–124). Opplysningsplikten etter angrerettloven kap. 7 gjelder i tillegg til bestemmelsene i finansavtaleloven § 15 og §§ 46 og 46 a.

Lovendringene i 2014 var sammensatt. Avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4) fikk en ny bestemmelse om opplysningsplikt ved alle forbrukeravtaler § 38 b som etter andre ledd nr. 2 ikke gjelder avtaler om finansielle tjenester. Tidligere direktiver om henholdsvis dørsalg (1985/577/EF) og fjernsalg (1997/07/EF) ble opphevet, mens direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester er opprettholdt parallelt med forbrukerrettighetsdirektivet (unntak i 2011/83/EU artikkel 3 nr. 3 bokstav d). Bestemmelsene i den opphevede angrerettloven av 2000 er videreført i den nye angrerettloven 2014. Direktiv 2002/65/EF omhandler ikke dørsalg av finansielle tjenester, men lovrevisjonen i 2014 ble utvidet til å omfatte både fjernsalg og salg av finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler (kap. 7 og 8 om henholdsvis opplysningsplikt og angrerett).

Angrerett ved finansielle tjenester er regulert dels generelt for kredittavtaler (finansavtl. § 51 b), dels i angrl. kap. 8 for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenester – det omfatter tjenester etter finansavtl., forsikringsavtaleloven og verdipapirhandelloven – se angrl. § 5 med definisjon av «finansiell tjeneste» i § 5 bokstav e.

Ved lovendring 20. juni 2014 nr. 29 ble forordning (EU) nr. 260/2012 om tekniske krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro inntatt i § 9 tredje ledd. Forarbeid, Prop. 87 L (2013–2014) pkt. 4. Det sentrale formålet var å gå over fra nasjonale systemer for kredittoverføringer og direkte debitering til harmoniserte «SEPA credit transfer» og direkte debiteringer – «SEPA direct debit». (SEPA står for Single Euro Payments Area).

Ved lovendring 4. desember 2015 nr. 96 om endringer i finanslovgivningen (forarbeid, Prop. 142 L (2014–2015)) ble lovens § 9 tredje ledd utvidet som tilpasning til forordning 2014/248/EU (tekniske krav ved kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro) (kgl.res. 4. desember 2015 nr. 1399) – forarbeid Prop. 142 L (2014–2015) s. 38. Forordningens tekniske krav ble gjennomført ved lovendring 20. juni 2014 nr. 29, men forordningens frister for kredittoverføringer og direkte debiteringer, ble nå gitt direkte lovs kraft.

Lov 22. april 2016 nr. 3 (om endringer i vergemålslovgivningen) tilpasser bestemmelser om angrerett i finansavtaleloven §§ 46 a og 51 b til angrerettloven.

Lovendring 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (i kraft 1. juli 2016 i flg. res. 17. juni 2016 nr. 703 – med visse unntak som ikke gjelder finansavtaleloven) gjennomfører 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker (ATF-direktivet) og forordning 2013/524/EU om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker (NTF-forordningen). Lovendringen omfatter flere forbrukerlover med klage- og tvistebehandlingsordninger, samt finansklagenemndene under finansavtaleloven (FinKN Bank). Endringer i finansavtaleloven omfatter § 4, § 14 andre ledd, § 15 andre ledd bokstav g nr. 2, (samt ordlydsjusteringer i), § 33a sjette ledd, § 37 andre ledd og § 61. Tidligere § 5 om bl.a. voldgift ble opphevet, fordi forbudet mot voldgiftsavtaler i forbrukerforhold allerede fulgte av lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift § 11 (voldgiftsloven). Forarbeid, Prop. 32 L (2015–2016) s. 144–145 med bemerkninger om finansavtaleloven på s. 114–116 og s. 136–137.

Om kausjonsreglene i kap. 4 og senere endringer se generelle kommentarer til kap. 4.

Forskrifter til finansavtaleloven:

– Forskrift 7. mai 2010 nr. 654 om kredittavtaler mv. (i kraft fra 11. juni 2010) (kredittavtaleforskriften) har nærmere regler om

Kredittgivers opplysningsplikt (kap. 2)

Beregning av effektiv rente (med matematisk formel) og forutsetninger ved beregning av effektiv rente (kap. 3)

Avtale om fastrentekreditt (kap. 4)

Visse former for forbrukerleie (kap. 5)

Minste kontantinnsats for kjøp på kreditt i forbrukerforhold (kap. 6)

Tilsyn (Forbrukertilsynet) (kap. 7)

Andre forskrifter i medhold av finansavtaleloven:

– Forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for flere av lovens bestemmelser til pensjonsinnretninger, offentlige kredittinstitusjoner og stiftelser

– Forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til finansavtl. for Statens lånekasse for utdanning

– Forskrifter om delegeringer av myndigheter 19. mai 2000 nr. 441, 5. april 2013 nr. 339 og 17. juni 2016 nr. 704.

– Forskrift 19. mai 2000 nr. 442 om godkjenning av Finansklagenemnda Bank (FinKN Bank). Vedrørende gjennomføring av Dir. 2013/11/EU om klageorganer for forbrukersaker se lov 17. juni 2016 nr. 29 om godkjenning av klageorganer i forbrukersaker (delvis i kraft 1. juli 2016).

– Forskrift 5. april 2013 nr. 339 (JD) om delegering av myndighet etter vergemålsloven §§ 51 og 54 og finansavtaleloven § 25 til Justis- og beredskapsdepartementet vedrører de endrede reglene om mindreårig kontohaver (jf. forskrift 15. februar 2013 nr. 201 (JD) til vergemålsloven.

– Forskrift 5. april 2017 nr. 437 om markedsføring av kreditt.

– Forskrift 5. desember 2016 nr. 1454 om utenrettslige tvisteløsningsordninger etter forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven.

Lovens kap. 3 må hensynta finansforetaksloven 10. april 2015 nr. 17 § 1-7 med forskrift 9. desember 2020 nr. 2648 (i kraft fra 1. januar 2021) om finansforetakenes utlånspraksis (utlånsforskriften). Utlånsforskriften erstatter tidligere boliglånsforskriften (forskrift 14. desember 2016 nr. 1581) (i kraft fra 1. januar 2017) og tidligere forbrukslånsforskriften (forskrift 12. februar 2019 nr. 83) (i kraft fra 12. februar 2019) Utlånsforskriften viderefører kravene i boliglånsforskriften og forbrukslånsforskriften.

Finanstilsynets rundskriv 25. mai 2016 RFT-2016-10 med «Retningslinjer for å fakturere kredittkort», er av betydning forbrukerforhold.

Høyesterettspraksis (pr. august 2021): Spørsmål om BankID-innehavers erstatningsansvar overfor bank ved tredjemanns misbruk av BankID – HR-2020-2021-A. Spørsmål om regress mellom samkausjonister – HR-2018-2396-A. Spørsmål om det var tilstrekkelig opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse etter finansavtaleloven § 61 – HR-2017-1182-U. Spørsmål om forholdet mellom utlegg og motregning i bankkonto var oppe i Rt. 2014 s. 883. I Rt. 2013 s. 388 (Røeggen) (verdipapirhandelloven 1997) går Høyesterett langt i å skjerpe bankens aktsomhetskrav og må antas å påvirke tolkningen av finansavtalelovens aktsomhetsvurdering etter § 47 om frarådingsplikt, jf. også Rt. 2012 s. 1190.

Kommentarer i det følgende begrenser seg til høyesterettsdommer og eventuelle sentrale lagmannsrettsdommer.

Nemndspraksis i Finansklagenemnda (FinKN Bank (tidligere Bankklagenemnda (BKN)) www.finkn.no. Praksisen publiseres også på lovdata.no/pro.

Litteratur om finansavtaleloven: Hans Fredrik Marthinussen, «Rett til å betale kontant?», LoR 2019 s. 599 flg., Børge Grøttjord og Karl Rosén, Finansavtaleloven med kommentarer, Oslo 2014, O. Torvund, Lov om finansavtaler og finansoppdrag, Oslo 2006, Juristkontakt 2000 nr. 1 s. 4; Espen Bergh, «Finansavtaleloven – forbrukervern for bankkunder og nye regler i pengekravsretten» LoR 2000 s. 323 flg., bemerkninger i T. Bergsåker, Pengekravsrett, 3. utg, Oslo 2016 (s. 360–382 om «Pengekrav i forbrukerforhold»). Litteratur om kausjon (lovens kap. 4) er nevnt i tilknytning til kapitlets bestemmelser.

Fra generell kredittrettslig litteratur fra før 2010 nevnes K. Krüger, Pengekrav, 2. utg., 1984, Hovedpunkter i kredittretten, 2. utg., Bergen 1987; S. Dyrhaug, «Regulering av rettsforholdet bankkunde på nasjonalt og internasjonalt nivå», TfR 1998 s. 290, ellers en rekke skrifter av Lennart Lynge Andersen og særlig (dansk) Kreditaftaleloven 2010 med kommentarer, København, 6. utg. 2014; L. Lynge Andersen, «Norsk finansaftalelov – perspektiver for Danmark?», UfR 2000.B. s. 215 flg.; E. Werlauff og L. Lynge Andersen, Kreditretten, København, 2010; Tanja Jørgensen, Forbrugerkredit – retligt og retspolitisk, København (CBS) 2010, for øvrig L. Gorton, «Avtalsmekanismen vid kreditavtal», i Festskrift «Rettsteori og rettsliv»; Carsten Smith, Oslo 2002, s. 305 flg. Annen litteratur er nevnt i sammenheng med de aktuelle bestemmelsene i loven.