Egil Rokhaug
Utredningsleder, Barne- og familiedepartementet
Utredningsleder, Barne- og familiedepartementet
Lov 17. februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gjeldsbrevlova eller gbl.) hører inn under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Loven trådte i kraft 1. januar 1940. Forarbeidene er NUT 1935:1, Ot.prp. nr. 38 (1938) og Innst. O. nr. VI (1939).
Da gjeldsbrevloven ble utarbeidet, var formålet dels å få en bedre, mer enhetlig og samlet regulering av gjeldsbrev, og dels å skape større trygghet ved omsetning av gjeldsbrev ved blant annet å begrense den vidtrekkende vindikasjonsretten, altså tilbakesøkingsretten, som gjorde dokumentene lite egnet for omsetning, se NUT 1935:1 side 12 og 13. Loven begrenser nå vindikasjonsretten og etablerer et klart skille mellom gjeldsbrev som skal være egnet for omsetning (omsetningsgjeldsbrev), og gjeldsbrev som ikke skal være det (enkle gjeldsbrev). Det var dessuten ansett som viktig gjennom lovsamarbeid å nå frem til en felles nordisk rett om gjeldsbrev, se nærmere NUT 1935:1 side 13.
Dokumentet «gjeldsbrev» defineres ikke i lovteksten, men det er gitt en beskrivelse i forarbeidene som er anvendelig for å identifisere dem og avgrense dem mot andre dokumenter og fordringer, se nærmere NUT 1935:1 side 13 og note 1 til § 1.
Gjeldsbrevloven er delt inn i seks kapitler, derav tre hovedkapitler. Kapittel 1 inneholder regler som skal gjelde for alle typer gjeldsbrev, både enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev. Her finnes grunnleggende regler om gjeldsbrevenes egenskaper, om betalingstid og -sted, om mislighold og renteplikt og om ansvar ved avhendelse av gjeldsbrev. Kapittel 2 inneholder regler som bare gjelder for omsetningsgjeldsbrev, men kapittelet suppleres som nevnt av kapittel 1. I kapittel 2 finnes blant annet definisjonen på omsetningsgjeldsbrev og de såkalte negotiabilitetsreglene for slike papirer. Kapittel 3 gjelder kun enkle gjeldsbrev og suppleres også av reglene i kapittel 1. Kapittel 3 har blant annet regler om virkningen av avhendelse av enkle gjeldsbrev, herunder regler om rett til motregning og om betaling i henhold til gjeldsbrevet. Kapittel 4 gjelder innskuddsbøker og har liten aktualitet i dag. I kapittel 5 og 6 finnes henholdsvis overgangsregler og bestemmelser om endringer i andre lover.
Idet gjeldsbrevloven ble utformet på 1930-tallet, bærer den sterkt preg av datidens samfunnsforhold, herunder kontantøkonomi, papirbaserte dokumenter og fravær av effektiv betalingsformidling og informasjonsteknologi. Betaling skjer i dag sjelden ved overlevering av kontanter, og verdipapirer registreres i stor utstrekning elektronisk. Flere av lovens regler er derfor blitt utdaterte. Særlig hadde innføringen av finansavtaleloven fra 2000 (lov 25. juni 1999 nr. 46) betydning. Reglene i denne loven er stort sett videreført i den nye finansavtaleloven (lov 18. desember 2020 nr. 146), som trådte i kraft i 1. januar 2023. I tillegg har verdipapirsentralloven (lov 15. mars 2019 nr. 6) og verdipapirhandelloven (lov 29. juni 2007 nr. 75) hatt innvirkning på gjeldsbrevlovens aktualitet.
Dokumentene som omtales i gjeldsbrevloven, er nå i stor utstrekning erstattet av elektroniske finansielle instrumenter. Flere av dem har dessuten mistet mye av sin betydning eller er ikke lenger i bruk, eksempelvis vekselobligasjoner, rente- og utbyttekuponger og innskuddsbøker i banker og samvirkelag. I notene nedenfor er det likevel gitt noen korte kommentarer til de fremdeles formelt gjeldende bestemmelsene om disse dokumentene. Omsetningsgjeldsbrev generelt er heller ikke så praktiske i dag, idet de er forbudt å bruke i viktige forbrukerforhold, jf. finansavtaleloven § 2-14 annet ledd annet punktum. Ihendehavergjeldsbrevene er blitt erstattet av verdipapirregistrering. Bestemmelsene om betalingssted og i mange tilfeller betalingstid er også lite relevante i dag som følge av moderne betalingsformidling, se nærmere finansavtaleloven § 2-2. Gjeldsbrevloven bygger stort sett på at betaleren fysisk bringer betalingsmidlene til den som skal ha pengene, noe som skjer svært sjelden i dag.
Gjeldsbrevloven er i all hovedsak fravikelig, noe som er uttrykt litt ulikt i enkelte lovbestemmelser. En bestemmelse kan imidlertid være fravikelig selv om det ikke fremgår direkte av loven, se nærmere note 1 til kapittel 1.
Gjeldsbrevloven har siden vedtakelsen gjennomgått en del endringer, men på tross av et stort behov har den ikke vært gjenstand for noen større revisjon. En viktig årsak til dette er at den ble til gjennom nordisk lovsamarbeid, og at det er ønskelig å beholde mest mulig likhet med lovene i de øvrige nordiske land, jf. uttalelsene fra Banklovkommisjonen i NOU 1994: 19 punkt 9.2.
Loven er opp gjennom tiden godt behandlet i litteraturen. Av eldre litteratur er særlig Kai Krüger, Pengekrav, 2. utg., Universitetsforlaget, 1984, aktuell. Av nyere fremstillinger nevnes særlig Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 3. utg. ved Herman Bruserud mfl., Universitetsforlaget, 2021, og Trygve Bergsåker, Pengekravsrett, 5. utg., Gyldendal, 2023. En grundig kommentar til loven er gitt av Leif G. Villars-Dahl i lovkommentaren i Juridika.