Joakim Bakke-Nielsen
Managing partner/Advokat/MBA, IBF Legal Advokatfirma
Managing partner/Advokat/MBA, IBF Legal Advokatfirma
Juridisk direktør/advokat, Finans Norge
Advokat, DNB Bank ASA
Lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og erstatter finansavtaleloven 1999 (lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag).
Ikrafttredelse av loven var 1. januar 2023, med overgangsregler gitt i forskrift (forskrift 28. september 2022 nr. 1675).
Forskrifter til loven er gitt ved forskrift 19. september 2022 nr. 1612 om finansavtaler (finansavtaleforskriften). I tillegg er forskrift 14. februar 2023 nr. 193 om utmåling av tvangsmulkt og overtredelsesgebyr gitt med hjemmel i loven.
Det ble vedtatt endringer i finansavtaleloven ved lov 7. juni 2024 nr. 29, som gjelder forbrukeres rett til kontant betaling mv. I tillegg er det foretatt enkelte mindre endringer i loven som følge av blant annet endringer i forsikringsavtaleloven (lov 16. juni 1989 nr. 69) ved lov 18. februar 2022 nr. 5, ny lov om låneformidling (lov 16. desember 2022 nr. 91) samt endringer i angrerettloven (lov 20. juni 2014 nr. 27) og markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2) (om overtredelsesgebyr) ved lov 16. juni 2023 nr. 38 og lov 16. juni 2023 nr. 59.
Forarbeider
Sentrale forarbeider til loven er Prop. 92 LS (2019–2020) og Innst. 104 L (2020–2021) samt Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 7. september 2017. I tillegg omtaler Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 20. mai 2022 med forslag til forskrift om finansavtaler (finansavtaleforskriften) enkelte av lovens bestemmelser.
Forarbeidene til lovendringen om forbrukernes rett til å betale med kontanter, jf. ovenfor, er Prop 55. L (2023–2024) og Innst. 323 L (2023–2024).
Kort om lovens materielle sider
Loven regulerer finansavtaler, det vil si avtaler om finansielle tjenester, finansoppdrag, betalingsoppgjør og overdragelse av pengekrav, se § 1-1 første ledd, jf. § 1-3 første ledd.
Finansavtaleloven er en forbrukeravtalelov som skal sikre at innholdet i avtaler mellom en profesjonell tjenesteyter (for eksempel en bank) og en forbruker har et klart og balansert innhold. Loven kan ikke fravikes til skade for en forbruker, se § 1-9 første ledd. I motsetning til enkelte andre forbrukeravtalelover (som for eksempel forbrukerkjøpsloven (lov 21. juni 2002 nr. 34)) omfatter virkeområdet imidlertid også avtaler med andre enn forbrukere, men i næringsforhold er vesentlige deler av loven deklaratorisk, se § 1-9 annet ledd.
Virkeområdet omfatter ikke forsikringstjenester, som reguleres av lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven), se § 1-1 første ledd annet punktum.
Lovens formål er primært å fullføre gjennomføringen av de privatrettslige sidene av tre direktiver i norsk rett: det reviderte betalingsdirektivet (PSD 2, direktiv (EU) 2015/2366), betalingskontodirektivet (PAD, direktiv 2014/92/EU) og boliglånsdirektivet (MCD, direktiv 2014/17/EU). Loven skal også gjennomføre to delegerte kommisjonsforordninger og to gjennomføringsforordninger, fastsatt med grunnlag i PAD og MCD. PSD 2 ble delvis gjennomført i 2019, se nærmere Prop. 110 L (2017–2018).
Ved vedtakelse av loven har Stortinget samtykket til innlemmelsen av EØS-komiteens beslutninger 8. mai 2019 (beslutning nr. 125/2019 og 130/2018) om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglånsdirektivet med tilhørende kommisjonsforordning. De øvrige rettsaktene som gjennomføres i loven, var da allerede tatt inn i EØS-avtalen.
I tillegg innebærer loven en gjennomføring av direktiver som allerede var fullt gjennomført i norsk rett, henholdsvis forbrukerkredittdirektivet (CCD, direktiv 2008/48/EF) og direktivet for fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere (fjernsalgsdirektivet, direktiv 2002/65/EF). Videre inkorporeres europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 924/2009 om betalinger på tvers av landegrensene i Fellesskapet og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/2012 om tekniske og forretningsmessige krav til kreditoverføringer og direkte debiteringer i euro.
Loven er ifølge lovgiver ment som en modernisering, blant annet ved en ny og mer oversiktlig lovstruktur og begrepsbruk. Intensjonen er at ikke-profesjonelle – forbrukere – lettere skal forstå lovens innhold og kunne forutberegne sin rettsstilling. Videre skal loven legge til rette for at tjenesteytere kan oppfylle sine plikter på en mer effektiv måte, fordi reglene i større grad er like for ulike finansielle tjenester, se Prop. 92 LS (2019–2020) punkt 2.3. Loven kodifiserer i større grad enn tidligere rettsregler som tidligere har fulgt av ulovfestet kontraktsrett, og har videre som formål å sikre en god balanse i forholdet mellom tjenesteyteren og kunden.
Den nye loven ble ansett som kontroversiell fordi den styrker forbrukervernet ytterligere enn etter finansavtaleloven 1999. Dette gjenspeiles i tydeligere regler om informasjon til forbrukere, bruk av standardinformasjon og -formularer og krav om god skikk, og strengere krav til ansvarlighet og profesjonalitet hos tjenesteyter samt klarere sanksjoner ved brudd på pliktene.
Lovstruktur
Kapittel 1 til 3 og 7 har et generelt virkeområde, mens kapittel 4, 5 og 6 regulerer henholdsvis kontoavtaler og betalingstjenester, kredittavtaler og kausjon.
Kapittel 1. Innledende bestemmelser (§§ 1-1 til 1-11) om anvendelsesområdet gir legaldefinisjoner og inneholder bestemmelser om fravikelighet, lovvalgsregler og gjennomføring av EØS-regler.
Kapittel 2. Betalingsoppgjør (§§ 2-1 til 2-16) gir regler om når et betalingsoppgjør – rettslig sett – er korrekt.
Kapittel 3. Finansielle tjenester (§§ 3-1 til 3-58) gir generelle regler om finansielle tjenester som gjelder i tillegg til og ved siden av de mer spesialiserte kravene som gjelder enkelte typer finansavtaler i kapittel 4–6. Kapittelet inneholder regler om tjenesteyteres alminnelige plikter og opplysningsplikt, inngåelse og endring av avtaler (herunder ved bruk av elektronisk signatur), plikter og ansvar ved misbruk av elektronisk signatur ved inngåelse av finansavtaler blant annet bevisbyrderegler og erstatning, angrerett og betenkningstid, bruk av finansmeglere og finansagenter i finansoppdrag samt klager fra kunder og tilsyn.
Kapittel 4. Kontoavtaler og betalingstjenester (§§ 4-1 til 4-52) gir privatrettslige regler om avtaler om bankkonto og betalingsformodling.
Kapittel 5. Kredittavtaler (§§ 5-1 til 5-23) gir regler om inngåelse av kredittavtaler. Kapittelet inneholder regulering av kredittyteres forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt. Videre gis generelle vilkår for kredittavtaler, blant annet om opplysningsplikt under kredittforholdet, gebyrer og løpetid samt oppsigelse. Det er også gitt egne regler for hvor to eller flere kunder inngår en kredittavtale i fellesskap og minst en av samskyldnerne er forbruker.
Kapittel 6. Kausjon (§§ 6-1 til 6-14) gir regler om kredittyteres plikter før og under avtaler om kausjon (betinget forpliktelse eller garanti). Kapittelet gir blant annet regler om kredittyteres varslingsplikt ved mislighold av kredittavtalen som kausjonen gjelder, kausjonistens ansvar og inntreden i kredittavtalen.
Kapittel 7. Sanksjoner (§§ 7-1 til 7-2) omhandler straff og overtredelsesgebyr som kan ilegges ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i loven.
Kapittel 8. Ikrafttredelse og overgangsregler (§§ 8-1 til 8-3) gir bestemmelser om når reglene trer i kraft, endringer i andre lover som følge av ikrafttredelsen og overgangsregler. Loven gjelder også for avtaler som er inngått før loven trådte i kraft, men det er gitt enkelte unntak.
En vesentlig endring i loven sammenlignet med den tidligere finansavtaleloven 1999 er at den gjelder for finansavtaler uavhengig av hvem som tilbyr den finansielle tjenesten, og videre at alle finansielle tjenester i utgangspunktet er omfattet.
Når det gjelder lovhistorikken rundt den tidligere finansavtaleloven 1999 (lov 25. juni 1999 nr. 46), vises det til stjernenoten til denne loven.
Forholdet til andre lover på finansmarkedsområdet
Mens finansavtaleloven regulerer de privatrettslige avtalene om finansielle tjenester mv., er leverandørene av slike tjenester underlagt en omfattende offentligrettslig regulering i det såkalte sektorregelverket for finansielle tjenester. En vesentlig del av regelverket er basert på og gjennomfører EUs regelverk for finansielle tjenester.
Lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) gir virksomhetsregler for «finansforetak», som omfatter banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak, pensjonsforetak, holdingforetak i finanskonsern og betalings- og e-pengeforetak, jf. finansforetaksloven § 1-3. Investeringstjenester er regulert i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven), og ved lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond (verdipapirfondloven) er det gitt regler om verdipapirfond og foretak som forvalter verdipapirfond. Flere av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 skal fylle de samme formålene som reguleringen i de to nevnte lovene, og for å unngå dobbeltregulering er det gitt visse unntak fra enkelte av bestemmelsene hvor en finansavtale også reguleres av verdipapirhandel- eller verdipapirfondloven, se § 3-1 sjette ledd. Den offentligrettslige reguleringen av interbank- og betalingssystemer følger av lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. (betalingssystemloven) og tilhørende forskrifter (forskrift 15. februar 2019 nr. 152).
Lov 16. desember 2022 nr. 91 om låneformidling (låneformidlingsloven) regulerer de offentligrettslige sidene ved ervervsmessig formidling av lån, konkret finansmegleres og finansagenters virksomhet. De privatrettslige sidene av slik låneformidling er regulert i finansavtaleloven kapittel 3 VIII om finansoppdrag.
Retts- og nemndspraksis
Det foreligger mye rettspraksis knyttet til finansavtaleloven 1999 (lov 25. juni 1999 nr. 46), som fortsatt er relevant også under gjeldende lov. Det vises til stjernenoten og kommentarene til finansavtaleloven 1999. I tillegg kan nevnes avgjørelsene i HR-2020-2021-A og HR-2022-1752-A, som begge omhandler BankID-innehaveres erstatningsansvar overfor bank ved tredjepersons misbruk av BankID, hvor også reguleringen i ny lov omtales. Til den nye loven foreligger det i tillegg enda en høyesterettsavgjørelse om svindel uten bruk av Bank-ID (såkalt direktørsvindel), se HR-2024-990-A.
I tillegg er det utfyllende nemndspraksis fra Finansklagenemnda (FinKN Bank (tidligere Bankklagenemnda (BKN))), se www.finkn.no. Praksisen publiseres også på Lovdata Pro.
Det er pr. februar 2025 ikke skrevet noen kommentarutgaver til loven utover Karnovs lovkommentarer. En del litteratur om finansavtaleloven 1999 er fortsatt relevant. Relevante fagartikler om enkeltbestemmelser i loven er omtalt i notene til de aktuelle paragrafene.