Martin Lie Hauge
Konsernadvokat, Karmsund Havn IKS
Konsernadvokat, Karmsund Havn IKS
Lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg (vass- og avløpsanleggslova) hører under Klima- og miljødepartementet (KLD). Loven avløste lov 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter (vass- og kloakkavgiftslova). Ved vass- og kloakkavgiftslova fikk kommunene hjemmel til å kreve kostnadene ved vann- og kloakkanlegg dekket av brukerne av fast eiendom. Bakgrunnen for loven var at de eksisterende finansieringsordningene, som dessuten var ulike i de forskjellige kommuner, ikke ble ansett hensiktsmessige eller tilstrekkelige for å oppnå målsettingen om tilfredsstillende vannforsyning og kloakkanlegg i løpet av relativt kort tid, jf. Rt-2012-1409 (avsnitt 23).
Bestemmelsene i den tidligere vass- og kloakkavgiftslova er videreført til vass- og avløpsanleggslova §§ 3–6 uten realitetsendringer. Rettskilder knyttet til vass- og kloakkanleggslova har dermed fortsatt relevans. Se blant annet merknadene til de enkelte paragrafene i Ot.prp. nr. 58 (1972–73).
Sentrale forarbeider er NUT 1971: 4, Ot.prp. nr. 58 (1972–73), Ot.prp. nr. 23 (1973–74), Innst. O. nr. 24 (1973–74), NOU 1974: 12, NOU 2006: 6, Prop. 136 L (2010–2011), Innst. 133 L (2011–2012), NOU 2015: 16 og Prop. 32 L (2018–2019).
En sentral rammeforskrift er forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 16, gitt i medhold av vass- og avløpsanleggslova § 4.
Et hovedformål bak vass- og avløpsanleggslova er å sikre at vann- og avløpsanlegg av en viss størrelse eies av det offentlige. Eierskapet og forvaltningsansvaret er lagt til kommunene. Begrunnelsen for offentlig eierskap er at vann- og avløpsanlegg er samfunnskritisk infrastruktur som er svært kostbart å etablere. Hensynet til stabil vannforsyning og avløpshåndtering samt sikkerhet og beredskap tilsier at slike anlegg eies av det offentlige, se nærmere NOU 2006: 6 kapittel 9 og punkt 10.4. På denne bakgrunn vurderte lovgiver at det var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om fri etableringsrett i EØS-avtalen artikkel 31–35, jf. Prop. 136 L (2010–2011) s. 10. Loven er imidlertid ikke til hinder for at driftsoppgaver konkurranseutsettes i det frie markedet.
Et annet hovedformål bak loven er å sikre at nødvendige kostnader til bygging, drift og vedlikehold finansieres av brukerne (abonnentene). Gebyrene kan ikke settes høyere enn til kommunens selvkost (selvkostprinsippet), jf. vass- og avløpsanleggslova § 4. Loven gir hjemmel for å ta betalt for vann- og avløpstjenester gjennom kommunale gebyrer. Gebyrenes størrelse fastsettes i lokale forskrifter. Lovgiver har lagt til rette for stor grad av offentlig skjønnsutøvelse og kommunalt selvstyre. Ved fastsettingen av gebyrene må kommunen imidlertid følge de overordnede reglene i forurensningsforskriften kapittel 16.
Loven regulerer det rettslige grunnlaget for kommunalt eierskap og innkreving av gebyrer. Andre spørsmål knyttet til vann- og avløpsanlegg må løses gjennom tilgrensende regelsett. Eksempelvis gir lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) hjemmel for å kreve at tiltakshaver opparbeider og/eller tilknytter seg vann- og avløpsledninger, jf. plan- og bygningsloven §§ 18-1, 27-1 og 27-2. Videre følger nærmere krav til selve vannforsyningen og vannkvaliteten blant annet av lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven), og lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven). Leveranse av vann til abonnentene er dessuten definert som en kontraktsrettslig ytelse som omfattes av lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven), jf. forbrukerkjøpsloven § 2 første ledd bokstav a. Krav til etablering av vassdragstiltak og vassdragsanlegg reguleres av lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven). Krav til utslipp av avløpsvann reguleres av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), se særlig forurensningsloven kapittel 4. Krav om tilgang til slokkevann følger av lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven). Erstatningsansvar for skade fra vann- og avløpsanlegg reguleres av ulike regelsett, herunder lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova), vannressursloven, forurensningsloven og ulovfestet rett, jf. blant annet Rt-2014-656.
For private anlegg som ikke overtas av kommunen, står eierne i utgangspunktet fritt til å vedta egne bestemmelser og vilkår om bruken av anlegget, jf. likevel vass- og avløpsanleggslova § 2 annet og tredje ledd. Avhengig av eierskaps- eller organisasjonsform kan likevel annen lovgivning komme til anvendelse, jf. særlig lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameigelova) eller lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak (samvirkelova).
Vass- og avløpsanleggslova har blitt endret ved lov 8. mars 2019 nr. 5 om endringer i plan- og bygningsloven m.m. samt ved endringslov 20. desember 2019 nr. 99, jf. kommentarene til § 1 annet ledd, § 3 annet ledd og § 6.
I høringsnotat av 2. mars 2020, saksnr. 2020/3211, har Miljødirektoratet foreslått å utvide vass- og avløpsanleggslova med en ny § 1 og nye bestemmelser i §§ 8–16. Hensikten med utvidelsen av regelverket er primært å styrke den rettslige reguleringen av forholdet mellom kommunen som leverandør av vann- og avløpstjenester og den enkelte bruker av tjenestene. Lovforslaget er fortsatt under behandling pr. 1. januar 2023.
Det må bemerkes at Stortinget ved lov 2. desember 2022 nr. 87 har vedtatt en rekke endringer i plan- og bygningsloven, spesifikt med sikte på å styrke håndteringen av overvann og avløp. Blant annet er opparbeidelsesplikten i § 18-1 utvidet til å omfatte hovedavløpsledninger på inntil 600 mm samt offentlig hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av lokalt overvann. Refusjonshjemmelen i § 18-3 endres for å ta høyde for endringene. Videre er det innført strengere krav til tiltak for å sikre drenering og håndtering av overvann. Dessuten er det innført en særskilt bestemmelse i § 32-14 som gir kommunen en forholdsvis vidtrekkende hjemmel for å pålegge grunneiere og festere å gjennomføre tiltak mot overvann på bebygd eiendom uavhengig av om det pågår en byggesak på tomten. Loven trer i kraft 1. januar 2024. Se nærmere Prop. 125 L (2021–2022) og Innst. 35 L (2022–2023).
Av juridisk litteratur vises det til
Øystein Wang, Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata
Guttorm Jakobsen, Vann- og avløpsrett, Norsk Vann, 2010
Anton Ross, Den norske retts regler om vannforsyning og vannavløp, 2. utg., 1977
Se også
Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder til selvkostforskriften (H-2465), oppdatert november 2020
Kommunal og moderniseringsdepartementets retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester (H-3/14)
Miljødirektoratets veileder til forurensningsforskriften kapittel 16