Mari Fjone
Folkerettsrådgiver, Utenriksdepartementet
Folkerettsrådgiver, Utenriksdepartementet
Lov 18. juni 1999 nr. 40 om gjennomføring av Traktat om totalforbod mot kjernefysiske prøvesprengingar hører under Utenriksdepartementet (UD).
Loven har pr. november 2023 ikke trådt i kraft, fordi traktaten den gjennomfører, ikke er i kraft, se nedenfor.
Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 57 (1998–99) og Innst. O nr. 71 (1998–99).
Traktat om totalforbod mot kjernefysiske prøvesprengningar (Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty (CTBT)), også kalt prøvestansavtalen, ble vedtatt 10. september 1996 og åpnet for undertegning i New York 24. september 1996. Norge undertegnet samme dag og ratifiserte traktaten 15. juli 1997, etter at Stortingets samtykke var innhentet, jf. St.prp. nr. 41 (1998–99) kapittel 1 og Utenrikskomiteens innstilling – Innst. S nr. 150 (1998–99).
FN er depositar for traktaten. Pr. november 2023 har 186 stater undertegnet traktaten og 178 stater ratifisert den.
Formålet med prøvestansavtalen er å skape et bindende internasjonalt totalforbud mot alle typer prøvesprengninger. Hver part plikter å ikke gjennomføre noen prøvesprengning av kjernevåpen eller annen kjernefysisk sprengning og å forby og forhindre enhver slik kjernefysisk sprengning. Forbudet gjelder på alle områder under en stats jurisdiksjon eller kontroll. Det gjelder for både fysiske og juridiske personer. I tillegg er det forbudt for fysiske personer med norsk statsborgerskap å drive virksomhet som traktaten forbyr, uavhengig av hvor de bryter forbudet.
Etter traktatens artikkel XIV nr. 1 trer traktaten i kraft 180 dager etter den dagen alle statene oppført i vedlegg 2 har ratifisert traktaten, men tidligst to år etter at traktaten er undertegnet. Dette er de 44 landene som blant annet står på Det internasjonale atomenergibyråets (IAEAs) liste over land med kjernefysiske anlegg, og som formelt har deltatt i forhandlingene om traktaten. Dette er de statene som har såkalt kjernefysisk kapasitet, det vi si som har atomreaktorer eller kjernefysisk forskningsprogram. Åtte slike «vedlegg 2-stater» gjenstår pr. november 2023: India, Nord-Korea og Pakistan har ikke undertegnet avtalen. Egypt, Iran, Israel, Kina og USA har undertegnet, men ikke ratifisert den. Norge er en av de statene som må ha ratifisert traktaten for at den skal tre i kraft. I oktober 2023 vedtok Russland å trekke sin ratifikasjon av Prøvestansavtalen.
I og med at ikke alle de 44 statene som er listet opp i vedlegg 2, har undertegnet og ratifisert traktaten, har ikke traktaten trådt i kraft.
Artikkel XIV nr. 2 fastsetter at dersom traktaten ikke har trådt i kraft tre år etter at den ble åpnet for undertegning, skal depositaren på oppfordring fra et flertall av statene som har ratifisert den, kalle sammen til en konferanse for disse statene. Konferansen skal fastslå i hvilken grad kravene til ikrafttredelse er oppfylt, og skal ved konsensus vedta hvilke tiltak som i samsvar med folkeretten kan gjøres for å fremskynde ratifikasjonsprosessen og ikrafttredelse av traktaten. De såkalte artikkel XIV-konferansene avholdes annethvert år. Sammen med Panama overtok Norge formelt lederskapet for perioden 2023–2025 under konferansen 22. september 2023. Formålet med konferansene er å legge internasjonalt press på de statene som ennå ikke har ratifisert traktaten, slik at den kan tre i kraft.
Prøvestansavtalen etablerer et verifikasjonssystem med overvåkingssystem, stedlige inspeksjoner, samrådsordninger og tillitsskapende tiltak. Det internasjonale overvåkingssystemet omfatter overvåkingsanlegg innen seismologi, radionuklideteknologi, infralyd og hydroakustikk. Disse fire teknologiene gjør det mulig å overvåke kjernefysiske sprengninger på og under jordoverflaten, i atmosfæren og under vann.
Prøvestansavtalen etablerer en egen organisasjon som skal ha ansvar for å gjennomføre avtalen, blant annet reglene om verifikasjon og etterlevelse. Selv om avtalen ikke formelt er i kraft, ble det i samsvar med nr. 12 bokstav b i traktaten 19. november 1996 opprettet en forberedende kommisjon for organisasjonen til traktaten, The Preparatory Commission for the Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty Organization (CTBTO, med sete i Wien. Den forberedende kommisjonen drifter et verdensomspennende nettverk bestående av i overkant av 300 målestasjoner og laboratorier som skal være i stand til å detektere enhver kjernefysisk eksplosjon. Seks av målestasjonene er lokalisert på norsk territorium. NORSAR (Norwegian Seismic Array) på Kjeller utenfor Oslo har rollen som norsk nasjonalt senter og har ansvaret for å drifte de norske overvåkingsstasjonene.
Selv om prøvestansavtalen ikke formelt er i kraft, blir den i stor grad etterlevd. Prøvesprengninger vil bli fanget opp av verifikasjonssystemet, som antas å virke avskrekkende på stater som ønsker å teste kjernevåpen.
Selv om Norges plikter etter avtalen i de fleste tilfeller kunne oppfylles på grunnlag av eksisterende lovgivning, fant man det klargjørende og ryddig med en egen gjennomføringslov, slik man har for en del andre internasjonale konvensjoner, for eksempel lov 29. mai 1992 nr. 50 om inspeksjoner i samsvar med Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen) og om immunitet og privilegier for inspektørene m.fl., lov 6. mai 1994 nr. 10 om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei og lov 17. juli 1998 nr. 54 om gjennomføring av Konvensjonen om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner. Gjennomføringsloven gjør avtalens totalforbud helt klart og sikrer gjennomføring av avtalens inspeksjonssystem, pliktene til å forby alle handlinger som er i strid med avtalen, og pliktene til å sette i verk de tiltakene som er nødvendige for å nå avtalens mål. Gjennomføringsloven § 1 fastsetter en generell regel om forbud med samme ordlyd som avtalen.
I de aller fleste tilfeller anses Norges plikter etter prøvestansavtalen allerede å følge av andre lover:
Straffeloven av 1902 (lov 22. mai 1902 nr. 10), som gjennomføringsloven viser til, er avløst av lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven), som trådte i kraft 1. oktober 2015. Ved lov 19. juni 2015 nr. 65 om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) ble gjennomføringsloven § 5 oppdatert med henvisning til den nye straffeloven. Straffeloven kapittel 28 har blant annet bestemmelser om fremkalling av farer for allmennheten, der sprengning positivt er nevnt.
I Ot.prp. nr. 57 (1998–99) kapittel 2 vises det til at brudd på prøvestansavtalen også kan rammes av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) og av lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer. Denne loven er avløst av lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven). 1974-loven gjelder fortsatt for Svalbard.
Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet (atomenergiloven) omfatter blant annet atombrensel, radioaktivt produkt og atomsubstans. Brudd på prøvestansavtalen kan også rammes av denne loven.
Straffelovgivningen gjelder også for Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, jf. straffeloven § 4. Straffelovgivningen gjelder videre for handlinger foretatt på innretninger på norsk kontinentalsokkel, for eksempel oljeplattformer og rørledninger. Videre gjelder straffelovgivningen i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, og på norsk fartøy, herunder luftfartøy, boreplattform eller liknende flyttbar innretning, jf. straffeloven § 4.
Etter lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I's øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven) § 4, jf. § 8, er det forbud mot å gjennomføre atomeksplosjon på Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land uten samtykke av Kongen.