Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige om konkurs (den nordiske konkurskonvensjonen) ble inngått mellom de nordiske landene 7. november 1933. Norge ratifiserte konvensjonen ved kgl.res. 12. januar 1934, og ratifikasjonsdokumenter fra alle fem land ble deponert i København 29. juni 1934. Konvensjonen trådte i kraft 1. januar 1935.

Artikkel 10 i konvensjonen ble endret ved overenskomst undertegnet 11. oktober 1977. Denne endringen trådte i kraft 1. januar 1978. Artikkel 4, 7, 8, 11, 13 og 15 i konvensjonen ble endret ved endringsoverenskomst undertegnet 11. oktober 1982. For Norge trådte disse endringene i kraft 1. mai 1986. Island har ikke ratifisert endringsoverenskomsten fra 1982, og i forholdet mellom Norge og Island gjelder fortsatt den opprinnelige konvensjonen fra 1933 med endringene i artikkel 10 fra 1978.

Innstillingen fra de norske delegerte om inngåelse av den nordiske konkurskonvensjonen er vedlagt Ot.prp. nr. 52 (1933). Omtalen fra de norske delegerte om hvordan bestemmelsene er forventet å virke, bør imidlertid leses med noe varsomhet, ettersom insolvenslovgivningen i de nordiske landene har endret seg en god del siden 1933. Og ettersom konvensjonen gjennomgående regulerer hvilket lands rett som skal avgjøre ulike spørsmål som dukker opp i en insolvensprosess, snarere enn å foreskrive løsninger, vil det praktiske resultatet av lovvalgsreglene i konvensjonen fortsette å være i utvikling etter hvert som bakgrunnsretten i de nordiske landene endres.

For at konvensjonen skulle kunne inngås, ble det ved lov 19. mai 1933 nr. 7 innført hjemmel for å inngå «overenskomst med fremmed stat» om regulering av internasjonal insolvensbehandling i lov 6. juni 1863 om Concurs og Concursboers Behandling (konkursloven 1863) (opphevet) § 137. Tilpassede lovhjemler ble i 1933 også innført i lov 6. mai 1899 nr. 1 om akkordforhandling (opphevet) § 46 og midlertidig lov 17. juli 1925 om offentlig administrasjon av banker (opphevet) § 47. Hjemmel for å inngå slike overenskomster er videreført i nåværende lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) § 176 (med virkning 1. juli 2021 da konkursloven fikk en ny fjerde del om grenseoverskridende insolvensbehandling, før 1. juli 2021 fulgte samme bestemmelse av § 161). Etter midlertidig lov 7. mai 2020 nr. 38 om rekonstruksjon for å avhjelpe økonomiske problemer som følge av utbrudd av covid-19 (rekonstruksjonsloven) § 62 skal henvisninger i andre lover til gjeldsforhandling forstås som rekonstruksjon etter rekonstruksjonsloven. Ved avvikling av finansforetak gjelder konkurslovens regler om konkursbehandling så langt de passer, se lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 20-31 annet ledd tredje punktum. Slik avvikling er regulert i konvensjonen artikkel 12.

Konkursloven og den nordiske konkurskonvensjonen hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Formålet med den nordiske konkurskonvensjonen er å legge til rette for at en konkurs eller offentlig akkordforhandling som åpnes i ett av landene, også omfatter skyldnerens formue i de andre konvensjonsstatene, samt å gi forutsigbarhet om hvilket lands lover som regulerer ulike spørsmål i en insolvensprosess som har tilknytning til mer enn en konvensjonsstat.

Utenfor konvensjonens anvendelsesområde har utgangspunktet i norsk rett vært at insolvensbehandling åpnet i utlandet ikke uten videre får virkning for skyldnerens eiendeler i Norge. Betydningen av dette omtales blant annet i Prop. 88 L (2015–2016) s. 36, hvor det pekes på at en utenlandsk insolvensbehandling i utgangspunktet hverken har «hindringsvirkning» eller «beslagsvirkning» i Norge.

Stortinget vedtok i 2016 nye regler om norsk anerkjennelse av kollektive utenlandske insolvensbehandlinger, se lov 17. juni 2016 nr. 55 om endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling). De nye reglene, som er inntatt som en ny fjerde del i konkursloven, trådte i kraft 1. juli 2021. Reglene åpner for at en utenlandsk insolvensbehandling kan gis både hindringsvirkning og beslagsvirkning i Norge, så fremt den er åpnet der hvor skyldneren har sitt «hovedforretningssted» og de øvrige vilkårene i den nye konkursloven § 163 (se lov 17. juni 2016 nr. 55 om endringer i konkursloven mv.) er oppfylt. I tillegg åpnes det etter den nye konkursloven § 161 annet ledd for å åpne såkalt «særkonkurs» for utenlandske skyldnere som har et forretningssted i Norge (typisk norskregistrerte utenlandske foretak, såkalte «NUFer»). Det fremgår uttrykkelig av den nye konkursloven § 175 at den nordiske konkurskonvensjonen har forrang ved motstrid mellom konvensjonen og reglene i konkurslovens nye fjerde del.

Selv om reglene i konkurslovens fjerde del åpner for å gi utenlandsk insolvensbehandling virkning i Norge, er det nyttig for forståelsen av konkurskonvensjonens regler å kjenne til hva som ligger i begrepene «hindringsvirkning» og «beslagsvirkning».

Det at en utenlandsk insolvensbehandling ikke har «hindringsvirkning» i Norge, betyr at åpning av insolvensbehandling i utlandet, i motsetning til norsk konkursåpning, ikke hindrer enkeltkreditorer fra å ta beslag i skyldnerens eiendeler etter norske regler om enkeltforfølgning. Utenlandsk insolvensbehandling er heller ikke til hinder for at det åpnes konkurs i Norge dersom skyldneren etter norsk internrett anses å ha konkursverneting i Norge. At en utenlandsk insolvensbehandling ikke har hindringsvirkning i Norge, har lenge vært antatt i norsk juridisk teori og ble slått fast av Høyesterett i Rt-2013-556.

Det at den utenlandske insolvensbehandlingen ikke har «beslagsvirkning» i Norge, betyr at et utenlandsk konkursbeslag etter norsk rett ikke omfatter eiendeler i Norge. Dermed kan skyldneren etter norsk internrett forføye over sine eiendeler i Norge uten hinder av at insolvensbehandling er åpnet i utlandet. Det utenlandske boet vil være avhengig av skyldnerens frivillige medvirkning for at beslaget skal bli effektivt. Det betyr eksempelvis også at lov 7. juni 1935 nr. 3 om tinglysing (tinglysingsloven) § 23 ikke er til hinder for at skyldneren selger en fast eiendom eller etablerer pant i eiendommen etter at det er åpnet konkurs hos skyldneren i utlandet. I NOU 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs s. 247 er det antatt at et utenlandske konkursbo må kunne opptre som enkeltforfølgende kreditor i Norge. Boet kan altså anerkjennes som representant for kreditorfelleskapet. Veien til beslag og realisasjon blir likevel lengre for et utenlandsk enn for et norsk konkursbo, ettersom beslag eventuelt må skje ved arrest, og deretter følges opp med søksmål for å etablere tvangsgrunnlag.

Det er bare mulig å regulere anerkjennelsen av utenlandske insolvensbehandlinger i Norge ved norsk lov. Anerkjennelse av norske insolvensbehandlinger i utlandet forutsetter at slik anerkjennelse følger av det enkelte lands interne lovgivning eller en bi- eller multilateral avtale mellom Norge og det aktuelle landet.

Den nordiske konkurskonvensjonen er pr. februar 2024 den eneste overenskomsten Norge har inngått om internasjonal insolvensbehandling. Dersom en norsk konkursskyldner har eiendeler i land utenfor Norden, må dermed bostyreren undersøke reglene i det aktuelle utlandet for å finne ut hva som gjelder.

Anerkjennelse og fullbyrdelse av insolvensrettslige avgjørelser er etter alminnelig oppfatning unntatt fra Luganokonvensjonens anvendelsesområde på grunn av det såkalte «konkursunntaket» i Luganokonvensjonen artikkel 1 nr. 2 bokstav b. Av denne bestemmelsen fremgår det at konvensjonen ikke gjelder for «konkurs, avvikling av insolvente selskaper, foreninger og stiftelser, offentlige gjeldsforhandlinger (akkord) og liknende ordninger».

Noen land, herunder Storbritannia og USA, åpner for anerkjennelse av utenlandske insolvensbehandlinger etter regler utformet etter modell av FN-organet UNCITRALs modellov om grenseoverskridende insolvens (Model Law on Cross-Border Insolvency) vedtatt 30. mai 1997.

Mellom EU-landene reguleres en rekke spørsmål knyttet til jurisdiksjon, anerkjennelse og lovvalg ved insolvensbehandling av Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) 2015/848 av 20. mai 2015 (insolvensforordningen). Mellom Sverige og Finland har EUs insolvensforording forrang foran den nordiske konkurskonvensjonen, se insolvensforordningen artikkel 85 nr. 1 bokstav j. Insolvensforordningen gjelder ikke for Danmark pga. det danske forbeholdet for justissamarbeidet, se fortalen til insolvensforordningen avsnitt 88. Insolvensforordningen er heller ikke gjort til del av EØS-avtalen. Reglene i konkurslovens fjerde del er en særnorsk løsning, men reglene er inspirert av insolvensforordningen og UNCITRALs modellov.

Det finnes lite norsk rettspraksis om den nordiske konkurskonvensjonen, noe som kan være et uttrykk for at konvensjonen har fungert etter formålet.

Konvensjonen omtales blant annet i NOU 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs s. 242 flg. og i ekspertutredningen «Norsk Internasjonal Insolvensrett» (2010) som ble skrevet av Mads Henry Andenæs på oppdrag av Justisdepartementet. Utredningen fra Andenæs ble fulgt opp i Prop. 88 L (2015–2016) som ledet til lov 17. juni 2016 nr. 55 om endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling). Lovendringene trådte, som nevnt, i kraft 1. juli 2021. I den norske konkurslitteraturen er det spredte henvisninger til konvensjonens bestemmelser, men det finnes ingen samlet fremstilling av reglene i litteraturen.