Lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven) hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Lovens bestemmelser om nordisk arrestordre trådte i kraft 21. september 2012, mens bestemmelsene om europeisk arrestordre ble satt i kraft 1. november 2019, se nærmere omtale nedenfor. Loven gjennomfører i norsk rett to internasjonale avtaler om overføring av personer som er ettersøkt for strafforfølging eller gjennomføring av en allerede idømt straffedom. Overlevering på grunnlag av en arrestordre innebærer en betydelig effektivisering og forenkling sammenlignet med reglene om utlevering av ettersøkte personer. Behovet for å erstatte utleveringslovens (lov 13. juni 1975 nr. 39) regler om utlevering er beskrevet av Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 137 LS (2010–2011) punkt 2.1. De sentrale lovforarbeidene er, foruten nevnte proposisjon, Innst. 68 L (2011–2012) og – for så vidt gjelder reglene om nordisk arrestordre – Ot.prp. nr. 39 (2007–2008).

Loven regulerer to typer arrestordrer.

For det første regulerer loven nordisk arrestordre, som brukes der personen overleveres mellom Norge og et annet nordisk land (Danmark, Finland, Island eller Sverige). Nordisk arrestordre reguleres av konvensjon om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre), inngått i 2005. Denne avtalen trådte i kraft 16. oktober 2012. Fra samme dato ble arrestordrelovens bestemmelser satt i kraft for så vidt gjelder nordisk arrestordre, jf. kgl.res. . Konvensjonen om nordisk arrestordre ble opprinnelig gjennomført i norsk rett gjennom lov 19. september 2008 nr. 77 om pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på grunn av straffbare forhold (lov om nordisk arrestordre). Loven av 2008 ble imidlertid ikke satt i kraft, idet lovgiver i stedet bestemte å utarbeide en ny lov som skulle regulere både nordiske og europeiske arrestordrer. Hvorvidt forarbeidene til 2008-loven om nordiske arrestordrer – Ot.prp. nr. 39 (2007–2008) og Innst. O. nr. 66 (2007–2008) – er relevante rettskilder ved anvendelsen av bestemmelsene i den någjeldende arrestordreloven, må vurderes konkret for hver enkelt bestemmelse, men de er i alle tilfeller av interesse for å forstå lovhistorikken.

For det andre regulerer loven anvendelse av europeisk arrestordre, i loven kalt «nordisk-europeiske arrestordrar». Europeisk arrestordre ble innført i EU ved Rådets rammeafgørelse af 13. juni 2002 om den europæiske arrestordre og om procedurerne for overgivelse mellem medlemsstaterne. Gjennom en såkalt parallellavtale inngått mellom medlemsstatene i EU og Island og Norge i 2006 (Avtale mellom Den europeiske union og Island og Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge, undertegnet i Wien 28. juni 2006, i kraft 1. november 2019, ble en ordning som i all hovedsak tilsvarer arrestordresystemet mellom EU-statene, utvidet til å omfatte også Norge og Island. Etter en langvarig prosess med å oppnå ratifisering fra samtlige av EUs medlemsstater, trådte parallellavtalen i kraft 1. november 2019. Fra samme dato ble arrestordrelovens bestemmelser satt i kraft for så vidt gjelder europeisk arrestordre, jf. kgl.res. 18. oktober 2019 nr. 1387.

Ettersom loven regulerer to ulike typer arrestordrer, er den mer omfattende og kompleks enn dersom bestemmelsene om nordiske arrestordrer og europeiske arrestordrer var skilt ut i hver sin lov. Til tross for dette ble den lovtekniske løsningen ansett som hensiktsmessig, fordi reglene for de to typene arrestordrer i vesentlig grad ville være sammenfallende, se Prop. 137 LS (2010–2011) s. 15.

Loven er bygget opp slik at de to typene arrestordrer i stor grad er underlagt felles regulering. Kapittel 1 og kapittel 6 til 9 inneholder fellesbestemmelser for de to typene arrestordrer. Kapittel 2 og 3 inneholder bestemmelser om europeiske arrestordrer, og kapittel 4 og 5 inneholder bestemmelser om nordiske arrestordrer.

Et utvalg fremmet i oktober 2022 forslag til nye regler om arrestordre, se forslaget til ny utleverings- og arrestordrelov i NOU 2022: 15. For så vidt gjelder arrestordrer er dagens regler i det alt vesentlig foreslått videreført. I de sakene hvor det unntaksvis er departementet som avgjør om en arrestordre skal etterkommes, er det foreslått å fjerne adgangen til å klage vedtaket til Kongen i statsråd.

Det er gitt en forskrift som gjør unntak fra vilkåret om dobbel straffbarhet etter lovens § 7, og som regulerer kompetansen til å utstede og behandle arrestordrer, forskrift 18. oktober 2019 nr. 1388. Forskriften trådte i kraft 1. november 2019.

Justis- og beredskapsdepartementet har gitt rundskriv om henholdsvis nordisk arrestordre, G-2012-12, og nordisk-europeisk arrestordre, G-2020-2. Videre har riksadvokaten utgitt rutiner for påtalemyndighetens behandling av saker om europeisk arrestordre, RA-2021-520.

Sentral litteratur er Morten Ruud, Liv Christina Houck Egseth og Anne Grøstad, Utleveringsloven og arrestordreloven. Lovkommentar, Universitetsforlaget, 2020. Boken er også digitalt tilgjengelig på Juridika.no.