Alla Pozdnakova
Professor
Professor
Generelt om loven
Lov 13. juni 1969 nr. 38 om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet (lov om oppskyting i verdensrommet) hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).
Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 26 (1968–69) Om lov om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. i verdensrommet og Innst. O. nr. 49 (1968–69) Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomitéen om lov om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet.
Lov om oppskyting i verdensrommet er en fullmaktslov for myndighetenes styring av romvirksomhet gjennom vedtak. Loven er kort og består av tre paragrafer: Paragraf 1 første ledd forbyr oppskyting av romgjenstander ut i verdensrommet uten tillatelse fra vedkommende departement og angir lovens geografiske virkeområde. Paragraf 1 annet ledd fastsetter at det kan settes bestemte vilkår for slik tillatelse som nevnt i første ledd. Paragraf 2 slår fast at departementet kan gi regler om kontroll m.m. med virksomhet som nevnt i § 1. Paragraf 3 fastsetter at loven trer i kraft straks.
Loven inneholder ingen bestemmelser om sanksjoner for overtredelse av loven. Overtredelse av lovens krav om tillatelse er straffbart i henhold til lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 167, som viderefører lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven 1902) § 332.
Lovens saklige og stedlige virkeområde avgrenses mot lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven). Lov om oppskyting i verdensrommet inneholder imidlertid ingen definisjon av «verdensrommet» eller avgrensning mellom luftrom og det ytre rom. Forarbeidene legger til grunn at rommet over norsk territorium er dekket enten av luftfartsloven eller lov om oppskyting i verdensrommet. Begge lover kommer ikke til anvendelse samtidig. Se Ot.prp. nr. 26 (1968–69) s. 2 og Innst. O. nr. 49 (1968–69).
I tillegg til lov om oppskyting i verdensrommets krav om tillatelse kan ytterligere krav og plikter følge av annen lovgivning, herunder lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (eksportkontrolloven), lov 1. juni 2018 nr. 24 om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) og lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). Regressansvar for skade voldt av romgjenstand er fastsatt i ekomloven § 6-7.
Lov om oppskyting i verdensrommet er en av hjemmelslovene til forskrift 21. april 2017 nr. 492 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt i Antarktis og forskrift 21. april 2017 nr. 493 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard. Disse forskriftene har imidlertid liten betydning for lovens sentrale virkeområde.
Lovens historikk og internasjonal bakgrunn
27. januar 1967 vedtok FNs komité for fredelig utnyttelse av det ytre verdensrom (United Nations Committee on the Peaceful Uses of Outer Space, COPUOS) en traktat om prinsippene for statenes virksomhet ved utforskning og bruk av det ytre verdensrom, innbefattet månen og andre himmellegemer (romtraktaten). Romtraktaten trådte i kraft 10. oktober 1967. Romtraktatens overordnede formål er å sikre fri og fredelig bruk og utforskning av verdensrommet for hele menneskeheten. Romtraktaten er den viktigste multilaterale folkerettslige avtalen som fastsetter traktatparters internasjonale ansvar og forpliktelser ved aktiviteter i verdensrommet.
Norge undertegnet romtraktaten 3. februar 1967 og ratifiserte den 6. juni 1969. Romtraktaten trådte i kraft for Norge 1. juli 1969, jf. kgl.res. 6. juni 1969. Se nærmere om romtraktatens formål og innhold i St.prp. nr. 88 (1967–68) Om samtykke til ratifikasjon av en traktat av 27. januar 1967 om prinsippene for statenes virksomhet ved utforskning og bruk av det ytre verdensrom, herunder månen og andre himmellegemer.
Lov om oppskyting i verdensrommet ble fremmet av Industridepartementet for å gjennomføre Norges folkerettslige forpliktelser etter romtraktaten. Lovens bakgrunn er nærmere omtalt i forarbeidene, se Ot.prp. nr. 26 (1968–69) og Innst. O. nr. 49 (1968–69). Forarbeidene understreker at Norge ikke påtar seg et større folkerettslige ansvar enn det som følger av traktaten.
Følgende bestemmelser i romtraktaten har særlig betydning for lov om oppskyting i verdensrommets tolkning og anvendelse:
traktatpartenes internasjonale ansvar for nasjonal statlig og ikke-statlig virksomhet i verdensrommet og for at slik virksomhet gjennomføres i samsvar med bestemmelsene i traktaten, jf. romtraktaten artikkel VI første punktum
traktatpartenes plikt til å autorisere og føre kontinuerlig tilsyn med ikke-statlige institusjoners virksomhet i verdensrommet, jf. romtraktaten artikkel VI annet punktum
traktatpartenes internasjonale erstatningsansvar for skade voldt av en romgjenstand på jorden, i luftrommet og i verdensrommet, jf. romtraktaten artikkel VII
Se også kommentarene til § 1 og § 2.
Mellom 1968 og 1974 vedtok COPUOS tre andre konvensjoner:
Avtale om redning av romfarere, tilbakesending av romfarere og tilbakesending av gjenstander skutt ut i det ytre verdensrommet av 22. april 1968, ratifisert av Norge 20. mars 1970. Se St.prp. nr. 51 (1969–70) om avtalens formål og innhold.
Konvensjon om internasjonalt ansvar for skade voldt av romgjenstander (ansvarskonvensjonen) av 29. mars 1972, ratifisert av Norge 3. mars 1995. Se St.prp. nr. 20 (1994–95).
Konvensjon om registrering av gjenstander som er skutt ut i det ytre verdensrom (registreringskonvensjonen) av 12. november 1974, ratifisert av Norge 3. mars 1995. Se St.prp. nr. 20 (1994–95).
Norsk ratifisering av konvensjonene medførte ikke lovendringer, se St.prp. nr. 20 (1994–95) kapittel 6.
5. desember 1979 vedtok COPUOS en avtale om staters aktivitet på månen og andre himmellegemer (månetraktaten). Norge har ikke undertegnet og ratifisert månetraktaten.
I tillegg til romtraktaten og konvensjonene har FNs generalforsamling vedtatt en rekke viktige resolusjoner om fredelig bruk av verdensrommet. Siden 1980-tallet har folkerettslig utvikling på romrettens område skjedd i form av retningslinjer og andre ikke-bindende instrumenter vedtatt av COPUOS. Disse instrumentene inneholder bestemmelser som kan ha betydning for anvendelse av lov om oppskyting i verdensrommets bestemmelser om vilkår til tillatelse og tilsyn, se nærmere Trine-Lise Wilhelmsen mfl., Rett i bane. Utredning fra utvalg oppnevnt av Nærings- og fiskeridepartementet til å foreslå ny lov om aktivitet i verdensrommet, Nærings- og fiskeridepartementet, 2020, punkt 5.2.3.
Norge har også inngått en rekke andre multilaterale og bilaterale avtaler innen romfart. Forpliktelsene etter disse avtalene medfører imidlertid ingen behov for lovhjemmel til å regulere ikke-statlig romvirksomhet. Av særlig betydning for norsk romvirksomhet er Norges samarbeid med Den europeiske romorganisasjon (ESA), se Innst. S nr. 31 (1986–87) og St.prp. nr. 8 (1986–87).
Betydning av EØS-rett
Forordning (EU) 2021/696 av 28. april 2021 om opprettelse av Unionens romprogram og Den europeiske unions byrå for romprogrammet er innlemmet i EØS-avtalen. Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 189 nr. 2 slår fast at vedtakelse av et europeisk romfartsprogram ikke innebærer «noen form for harmonisering av medlemsstatenes lover og forskrifter».
Bestemmelser om det indre marked i EØS-avtalens hoveddel gjelder i utgangspunktet for tillatelsesordningen etter lov om oppskyting i verdensrommet. Friheten til å yte tjenester og retten til etablering har særlig relevans for anvendelse av lov om oppskyting i verdensrommets krav om tillatelse, se note 11 til § 1.
Lovens fremtid
Industridepartementet mente at det var tilstrekkelig med en kort lov som fastsetter krav om tillatelse og kontroll med virksomheten, se Ot.prp. nr. 26 (1968–69). Grunnet den omfattende utviklingen av romsektoren siden lov om oppskyting i verdensrommet ble vedtatt, oppnevnte Nærings- og fiskeridepartementet i 2019 et ekspertutvalg for å arbeide med en ny lov om romvirksomhet. Utvalgets utredning, med forslag til en ny rammelov med et vesentlig utvidet virkeområde, krav om tillatelse m.m., ble overlevert departementet 4. februar 2020, se Wilhelmsen mfl. (2020).
Juridisk litteratur
Juridisk litteratur om romrettslige spørsmål skrevet på norsk er av et beskjedent omfang. En nyere artikkel er skrevet av Trine-Lise Wilhelmsen, formann i ekspertutvalget for ny norsk romlov, se Trine-Lise Wilhelmsen, «Ansvar for skade voldt av romgjenstand», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, årg. 17, nr. 1, 2020, s. 39–71.
En artikkel skrevet av Peter Lødrup i 1961 tar opp spørsmål om avgrensning mellom luftrommet og verdensrommet som fremdeles er relevante, se Peter Lødrup, «Luftrett og romrett», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1961, s. 516–547 (TFR-1961-516).
Engelskspråklig juridisk litteratur om romretten er meget omfattende. Det kan nevnes følgende arbeider:
Stephen Hobe mfl., Cologne commentary on space law, Carl Heymanns Verlag, 2009.
Frans von der Dunk mfl., Handbook of space law, Edward Elgar, 2015.
Francis Lyall og Paul B. Larsen, Space law. A treatise, 2. utg., Routledge, 2018.
Alla Pozdnakova, «The new Norwegian Space Law: work in progress», MarIus nr. 551, 2021, s. 103–126.
Av generell interesse er Torkel Opsahls foredrag om folkerettslige spørsmål knyttet til bruk av verdensrommet, som omhandler den politiske og historiske bakgrunnen for internasjonal romrett: Torkel Opsahl, «International legal problems of outer space (Foredrag på internasjonal konferanse holdt av det norske F.N.-samband)», Foredrag og forarbeider 1956–1963, 2. hefte, 1963, s. 55–69.