Innledning

Forskrift 8. oktober 2013 nr. 1212 om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs offentlig veg (forskrift om ledninger i offentlig veg) hører under Samferdselsdepartementet. Den er fastsatt av Samferdselsdepartementet med hjemmel i lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) § 32 andre ledd. Bestemmelsen fastsetter at dersom man skal legge ledninger innenfor tre meter fra vegkanten, er det nødvendig med tillatelse fra vegmyndighetene. Med «ledninger» menes alle typer ledninger, både private og offentlig eide, for eksempel strømkabler, vann- og avløpsnett, telefoni- og fiberkabler, dreneringsledninger og fjernvarme. Forslag til forskrift om ledninger i offentlig veg ble sendt på høring den 17. desember 2007.

Forskriften omhandler blant annet saksbehandling, ledningseiers plikt til å flytte ledninger av hensyn til vegen, og utgiftsfordeling som skal skje mellom vegmyndighet og ledningseier når ledninger må flyttes av hensyn til vegen. Allerede i forarbeidene til endring i veglova, Ot.prp. nr. 60 (1994–95) s. 9, viser departementet til at den praksis som da gjaldt med å sette standardvilkår, burde forskriftsfestes. Departementet skriver:

«Slike forskrifter vil erstatte vegsjefens vilkår for løyve til å legge ledninger på vegens eiendomsområde, og medføre sparte kostnader og administrativt arbeid, samt sikre en større likhet i behandlingen av de enkelte ledningseiere.»

Med «standardvilkår» menes de vilkår som gjennom lang praksis har vært satt i lednings- og gravetillatelser, i tråd med det alminnelige prinsipp i forvaltningsretten om at det kan settes vilkår for tillatelse så lenge de er saklige og ikke uforholdsmessig tyngende.

Vegmyndighetene (kommunene, fylkeskommunene og Statens vegvesen) har som regel utarbeidet rutiner for graving og legging av ledninger i offentlig veg, som er å finne på etatenes nettsider.

Forskrift om ledninger i offentlig veg er endret ved forskrift 24. november 2017 nr. 1836, med virking fra 1. januar 2018. Samferdselsdepartementet har i den forbindelse gitt særskilte merknader som er kunngjort sammen med endringsforskriften. I tillegg utarbeidet Samferdselsdepartementet en veileder som ble sendt på høring i 2019. Veilederen ble ferdigstilt den 19. mai 2022, se veileder til ledningsforskriften.

Forskriften er vedtatt med hjemmel i veglova § 32, og virkeområdet til forskriften er utledet av denne bestemmelsen. Forskriften ble vedtatt som følge av at det var et behov for å klargjøre situasjonen rundt tillatelser gitt med hjemmel i veglova § 32. Slike tillatelser vil som regel også innebære en tillatelse med hjemmel i veglova § 57, og eventuelt en tillatelse med hjemmel i veglova § 30. Forskriftens bestemmelser gjelder når det er gitt grave- og ledningstillatelser med hjemmel i disse bestemmelsene. Det er derfor en nær sammenheng mellom forskrift om ledninger i offentlig veg og vegloven.

Forskriften må derfor ses i sammenheng med veglova § 32 som fastsetter at anlegg av ledninger innenfor byggegrensen oppgitt i veglova § 32 er betinget av tillatelse fra vegmyndigheten, § 57 som fastsetter at anlegg av ledninger og graving på eiendomsområdet til offentlig veg er betinget av tillatelse fra vegmyndigheten, og § 30 som fastsetter at anlegg av større innretning innenfor byggegrensen oppgitt i § 29 er betinget av tillatelse fra vegmyndigheten.

Med «byggegrense» menes en grense langs offentlig veg som bebyggelsen i utgangspunktet ikke skal komme innenfor – et byggeforbud. Byggegrensen er en lovbestemt rådighetsbegrensing som ikke bare omfatter veggrunnen, men et omkringliggende område. Det betyr at byggegrensen også legger en rådighetsbegrensning på en privat grunneiers rett til å legge ledninger eller føre opp et bygg på sin egen eiendom, og dette gjelder uavhengig av om en tredjepart etter avtale, ekspropriasjon eller annet rettsgrunnlag overfor grunneieren har en særrett til å legge ledninger mv. på eiendommen. Byggegrensene gjelder selv om det følger av annen lov at det er tillatt å føre ledning over, under eller langs offentlig veg.

Den generelle byggegrensen langs offentlig veg er fastsatt i veglova § 29, og gjelder dersom det ikke er fastsatt en særskilt byggegrense i reguleringsplan eller arealdel av kommuneplan. Tillatelse til å bygge innenfor denne byggegrensen kan bare skje gjennom et særskilt vedtak fra vegmyndigheten, jf. veglova § 30. For ledninger i offentlig veg er det fastsatt en særskilt byggegrense i veglova § 32. Tillatelse til å legge ledninger innenfor denne byggegrensen kan bare skje gjennom et særskilt vedtak fra vegmyndigheten, jf. veglova § 32.

Forskriften må også ses i sammenheng med veglova § 30 a (erstatning), § 34 (endring av anlegg som er plassert i strid med byggegrensen), § 35 (vesentlig gjenoppbygging innenfor byggegrensen), § 36 (ulovlige anlegg innenfor byggegrensen), § 37 (flytting eller fjerning av lovlige anlegg), § 58 (ulovlige anlegg på veggrunn) og § 61 (bøtestraff).

Ledningsanlegg kan også være betinget av tillatelser etter annet regelverk enn vegloven, og det kan være satt tekniske krav i annet regelverk.

Et utvalg av andre lover og forskrifter som kan få betydning er som følger:

Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) og forskrift 26. mars 2010 nr. 488 om byggesak (byggesaksforskriften) kan få betydning fordi det kan foreligge søknadsplikt for tiltak etter dette regelverket, og det kan være fastsatt særskilte byggegrenser med hjemmel i plan- og bygningsloven, som avviker fra byggegrensene i vegloven. Plan- og bygningsloven § 2-3 stiller krav til stedfesting og dokumentasjon av nye ledningsanlegg, samt at eksisterende anlegg som flyttes, påvises eller avdekkes. Nærmere bestemmelser om innmåling og dokumentasjon av ledninger og infrastruktur i grunnen er fastsatt i forskrift 18. desember 2020 nr. 2986 om innmåling, dokumentasjon og utlevering av geografisk informasjon om ledninger og annen infrastruktur i grunnen, sjø og vassdrag (ledningsregistreringsforskriften).

Lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) og forskrift 16. februar 2004 nr. 401 om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) kan få betydning fordi regelverket setter krav til virksomhet knyttet til elektronisk kommunikasjon og tilhørende utstyr. Ekomloven § 12-3 sjette ledd viser til at det kreves særskilt tillatelse etter veglova for å anbringe elektronisk kommunikasjonsnett eller utstyr for elektronisk kommunikasjon over, under, langs eller nær offentlig veg når dette er fastsatt i veglova. Se også lov 7. mai 2020 nr. 40 om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon (bredbåndsutbyggingsloven), som gjelder tilgang til fysisk infrastruktur som er egnet til framføring av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Bredbåndsutbyggingsloven § 2 første ledd viser til at tilgang til veggrunnen ikke omfattes av loven, mens tilgang til eventuelle trekkrør i veggrunnen omfattes.

Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) og forskrift 7. desember 1990 nr. 959 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) kan få betydning fordi regelverket setter krav til virksomhet knyttet til produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi, og har bestemmelser om søknadsplikt og konsesjonspliktige anlegg.

Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) får anvendelse fordi vedtak om tillatelse til ledninger i offentlig veg og gravetillatelser er enkeltvedtak, samt at skiltvedtak er vedtak av lokale forskrifter. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven må derfor følges.

Lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) og forskrift 7. oktober 2005 nr. 1219 om offentlige trafikkskilt, vegoppmerking, trafikklyssignaler og anvisninger (skiltforskriften) får anvendelse fordi tiltak som graving i eller ved offentlig veg er betinget av en godkjent arbeidsvarslingsplan, og et slikt vedtak er hjemlet i vegtrafikkloven og skiltforskriften.

Lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr (el-tilsynsloven) og forskrift 20. desember 2005 nr. 1626 om elektriske forsyningsanlegg, samt forskrift 6. november 1998 nr. 1060 om elektriske lavspenningsanlegg, kan få anvendelse fordi regelverket setter krav til elektriske anlegg. Elektriske anlegg skal blant annet prosjekteres, utføres, drives, vedlikeholdes og kontrolleres slik at anleggene ikke medfører fare for liv, helse og materielle verdier. Dette innebærer blant annet tekniske krav til kraftstasjoner, overføringsnett, transformatorstasjoner o.l., og krav til de faste elektriske installasjoner som finnes i bygninger o.l.

Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) og forskrift 3. august 2009 nr. 1028 om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser (byggherreforskriften) får betydning fordi regelverket setter krav til enhver arbeidsplass hvor det utføres midlertidig eller skiftende bygge- eller anleggsarbeid, og skal verne arbeidstakerne mot farer ved at det tas hensyn til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser i forbindelse med planlegging, prosjektering og utførelse av bygge- eller anleggsarbeider.

Håndbøker som kan få betydning, er Håndbok N200 Vegbygging og Håndbok N301 Arbeid på og ved veg.

Arbeid på og ved veg.

Historikk

Veglova ble fastsatt 21. juni 1963 og bygger på tidligere veglover av 1824, 1851 og 1912. Veglova § 32 er i hovedtrekk utformet etter tidligere veglov av 1912 § 40. Forskrift om ledninger i offentlig veg ble fastsatt 8. oktober 2013, på bakgrunn av erfaringer rundt tillatelser som ble gitt med hjemmel i veglova § 32.

Veglova § 32 sier ingenting om hvorvidt ledningseier plikter å flytte ledningene for egen regning dersom hensynet til vegen gjør at ledningene må flyttes. Det er imidlertid et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp at forvaltningsmyndigheten kan sette vilkår i tillatelsen. Før forskrift om ledninger i offentlig veg ble vedtatt, ble det satt en rekke vilkår for tillatelser om å legge ledninger over, under og langs offentlig veg. Dette har i grove trekk vært ordningen siden veglova av 1912 og telefonanleggsloven av 1903. Disse vilkårene, som var nedfelt i blankett nr. 66 hos Statens vegvesen, ble ofte omtalt som «blankett 66»-vilkår og omfattet blant annet vilkår om flytteplikt, kostnadsansvar, erstatningsansvar, tekniske krav m.m.

I NA-rundskriv nr. 90/10 fastsatt av Vegdirektoratet 14. februar 1990 står det blant annet:

«Men det kan settes vilkår for tillatelsen. Slike vilkår må også være saklige, jfr. de vilkår som er nedfelt i blankett nr. 66 hos Statens vegvesen, jfr. også bestemmelser om forholdet mellom offentlige veger og elektriske ledninger, gitt ved Arbeidsdepartementets rundskriv til fylkesmennene 5. desember 1935 med senere endringer i november 1940 og i november 1964.»

Det foreligger dermed en langvarig og omfattende praksis for å sette vilkår om utgiftsdeling og tekniske krav ved tillatelser til legging av ledninger over, under og langs offentlig veg.

Forskrift om ledninger i offentlig veg forskriftsfester den praksis som har vært rundt tillatelser gitt med hjemmel i veglova § 32, blant annet den praksis som har vært rundt flytteplikten og kostnadsansvaret.

Bakgrunnen for at forskrift om ledninger i offentlig veg ble fastsatt, var behovet for et ensartet og landsomfattende regelverk for legging av ledninger over, under og langs offentlig veg. Det ble i høringsforslaget av 17. desember 2007 lagt vekt på at en forskrift ville klargjøre situasjonen rundt tillatelser etter veglova § 32, gi større forutberegnelighet for publikum, sikre likebehandling, gjøre regelverket lett tilgjengelig og gjøre det lettere å orientere seg i rettskildebildet.

Sentrale dommer som ledet frem til vedtakelse av forskrift om ledninger i offentlig veg i 2013

IKEA-dommen (LB-2006-102222 og Rt-2008-1110):

Bakgrunnen for spørsmålene som ble tatt opp i dommen, var at IKEA utvidet varehuset på Slependen. I reguleringsplanen for utbyggingen var det vedtatt at vegomleggingen var nødvendig å utføre før slik utvidelse kunne bli aktuelt. Hafslund nett fikk i den forbindelse et pålegg fra kommunen om å flytte elektriske ledninger for egen regning. Hafslund Nett utledet sin rett til å ha nettanlegget langs Nesbruveien nærmere enn 3 meter fra vegkanten fra sine rettsforgjengere.

For lagmannsretten var spørsmålet om veglova § 32 må forstås slik at kabeleiers rett til å ha sitt ledningsnett vederlagsfritt i offentlig (kommunal) veg, må anses gitt på de vilkår vegmyndighetene til enhver tid setter, slik at kostnadene ved flytting/omlegging belastes ledningseier. Ledningseier anførte at det ikke var satt vilkår om flytteplikt for ledningseiers regning i ledningstillatelsen fra kommunen, og at ledningene derfor ikke lå på vilkår om flytteplikt, men på alminnelige servituttvilkår. I tillegg anførte ledningseier at ledningene ikke kunne pålegges flyttet for ledningseiers regning når det var en privat utbygger som var årsaken til vegomleggingen. Ledningseier gjorde også gjeldende at pålegget om flytting av ledningsanlegget var for omfattende når det ble satt krav om at ledningene skulle legges i rør i grunnen i stedet for luftstrekk.

Lagmannsretten la vekt på at det var en langvarig praksis for at tillatelse til å legge ledninger i offentlig veg ligger på vilkår om kostnadsdeling og flytteplikt. Ledningene lå derfor på vilkår om flytteplikt for ledningseiers regning. Dette gjald selv om det var en privat utbygger som var årsaken til vegomleggingen og finansierte den, fordi vegen var omregulert ut fra hensyn som faller inn under vegloven og av hensyn til trafikkavvikling. Retten kom også fram til at pålegget ikke gikk for langt ved å pålegge ledningseieren å legge ledningene i rør i grunnen.

For Høyesterett var spørsmålet om kommunen som vegmyndighet ved vedtak etter veglova § 32 kan sette som vilkår at ledningen skal legges i rør i grunnen. Høyesteretts vurdering var at vegmyndigheten kunne sette vilkår om at lavspent luftstrekk i tettbebygde strøk skal legges i jordkabel og at dette hadde saklig sammenheng med tillatelsen. Retten mente at det var saklig å legge vekt på miljøhensyn, hensynet til estetikk og samordning av ulike typer infrastruktur når vegmyndigheten setter vilkår etter veglova § 32. Vilkåret om å legge strømnettet i kabelbaner ble heller ikke vurdert som uforholdsmessig etter vilkårslæren.

Bybane-dommen (LG-2009-33154):

Spørsmålet gjaldt gyldigheten av pålegg om flytting av ledninger for ledningseiers regning ved etablering av en trase for en planlagt bybane. Ledningseier anførte det ikke ble stilt vilkår om flytteplikt med fullt kostnadsansvar da ledningene ble lagt ned, og at et slikt vilkår i pålegget om flytting av ledningsanlegget derfor var ugyldig. Lagmannsretten viste til den langvarige praksisen med å sette vilkår om flytteplikt for ledningseiers regning, og konkluderte med at ledningene måtte anses å ligge på slike vilkår. Spørsmålet ble så om bygging av bybanen var noe som omfattes av «hensynet til veginteressen», og som dermed kunne begrunne pålegg om flytting for ledningseiers regning. Lagmannsretten vurderte det slik at byggingen av bybanen var noe som var «av hensyn til veginteressen», og derfor kunne begrunne pålegg om flytting av ledningene for ledningseiers regning. Etablering av bybanen lå innenfor formålet med veglova, og byggingen ville i vesentlig grad redusere behovet for å bygge ut offentlig veg for personbefordring. Stortinget hadde også bevilget bruk av en del av riksvegmidlene til finansieringen av prosjektet. Lagmannsretten mente at flyttepålegget ikke var uforholdsmessig eller urimelig.

Østnett-dommen (RG-2002-286 – Eidsivating lagmannsrett):

Saken gjaldt spørsmålet om Østnett AS hadde plikt til å dekke merkostnader som Statens Vegvesen hadde har hatt i forbindelse med forsiktig graving langs og rundt Østnetts kabler ved bygging av riksveien «Sentrumsringen» i Lillestrøm. De gamle kablene ble ikke krevd flyttet, men senere utskiftinger eller utvidelser skulle skje gjennom nye kabelrør som vegvesenet la ned for kabeleiernes regning. For at gamle ledninger og kabler skulle kunne holdes i drift under vegarbeidet, var det nødvendig å ta spesielle hensyn ved gravingen. Statens vegvesen krevde at ledningseier skulle dekke merkostnadene forårsaket av forsiktig graving langs og rundt ledninger og kabler. Østnett AS mente at selskapet ikke hadde plikt til å betale merkostnader for slik «hensyntagen».

Denne dommen fastslår at den som ikke kan dokumentere noen tillatelse etter veglova, ikke kan stilles gunstigere enn en som har søkt og fått tillatelse på vilkår om kostnadsdeling. Lagmannsretten legger i dommen til grunn at offentlig veggrunn er stilt vederlagsfritt til disposisjon for lednings- og kabeleiere så lenge behovet for å benytte veggrunnen som fremføringsveg har vært til stede. Her foreligger det en fast og entydig praksis. Retten finner det videre tilstrekkelig sannsynliggjort at denne disposisjonsretten normalt er blitt gitt på vilkår om at lednings- og kabeleier må bære kostnadene dersom senere vegvedlikehold skulle kreve at ledninger eller kabler blir endret, flyttet eller fjernet. Dette gjelder også plikt til å dekke merkostnadene vegmyndigheten har hatt ved å legge ned nye rør for fremtidig bruk og forsiktig graving langs og rundt eksisterende ledninger og kabler under vegarbeidet når vilkårene var til stede for å kreve flytting. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at prinsippet om kostnadsdeling har vært praktisert både av stat og kommune i det aktuelle området, og at det har vært kjent blant kabeleierne. Det er ikke holdepunkter for at vegmyndigheten har gitt tillatelser eller særretter hvor det ikke er forutsatt et kostnadsdelingsprinsipp. Så lenge ledningseier ikke kan godtgjøre at det foreligger en særrett, står ledningseier i samme stilling som andre som har søkt og fått tillatelse på vilkår.

Troms Kraft-dommen (LH-2006-176534):

Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt ledningseier kan ekspropriere bort vilkårene om flytteplikt og kostnadsansvar fastsatt i tillatelse etter veglova. Troms Kraft hadde gjennom ekspropriasjonstillatelse fra NVE fått tillatelse til å ekspropriere privatrettslige rettigheter i grunnen «så langt det trengs» for å ha kabelanlegget liggende og forlangte forgjeves å få oppstilt skjønnsforutsetninger som satte til side vilkår gitt i tillatelsen etter veglova. Troms Kraft hevdet at vilkåret om flytteplikt og kostnadsansvar ikke var en del av den offentlige myndighetsutøvelsen, og at dette var privatrettslig regulering av økonomiske forhold som kunne endres ved ekspropriasjon. Retten kom til at vilkåret om flytteplikt og kostnadsansvar ikke var en privatrettslig regulering av økonomiske forhold som kunne endres ved ekspropriasjon. Tillatelsen var gitt etter veglova § 32, og vilkårene om kostnadsfordeling må ses som en integrert del av vedtaket. Det er ikke naturlig å skille ut de økonomiske konsekvensene av vedtaket fra den offentligrettslige reguleringen. Vilkårene i tillatelsen etter vegloven er å anse som del av offentlig myndighetsutøvelse som ikke er gjenstand for ekspropriasjon.

Voksenkollen Panorama-dommen (LB-2009-197218):

Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt eier av elektriske ledninger plikter å betale kostnadene ved flytting av ledningene med tilhørende andel av grøftekostnader, i forbindelse med vegutvidelse pålagt i medhold av plan- og bygningsloven. Saken reiser blant annet spørsmål om hvorvidt flyttingen var nødvendig av hensyn til vegen og de formål vegloven skal ivareta, og om hvilke krav som stilles til vegmyndighetens saksbehandling etter veglova § 32. I tillegg gjaldt den spørsmålet om gyldigheten av vilkår om flytteplikt og kostnadsansvar der ledningene i sin tid ble anlagt uten formell tillatelse.

Lagmannsrettens konklusjon var at den tillatelsen som ledningseier må anses å ha hatt til å ha ledninger i den offentlige vegen, må anses for å være underlagt vilkår om flytteplikt og kostnadsansvar. Lagmannsretten la til grunn at vilkåret om saklig sammenheng med vegformål reelt var oppfylt. Etter lagmannsrettens syn var den nye plasseringen av høyspentkablene saklig begrunnet ut fra vegfaglige hensyn, gitt den vedtatte reguleringsplanen.

Hafslund Nett-dommen (LB-2010-160288):

Saken gjaldt gyldigheten av et enkeltvedtak som påla Hafslund å omlegge distribusjonsnettet fra luftstrekk til jordkabelanlegg. Lagmannsretten kom til at kommunens vedtak hadde hjemmel i veglova § 32, og viste til IKEA-dommen (LB-2006-102222 og Rt-2008-1110). Lagmannsretten la til grunn at kommunens krav om jordkabel som erstatning for luftstrekk først og fremst var begrunnet i hensynet til estetikk og miljø. Som sidehensyn måtte kommunens vedtak også anses begrunnet i hensynet til samordning av de ulike typer ledninger som var plassert i stolper langs veien. Kommunens vedtak kunne ikke anses som urimelig eller uforholdsmessig tyngende selv om Hafslund hadde rustet opp ledningsnettet på den aktuelle veistrekningen for noen år siden, og det ikke forelå planer om oppgradering.

Forholdet mellom forskrift om ledninger i offentlig veg og veglova

Forskrift om ledninger i offentlig veg får anvendelse der ledningseier har fått tillatelse med hjemmel i veglova §§ 32 og 57 til å legge eller flytte ledningsanlegg over, under, langs eller nærmere offentlig veg enn 3 meter fra vegkanten. Det er vegmyndigheten for den aktuelle vegen som gir tillatelse (kommunen for kommunal veg, fylkeskommunen for fylkesveg og Statens vegvesen for riksveg).

«Offentlig veg» er definert i veglova § 1. En offentlig veg må være åpen for allmenn ferdsel, og den må være vedlikeholdt av offentlig vegmyndighet. Vedlikeholdet må skje etter reglene i veglova kapittel IV. Til «offentlig veg» hører tilknyttede områder eller områder som står i umiddelbar forbindelse med veg, og som varig trengs for at vegen skal kunne bestå, vedlikeholdes og brukes. Definisjonen betinger ikke at grunnen også eies av det offentlige, men den betinger at arealet driftes og vedlikeholdes av vegmyndigheten.

Veglova § 32 bygger på at veggrunn vederlagsfritt skal stilles til rådighet for annen infrastruktur, men at ledninger og rør må vike ved utvidelse av vegen. Hvordan vegområdet skal brukes, beror på vegmyndighetens vurdering i tråd med aktuelle retningslinjer. Utgangspunktet er at veggrunn er ervervet for å tjene vegen og trafikken på vegen, og vegmyndigheten må påse at grunnen disponeres slik at trafikken ikke blir påført unødige vanskeligheter, og vegmyndighetene ikke får unødige utgifter. Vegmyndigheten skal være imøtekommende med å gi tillatelser. Dette fremgår både av forarbeidene til loven, jf. Ot.prp. nr. 53 (1961–62) s. 84–85, og av bestemmelsen selv. Vegmyndighetene skal legge til grunn at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at aktører får adgang til å legge ledninger langs offentlig veg. Dette betyr at vegmyndigheten skal gi tillatelse til etablering av ledningsanlegg når fordelene for ledningseier er større enn ulempene for vegeier. Dette innebærer at det skal mye til før vegmyndighetene kan avslå en søknad. Det kan imidlertid settes vilkår i tillatelsen, hvor det for eksempel foreslås en alternativ plassering, en presisering av hvor ledningen kan plasseres, settes krav til boring eller pressing ved kryssing av vegen, eller settes krav til tidspunkt for arbeidet slik at det passer inn med vegmyndighetenes arbeider på samme sted, osv. Ledningseierne gis en midlertidig tillatelse til å la ledningene ligge inne på vegens eiendomsområde og innenfor byggegrensene, og dersom hensynet til vegen tilsier at de må flyttes, er ledningseieren forpliktet til å flytte ledningene for egen regning. Det er en forutsetning at vilkårene er saklige, og at de ikke er uforholdsmessig tyngende.

Veglova § 32 er en særbestemmelse for hva som kan plasseres innenfor byggegrensene, og for tiltak som faller inn under denne bestemmelsen, gjelder en spesiell byggegrenseavstand – 3 meter. Veglova § 32 fastsetter at det er krav om tillatelse fra vegmyndigheten for å legge ledninger over, under, langs eller nærmere «offentlig veg» enn tre meter fra vegkant. Bestemmelsen gjelder dermed for ledninger som skal legges innenfor tremetersgrensen. Dette vil normalt også være vegens eiendomsområde.

Veglova § 32 åpner opp for at vegmyndighetene kan utvide tremetersarealet dersom det er behov for dette av hensyn til trygg ferdsel, vegvedlikeholdet eller mulig senere utbedring av vegen. Dette betyr at vegmyndighetene for en bestemt strekning kan sette en særskilt byggegrense for de tiltak som faller inn under veglova § 32, som er større enn tre meter. Det kan for eksempel forekomme at det er planlagt en senere bygging av gang- og sykkelveg på en bestemt strekning, og at vegmyndighetene vedtar at ledningsanlegg som planlegges anlagt på strekningen også er betinget av tillatelse dersom ledningene skal anlegges utenfor 3-metersgrensen i veglova § 32. En utvidelse av byggegrensen for tiltak som faller inn under veglova § 32 på en strekning, kan ikke utvides ut over den generelle byggegrensen i veglova § 29. En slik utvidelse må være særskilt bestemt og gjelder da for den angitte strekningen. Vegmyndigheten har i liten grad brukt muligheten som § 32 gir til å utvide arealet, og det er derfor tremetersregelen som i all hovedsak gjelder.

«Eiendomsområdet til offentlig veg» er det området som er ervervet til offentlig veggrunn, som regel gjennom avtale med grunneiere eller ekspropriasjon. Det har ikke vært vanlig å foreta tinglysing av erverv til veggrunn. Hensikten med tinglysning er at avtalen skal ha beskyttelse mot tredjepart, både mot selgerens kreditorer og mot senere godtroende erververe av rettigheter i den faste eiendom. Når det gjelder offentlig veggrunn, har det ikke vært ansett at det er like stort behov for et slikt vern, da vegene er godt synlig i terrenget, og det er liten risiko for godtroerverv. Det er kontraktsretten som avgjør hvor eiendomsgrensen går, og hvem som eier eiendommen. De tillatelser som gis etter veglova §§ 30 flg., er heller ikke avhengig av at veggrunn er tinglyst, da slike tillatelser ikke innebærer en servitutt på veggrunn (som i så fall må tinglyses), men en tillatelse til midlertidig tålt bruk på forvaltningsrettslige vilkår.

Offentlig veggrunn var så å si umatrikulert grunn frem til lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) trådte i kraft 1. januar 1980. Etter 1980 ble det gjennomført et stort registreringsarbeid av offentlig veggrunn i GAB-registeret og i det digitale eiendomskartverket (DEK). GAB-registeret er en forkortelse for grunneiendom- (G), adresse- (A) og bygningsregisteret (B). GAB var et databasert register over grunneiendom, festegrunn og annet, som var registrert som egne enheter i grunnbøkene. Registeret ble ført av Statens kartverk for hver kommune. GAB-registeret er i dag avløst av matrikkelen. Delingsloven er nå avløst av lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering (matrikkellova), og veggrunn er nå registrert i matrikkelen.

Det vil likevel forekomme at veggrunn ikke er matrikkelført. Den praksis som normalt legges til grunn i slike tilfeller, er at selv om vegmyndigheten ikke kan dokumentere at grunnerverv er foretatt til vegen, eier vegmyndigheten vegen og et stykke ut fra vegkanten. Hovedregelen er at eiendomsgrenser til offentlig veg går tre meter fra vegkant (ikke hvitstripe) eller 60 cm ut fra fyllingsfot eller toppen av vegskråningen, avhengig av hva som er lengst. Unntaket fra dette er der kart, dokumenter, bilder osv. viser noe annet. Dette støttes opp av at både veglova § 32 og § 45 forutsetter en slik regel.

Vegens eiendomsområde består således av vegbane/kjørebane, fortau og de vegskuldre, grøfter og skråninger som fysisk utgjør en naturlig del av vegens drift- og vedlikeholdsområde, uavhengig av privatrettslige eiendomsgrenser. I regulerte områder vil vegens eiendomsområde normalt være samferdselsanlegg slik de er angitt i reguleringsplanen. Forutsetningen er at arealene er opparbeidet i henhold til planen.

Veglova § 32 gjelder for alle typer ledninger (strømkabler, vann- og avløpsnett, telefoni- og fiberkabler, dreneringsledninger, fjernvarme m.m.). Det skilles ikke mellom ulike typer ledningseiere. Det betyr at en offentlig ledningseier på linje med private og kommersielle ledningseiere, trenger tillatelse etter veglova § 32 for å legge sine ledninger i eller ved offentlig veg. Veglova § 32 gjelder ferdig veg, og avstanden måles fra den faktiske vegkanten. For veg som ikke er ferdig, se veglova § 38.

Veglova § 32 legger en offentligrettslig rådighetsbegrensing ikke bare over veggrunnen, men også over et omkringliggende område. Det området rådighetsbegrensningen gjelder for, er ikke nødvendigvis eid av vegmyndigheten. Dermed gjelder rådighetsbegrensningen også for en privat grunneiers rett til å legge ledninger på sin egen eiendom, og den gjelder for en tredjeperson som etter avtale, ekspropriasjon eller annet rettsgrunnlag overfor grunneieren har en særrett til å legge ledninger mv. på eiendommen. Bestemmelsen gjelder selv om det følger av annen lov at det er tillatt å føre ledning over, under eller langs offentlig veg. Dersom ledningseier søker om legging av ledninger over en privat grunneiers eiendom uten å ha noen særrettigheter, er ledningseier selv ansvarlig for å innhente tillatelser fra berørte grunneiere.

Vegmyndigheten kan også inngå leieavtaler i tillegg til vedtak med hjemmel i veglova, for eksempel dersom ledninger skal legges i vegmyndighetenes trekkerør langs offentlig veg, eller utstyr skal innplasseres i tekniske rom i tunnel. Vegmyndigheten skal imidlertid ikke undertegne avtaler som inneholder bestemmelser som pålegger vegmyndighetene å betale for fremtidig flytting av ledningene. Slike avtaler uthuler ledningsforskriftens vilkår om at det er ledningseieren som har flytteplikten og kostnadsansvaret forbundet med dette. Vegmyndigheten har en særstilling som myndighetsutøver etter veglova §§ 32 og 57, og krav om tillatelse på vilkår har lang og fast praksis i Norge og er til for å ivareta allmennhetens ferdsel. Noen ledningseiere kan ha en særrett fra gammelt av. En slik særrett kan være et unntak fra hovedregelen om flytte- og kostnadsansvar og må dokumenteres. Nye avtaler om særrett skal ikke gis. Se nærmere i veglova § 37 om dette, og kommentarene til § 16 i denne forskriften.

Tillatelse til legging av ledninger over, under, langs eller nærmere offentlig veg enn tre meter fra vegkanten gis i form av enkeltvedtak med hjemmel i veglova § 32. Tiltaket vil normalt også betinge tillatelse med hjemmel i veglova § 57 innenfor tremetersgrensen, fordi det må foretas inngrep som graving, borttaking av masser eller annet inngrep i veggrunn. De tillatelsene som gis, er derfor ofte en kombinert gravetillatelse etter veglova § 57 og tillatelse til å legge ledninger i veggrunnen etter veglova § 32. Dersom ledningene skal legges utenfor tremetersgrensen, men på vegens eiendomsområde, er tiltaket betinget av tillatelse med hjemmel i veglova § 57. Legging av kabler og ledninger i og langs offentlig veg vil normalt også betinge at det foreligger en godkjent arbeidsvarslingsplan, som vil være et vedtak med hjemmel i skiltforskriften kapittel 14 med tilhørende hjemmelsbestemmelser i skiltforskriften kapittel 13 jf. vegtrafikkloven § 7 andre ledd.

Faller ledningsanlegget inn under definisjonen «byggverk» eller «større innretning», vil tiltaket utenfor tremetersgrensen, i tillegg være betinget av tillatelse med hjemmel i veglova § 30. Dette kan være nettstasjoner, trafokiosker, en større samling av ledningsstolper m.m.

Det er en forskjell mellom tillatelser gitt med hjemmel i veglova §§ 32 og 57 og tillatelser gitt med hjemmel i veglova § 30 når det gjelder forholdet til plan- og bygningsloven. Tillatelser gitt med hjemmel i veglova § 30 vil være en dispensasjon fra byggegrensen fastsatt i veglova § 29. Tillatelser gitt med hjemmel i veglova § 32 vil være en dispensasjon fra den særskilte byggegrensen fastsatt i veglova § 32. Dersom det søkes om tillatelser etter veglova § 30 i et område der annen byggegrense fremgår av arealdelen av kommuneplan eller reguleringsplan, skal tillatelse gis av kommunen med hjemmel i plan- og bygningsloven – for eksempel som en dispensasjon jf. plan- og bygningsloven § 19-2. Dette fremgår av veglova § 29. Kommunen har da plikt til å påse at hensynet bak veglovas byggegrensebestemmelser blir fulgt, jf. plan- og bygningsloven § 29-4, og regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg, jf. plan- og bygningsloven § 19-1. I de tilfellene som skal behandles etter veglova § 32, er ikke avgjørelseskompetansen lagt til kommunen i noen tilfeller, og den er løsrevet fra eventuelle planbestemmelser. Det samme vil gjelde for de tilfeller som faller inn under veglova § 57.

Disse bestemmelsene må igjen ses i sammenheng med de lover og forskrifter som får anvendelse på det konkrete tiltaket, og som veglova må ses i sammenheng med.

Energiloven § 3-1, jf. plan- og bygningsloven § 1-3, fastsetter for eksempel at for konsesjonspliktige anlegg gjelder bare plan- og bygningsloven kapittel 2 og kapittel 14og dermed ikke plan- og bygningsloven kapittel 19 eller § 29-4. Det vil dermed også bli en differensiering mellom konsesjonspliktige anlegg og anlegg som ikke er konsesjonspliktige etter energiloven. Dersom en ser hen til energilovforskriften § 3-2 bokstav i, og reelle hensyn, kan en trekke den konklusjon at for konsesjonspliktige anlegg må det søkes om tillatelse etter veglova § 30 i områder med avvikende byggegrenser i arealdelen av kommuneplan eller reguleringsplan, mens for anlegg som ikke er konsesjonspliktige, vil tillatelse måtte behandles etter plan- og bygningsloven.

Både energiloven § 3-6 og ekomloven § 12-3 har bestemmelser om ekspropriasjon og må ses i sammenheng med lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningslova). At det gis en ekspropriasjonstillatelse og tillatelse til forhåndstiltredelse, endrer ikke det forhold at tiltaket betinger tillatelse etter vegloven. Det ledningseier gjennom ekspropriasjonstillatelsen får hjemmel til å ekspropriere, er privatrettslige rettigheter til grunnen «så langt det trengst» for å ha ledningsanlegget liggende, jf. oreigningslova § 2. Etter oreigningslova § 1 er det eiendomsrett, bruksrett, servitutt eller annen rett til, i eller over fast eiendom som kan eksproprieres. Det offentliges alminnelige styringsrett i kraft av myndighetsutøvelse, som er fastsatt i veglova § 32 i tilknytning til «offentlig veg», kan ikke eksproprieres bort og får ikke den virkning at offentligrettslige rådighetsbegrensninger bortfaller. Heller ikke vilkår i tillatelser etter veglova § 32 kan eksproprieres bort. Dette fastslås blant annet i Troms Kraft-dommen (LH-2006-176534).