Lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) hører under Samferdselsdepartementet (SD).

Loven oppstiller krav til virksomhet og aktiviteter relatert til jernbaner. Den oppstiller plikter for allmennheten ved ferdsel i og ved spor og legger begrensninger på hvilke tiltak som kan gjennomføres på eiendommer som ligger langs jernbanestrekninger. Bestemmelser om jernbanepassasjerers rettigheter og plikter følger av loven og forskrifter gitt med hjemmel i loven. Videre inneholder loven regler om pliktmessig avhold for jernbaneansatte og oppstiller krav til sertifisering av førere og annet sikkerhetspersonell, med tilhørende krav om godkjenning av leger, psykologer og opplæringssentre. Loven inneholder overordnede krav til, og hjemler for å gi nærmere forskrifter om, prosjektering og godkjenning av kjørevei (infrastruktur) og rullende materiell (kjøretøyer) og sikkerhetsbestemmelser for jernbanevirksomheter og enheter med ansvar for vedlikehold. Regulering av jernbanemarkedene er også del av lovens saklige virkeområde, særlig ved bestemmelser om tilgang til å trafikkere jernbanenettet og tilhørende plikter for infrastrukturforvaltere og de som driver serviceanlegg.

Loven og bestemmelser fastsatt i medhold av loven skal ivareta et bredt spekter av hensyn. Sikkerhetshensyn står sentralt, men også velfungerende jernbanemarkeder og jernbanesystemets evne til å fungere som forutsatt er sentrale formål med lovens reguleringer. Hensynet til miljøet og til en hensiktsmessig trafikkavvikling er nevnt i lovens § 6 som relevante hensyn for forskrifter og vilkår i enkeltvedtak som fattes i medhold av bestemmelsen. Alle typer jernbaner er som utgangspunkt regulert av loven. Flere bestemmelser omhandler bare det nasjonale jernbanenettet, det vil si den jernbaneinfrastrukturen som forvaltes av Bane NOR SF på vegne av staten. Det nærmere virkeområdet for det store antallet forskrifter fastsatt i medhold av loven fremgår som regel av forskriftene selv.

Loven inneholder en rekke hjemmelsbestemmelser som forutsetter utdypende bestemmelser i forskrift, men inneholder også enkelte sentrale materielle bestemmelser, slik som bestemmelser om ruspåvirkning og pliktmessig avhold, krav til den som driver serviceanlegg, jernbanevirksomheters ansvar for sikkerheten, tilbakeholdsrett for reisende som ikke kan fremvise gyldig billett, rett til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, arbeidstakeres rettigheter, plikter for publikum, byggegrenser, tilsyn, administrative sanksjoner og straff. Disse materielle bestemmelsene er gjerne utdypet i forskrifter.

Jernbaneområdet er i stor grad regulert av EU/EØS-lovgivning, og loven oppstiller en rekke hjemler for nærmere gjennomføring av EØS-avtalen. Ved EØS-komiteens beslutninger nr. 248/2021 og nr. 249/2021 anses Norge for å være del av det europeiske jernbaneområdet, jf. direktiv 2012/34/EU. Sporvei, T-bane og lignende er i liten grad regulert gjennom EØS-avtalen, men de materielle kravene til denne typen virksomheter er gjerne basert på de samme prinsippene om risikobasert sikkerhetsstyring, tekniske funksjonskrav osv.

Det er fastsatt en rekke forskrifter i medhold av loven. Mange av disse oppstiller nærmere vilkår og krav til sikkerhet eller tekniske forhold, og de fleste er fastsatt av Statens jernbanetilsyn i medhold av jernbaneloven og forskrift 3. september 2021 nr. 2675 om sikkerhet og tekniske forhold ved jernbanen eller forskrift 10. desember 2010 nr. 1569 om tillatelse til å drive trafikkvirksomhet og infrastruktur for sporvei, tunnelbane, forstadsbane og godsbane, samt sidespor, havnespor m.m. (tillatelsesforskriften) for henholdsvis det nasjonale jernbanenettet og andre jernbanesystemer, som sporvei, tunnelbane, forstadsbane og lignende. En oversikt over forskriftene på jernbaneområdet er tilgjengelig på Statens jernbanetilsyns hjemmesider, se artikkelen «Oppbygning av regelverket for jernbane».

Jernbaneforskriften oppstiller nærmere krav om tilgang til det nasjonale jernbanenettet. Dette inkluderer regler om sportilgang, avgifter/betaling for å bruke infrastrukturen og jernbanerelaterte tjenester m.m. Statens jernbanetilsyn har på dette området en særlig uavhengig rolle som markedsovervåkingsorgan i medhold av jernbaneloven § 11 a og har fastsatt forskrifter med utfyllende bestemmelser på området. En oversikt over gjeldende forskrifter på dette området finnes på Statens jernbanetilsyns hjemmesider, se artikkelen «Regelverk for jernbane».

Enkelte andre lover oppstiller krav som også gjelder for jernbanevirksomheter og andre som driver jernbanerelatert aktivitet, se jernbaneundersøkelsesloven (lov 3. juni 2005 nr. 34), COTIF-loven (lov 10. desember 2004 nr. 82) og jernbaneansvarsloven (lov 10. juni 1977 nr. 73). Det er gitt en del forskrifter på kollektivtransportområdet med felles hjemmelsgrunnlag i jernbaneloven og yrkestransportloven (lov 21. juni 2002 nr. 45). Videre inneholder forskrifter fastsatt i medhold av ITS-loven (lov 11. desember 2015 nr. 101) tekniske bestemmelser som kan være relevante for jernbanevirksomheter.

Ot.prp. nr. 63 (1992–93) utgjør de sentrale forarbeidene til loven og beskriver den historiske utviklingen av jernbanelovgivningen.

Jernbaneloven har blitt endret en rekke ganger, ofte som del av gjennomføringen av forpliktelser etter EØS-avtalen eller på grunn av endringer i andre lover som har medført tilhørende endringer i jernbaneloven:

I 1995 (lov 23. juni 1995 nr. 38) ble loven endret for å ta inn en hjemmel for å kreve politiattest av daglig leder av jernbanevirksomhet og for å kunne gjennomføre enkelte EØS-rettsakter i medhold av ny § 13 a (nåværende § 16), se Ot.prp. nr. 45 (1994–95).

Etter Åsta-ulykken i januar 2000 ble det gjort endringer i loven (lov 15. juni 2001 nr. 84), med nye bestemmelser om tilsyn, undersøkelser av ulykker mv., se Ot.prp. nr. 73 (2000–2001).

I 2005 ble jernbaneundersøkelsesloven (lov 3. juni 2005 nr. 34) fastsatt, og kapittel V i jernbaneloven ble dermed opphevet, se Ot.prp. nr. 50 (2004–2005).

I forbindelse med at man i 2005 begynte arbeidet med å konkurranseutsette avtaler om persontogtjenester, ble det ved lov 10. juni 2005 nr. 55 tatt inn nytt kapittel IIA i loven, i tillegg til ny § 11 a om tilsyn og kontroll med konkurransevilkår, se Ot.prp. nr. 50 (2004–2005).

Det ble i 2006, ved lov 5. mai 2006 nr. 13, tatt inn et nytt kapittel IA med bestemmelser om pliktmessig avhold, promillegrenser og hjemler for å innføre sertifiseringsordninger av personell med sikkerhetsoppgaver, se Ot.prp. nr. 39 (2005–2006). Reglene om pliktmessig avhold, promillegrenser mv. har nær sammenheng med tilsvarende bestemmelser i vegtrafikkloven (lov 18. juni 1965 nr. 4) og har senere blitt endret ved lov 16. desember 2016 nr. 102, se Prop. 8 L (2016–2017). Reglene om sertifiseringsordninger for sikkerhetspersonell ble endret ved lov 19. juni 2009 nr. 107, se Ot.prp. nr. 63 (2008–2009). Disse endringene la til rette for gjennomføring av direktiv 2007/59/EF av 23. oktober 2007 om sertifisering av lokomotivførere som fører lokomotiver og tog på jernbanenettet i Fellesskapet (lokomotivførerdirektivet).

Ved samme endringslov ble det tatt inn ny § 7 c, som gir lovhjemmel for gjennomføring av EØS-regler om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser. Slike regler følger i dag av forordning (EU) 2021/782) om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser (jernbanepassasjerforordningen), se forskrift 11. mai 2023 nr. 692 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser (jernbanepassasjerrettighetsforskriften). Ved lov 20. januar 2012 nr. 8 ble det tatt inn et tillegg i § 7 c for å hjemle nærmere bestemmelser om klageordning for passasjerrettigheter. Dette ivaretas i dag av Transportklagenemnda, se forskrift 20. januar 2012 nr. 84 om klagenemnd for passasjertransport (transportklagenemndforskriften) og Norsk ReiselivsForum, en nøytral organisasjon som har ansvaret for sekretariatet ved Transportklagenemnda og Pakkereisenemnda. Ved lov 20. mai 2020 nr. 42 ble det gjort ytterligere endringer i § 7 c og tatt inn ny § 11 c og § 13 a som følge av gjennomføringen av forordning (EU) 2017/2394, se Prop. 8 LS (2019–2020).

I forbindelse med gjennomføringen av forordning (EF) nr. 1370/2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei (kollektivtransportforordningen) ble det først ved lov 19. juni 2009 nr. 108, se Ot.prp. nr. 60 (2008–2009), tatt inn en bestemmelse i § 8 g (nå § 8 d) om ansattes rettigheter, før forordningen ble gjennomført ved lov 13. august 2010 nr. 51, se Prop. 113 L (2009–2010).

Ved lov 19. juni 2015 nr. 65 (straffelovens ikrafttredelseslov) ble ordlyden i straffebestemmelsen i § 22 endret. Samme dag ble det ved lov 19. juni 2015 nr. 80 (endringslov til jernbaneloven) tatt inn ny § 6 a, som gir hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om sikring mot tilsiktede uønskede handlinger, se Prop. 107 L (2014–2015), samt et nytt § 11 åttende ledd om utveksling av taushetsbelagte opplysninger mellom berørte myndigheter.

Som følge av omstrukturering av sektoren i 2017 ble det i 2016 gjort enkelte lovendringer i jernbaneloven og enkelte andre berørte lover ved lov 16. desember 2016 nr. 101, se Prop. 143 L (2015–2016). Dette gjaldt særlig nødvendige presiseringer i § 6 om ansvar for sikkerheten og en ny bestemmelse om nasjonal beredskap i § 6 b, slik at departementet fikk hjemmel for å pålegge å utføre nærmere angitte oppgaver i ekstraordinære situasjoner, krise og krig. Det er fastsatt egen forskrift i medhold av § 6 b, se forskrift 20. januar 2022 nr. 102 om nasjonal beredskap på jernbane. Direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde ble samtidig gjennomført i nasjonal rett ved lov 16. desember 2016 nr. 102, se Prop. 8 L (2016–2017), før det ble tatt inn i EØS-avtalen. Hovedinnholdet i direktivet er gjennomført i forskrift (forskrift 30. juni 2021 nr. 2315 om jernbanevirksomhet, serviceanlegg, avgifter og fordeling av infrastrukturkapasitet mv. (jernbaneforskriften)), men det ble ansett nødvendig å forankre deler av direktivet i lov, særlig ny § 5 a om serviceanlegg, tilgangsbestemmelsen i § 8 og en ny bestemmelse om kontroll og tilsyn ved et uavhengig markedsovervåkingsorgan i § 11 b (nå § 11 a). Samtidig ble det gjort enkelte andre lovendringer, særlig rusbestemmelsene (se ovenfor), ny § 5 b om enhet med ansvar for vedlikehold av rullende materiell og enkelte presiseringer i § 10 om byggegrenser mv.

I 2017 ble det ved lov 9. juni 2017 nr. 40 fastsatt endringer i yrkestransportloven og jernbaneloven for å legge til rette for en nasjonal ordning for billetteringsløsninger, overlevering av reiseinformasjon og finansiering av grunnleggende tjenester for elektronisk billettering innenfor kollektivtransport. Se Prop. 107 L (2016–2017). Dette er i dag tjenester som utføres av Entur, se «Om Entur» på virksomhetens hjemmesider.

Behandlingen av Prop. 101 LS (2019–2020) førte til mye politisk debatt og en langvarig behandling i Stortinget. Særlig var det spørsmålet om myndighetsoverføring til EUs jernbanebyrå (ERA – European Union Agency for Railways) og gjennomføring av forordning (EU) 2016/2338 om endringer i kollektivtransportforordningen (se forskrift 17. desember 2010 nr. 1673) som vakte diskusjoner. En oversikt over hvilke rettsakter som utgjør den fjerde jernbanepakken, fremgår av Prop. 101 LS (2019–2020) kapittel 1.

Stortinget innhentet en betenkning fra Høyesterett om hvorvidt Stortinget med hjemmel i Grunnloven § 26 annet ledd kunne samtykke til deltakelse i to beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde og rettsaktene som utgjør fjerde jernbanepakke. Betenkningen forelå 26. mars 2021, se Dokument 23 (2020–2021). Det ble flertall i Stortinget for å samtykke i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd til innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde og rettsaktene som utgjør fjerde jernbanepakke. I tillegg ble det flertall for å vedta endringer i jernbaneloven, blant annet for å gi en tydelig hjemmel for at ERA kan treffe vedtak med gyldighet i Norge overfor norske rettssubjekter. Videre ble bestemmelsen om trafikkeringsrett på det nasjonale jernbanenettet endret for å gi jernbaneforetak tilgang til nettet, slik direktiv (EU) 2016/2370 fastsetter. Se lov 11. juni 2021 nr. 87.

Det er begrenset med nyere, oppdatert juridisk litteratur om jernbaneloven, men Statens jernbanetilsyn har publisert en rekke veiledninger på sine nettsider, se «Jernbane – regler, drift og tilsyn». I tillegg inneholder Bane NORs nettveiledning (Network Statement) en beskrivelse av infrastrukturen som utgjør det nasjonale jernbanenettet, samt tilhørende serviceanlegg. Her finner man informasjon om vilkårene for å søke om tilgang til å trafikkere jernbanenettet. I tillegg finnes informasjon om kapasitetsfordeling og tidsfrister, tjenestene, prissystemet samt rettslig forankring.