Lovens fulle tittel er lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven). Lovens korttittel er skipsarbeidsloven. Loven hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Loven avløste sjømannsloven av 1975.

Skipsarbeidslovutvalget utarbeidet en grundig utredning og fremmet et forslag til ny skipsarbeidslov, jf. NOU 2012: 18. Departementet sluttet seg i det vesentligste til utvalgets forslag i Prop. 115 L (2012–2013). Betydelige deler av utvalgets innstilling ble gjentatt i proposisjonen, herunder spesialmerknader. I notene er det for enkelhets skyld i mange tilfeller kun vist til proposisjonen.

I Prop. 115 L (2012–2013) kapittel 1 redegjør departementet for lovens siktemål og overordnede hensyn. Innledningsvis vises til at arbeidstakere som er omfattet av arbeidsmiljøloven, har fått rettigheter som ikke har kommet sjøfolk til gode, til tross for at sjømannsloven var endret flere ganger etter 1975. Et hovedhensyn ved utformingen av skipsarbeidsloven var derfor å bringe sjøfolks rettigheter til det samme nivået som arbeidsmiljøloven. Samtidig presiserte departementet at det er særskilte forhold som gjør seg gjeldende ved å arbeide til sjøs, noe som både tilsier at arbeidslivet til sjøs fortsatt bør reguleres av en egen lov, og at lovgivningen bør inneholde tilstrekkelig fleksibilitet og tilpasninger til skipsfartens og fiskerinæringens behov. Ved utformingen av loven pekte departementet videre på at det også er viktig å ta hensyn til at vesentlige deler av den norske flåten er konkurranseutsatt, i første rekke utenriks skipsfart (herunder offshore), og at vesentlig avvik i norsk lovgivning fra utenlandsk lovgivning kan medføre utflagging.

Proposisjonen trekker frem fem hovedpunkter ved den nye loven: 1) Et styrket stillingsvern. Her vises det til at utviklingen av stillingsvernet til sjøfolk har gått i et langsommere tempo enn for øvrige arbeidstakere, og at loven innebærer en forbedring på flere områder, blant annet rettighetene til deltidsansatte, drøftingsplikten, retten til å fortsette i stillingen ved tvist om oppsigelse, vernet av varslere og utvidelsen av verneperioden ved sykdom. 2) Heving av aldersgrensen til 70 år. Den tidligere aldersgrensen i sjømannsloven på 62 år ble hevet til 70 år, noe som departementet understreket vil gi tilgang til økt arbeidskraft i en næring hvor det er utfordringer knyttet til rekruttering. 3) Utvidede permisjonsrettigheter. Etter sjømannsloven var disse mer begrensede og generelle. Departementet påpekte at permisjonsrettigheter er særlig viktig for å kunne tilpasse deltakelsen i arbeidslivet til familieliv og omsorgsforpliktelser, og at det har en likestillingsmessig side. Skipsarbeidsloven harmoniserte permisjonsreglene med arbeidsmiljølovens rettigheter. 4) Ansvarsplassering. Det er arbeidsgiver som primært er ansvarlig for å sørge for at lovens krav og pliktene etter arbeidsavtalen oppfylles overfor arbeidstaker. Etter ILOs Maritime Labour Convention, 2006 (MLC) er det driftsansvarlige selskapet (rederiet) hovedpliktsubjekt. Siden arbeidsgiver ikke alltid er driftsansvarlig, ble det også funnet nødvendig å legge plikter på rederiet. 5) Unntak for NIS-skip. For å opprettholde konkurranseevnen for skip som er registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), ble adgangen som fulgte av sjømannsloven til å fravike loven i en tariffavtale for slike skip, videreført.

Loven har 14 kapitler. Kapittel 1, Innledende bestemmelser, angir lovens formål, lovens virkeområde og lovens ufravikelighet. Loven får først og fremst anvendelse for arbeidstakere som har sitt arbeid om bord på et norsk skip. Skipsarbeidsloven kapittel 8, 9 og 10 er likevel gitt anvendelse også for andre som har sitt arbeid om bord. Kapittel 2, Arbeidsgiverens og rederiets plikter mv., oppstiller blant annet arbeidsgiverens alminnelige plikter og rederiets ansvar, herunder solidaransvar når det er ulike rettssubjekter. Kapitlet inneholder også regler om varsling og gjengjeldelse. Kapittel 3, Ansettelse mv., oppstiller blant annet krav til skriftlig arbeidsavtale, prøvetid, midlertidig ansettelse og fortrinnsrett. Kapittel 4, Lønn mv., har regler om beregning, utbetaling og trekk i lønn og feriepenger, om lønn ved sykdom og skade, om rett til fri hjemreise og om rederiets garantiplikt overfor visse utenlandske arbeidstakere. Kapittel 5, Opphør av arbeidsforhold, er lovens mest omfattende kapittel og består av 16 paragrafer. Her finnes det regler om drøftingsplikt før oppsigelse, oppsigelsesfrister, vern mot usaklig oppsigelse, oppsigelse ved sykdom eller skade, rett til å fortsette i stillingen, suspensjon og avskjed. Kapittel 5 A, Arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, ble inntatt i 2019 (se nedenfor) og oppstiller hvilke rettigheter som gjelder ved virksomhetsoverdragelse. Kapittel 6, Tvister om arbeidsforhold, oppstiller en rett til forhandlinger med arbeidsgiver i gitte situasjoner, søksmålsfrister og behandling av tvister om arbeidsforhold i henholdsvis Norge og utlandet. Kapittel 7, Rett til permisjon, oppstiller en rett til fri fra arbeidet i en rekke situasjoner, blant annet svangerskapspermisjon, foreldrepermisjon og militærtjeneste. Permisjonen er som utgangspunkt ulønnet og er forutsatt dekket gjennom stønader i folketrygdloven. Kapittel 8, Rederiets og skipsførerens omsorgsplikter, inneholder bestemmelser om rederiets og skipsførerens forpliktelser ved sykdom, dødsfall og begravelse, herunder dekning av omkostningene samt erstatning for tap av arbeidstakers eiendeler. Kapittel 9, Skipstjenesten, regulerer blant annet rederiets rett til å iverksette kontrolltiltak overfor den som har sitt arbeid om bord, og arbeidstakers rett til å fremsette klage og rett til å fratre tjenesten uten at arbeidsforholdet opphører. Kapittel 10, Vern mot diskriminering, oppstiller blant annet et forbud mot diskriminering og unntak fra forbudet, regler om innhenting av opplysninger ved ansettelse og rett til erstatning og oppreisning ved diskriminering. Kapittel 11, Informasjon og drøfting, oppstiller blant annet en plikt for arbeidsgiver til å informere om og drøfte spørsmål av betydning for arbeidsforholdene og til å ha regler om behandling av fortrolige opplysninger. Kapittel 12, Tilsyn og sanksjoner, fastslår at skipssikkerhetslovens regler om henholdsvis tilsyn, sertifisering og forvaltningstiltak gis tilsvarende anvendelse, og inneholder en straffebestemmelse. Kapittel 13, Øvrige bestemmelser, gjelder ikrafttredelse av loven og endringer i annen lovgivning. De viktigste endringene som ble gjort i annen lovgivning, var at skipssikkerhetsloven ble tilpasset ved vedtakelsen av skipsarbeidsloven i 2013.

Skipsarbeidsloven og skipssikkerhetsloven dekker samlet sett de samme temaene som arbeidsmiljøloven, som det må avgrenses mot, jf. arbeidsmiljøloven § 1-2 annet ledd bokstav a, som slår fast at loven ikke gjelder for «sjøfart, fangst og fiske». Flere av kapitlene i arbeidsmiljøloven har derfor sitt motstykke i skipssikkerhetsloven og ikke i skipsarbeidsloven.

Selv om skipsarbeidsloven langt på vei ble harmonisert med arbeidsmiljøloven, så gjaldt det ikke på alle områder. I skipsarbeidsloven ble det ikke inntatt bestemmelser om innleie, noe som skyldes de strukturelle forholdene i skipsfarten. Arbeidsmiljølovens regler om retten til å stå i stillingen ble heller ikke inntatt fullt ut, mens reglene om virksomhetsoverdragelse ikke gir like gode rettigheter for arbeidstakere som de gjør etter arbeidsmiljøloven.

På den annen side har skipsarbeidsloven nærmere 20 paragrafer som vedrører særlige forhold på skip, og som oppstiller rettigheter for sjøfolk som det ikke finnes tilsvarende for i arbeidsmiljøloven. Blant annet gjelder dette § 2-4, som handler om at rederiet er solidarisk ansvarlig for arbeidsgivers mislighold av økonomiske forpliktelser, og § 4-4, som gir rett til full lønn ved sykdom. Rederiets omsorgsplikt ved sykdom, skade, dødsfall og begravelse er omtalt i § 8-1 og 8-2, og retten til å fratre stillingen er beskrevet i § 9-5. En nærmere redegjørelse om likheter og ulikheter mellom skipsarbeidsloven og arbeidsmiljøloven er gitt av Stig André Kolstad og Terje Hernes Pettersen, «En kort sammenligning mellom skipsarbeidsloven og arbeidsmiljøloven», Arbeidsrett, vol. 12 nr. 2, 2015, s. 240–250.

De sentrale forarbeidene til loven er skipsarbeidslovutvalgets innstilling, jf. NOU 2012: 18 Rett om bord, og proposisjonen som fulgte opp utvalgets innstilling, jf. Prop. 115 L (2012–2013), samt Stortingets innstilling, jf. Innst. 456 L (2012–2013).

Siden vedtakelsen av loven den 21. juni 2013 og ikrafttredelsen 20. august samme år er loven endret enkelte ganger. De vesentligste endringene ble fastsatt ved lov 14. juni 2019 nr. 22 om endringer i skipsarbeidsloven, jf. Prop. 49 LS (2018–2019). Her ble det blant annet gitt styrkede rettigheter ved drøftelser i forbindelse med masseoppsigelser og innført et nytt kapittel 5 A, Arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. Loven har også vært gjenstand for noen mindre endringer ved

• lov 20. desember 2022 nr. 122. Se Prop. 124 LS (2021–2022). (Endring i henvisninger).

• lov 25. november 2022 nr. 86. Se Prop. 71 L (2021–2022). Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak). Endringer i folketrygdloven mv. (synliggjøring av folkerettslige forpliktelser til trygdekoordinering).

• lov 16. juni 2017 nr. 51 om rederiets garantiplikt, jf. Prop. 136 L (2016–2017).

• lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), jf. Prop. 81 L (2016–2017).

• lov 9. mai 2014 nr. 16 om retting av feil i lovverket m.m., jf. Prop. 36 L (2013–2014).

Skipsfarten preges av et omfangsrikt internasjonalt regelverk, på dette området i første rekke konvensjoner vedtatt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Videre er EØS-avtalen en sentral folkerettslig avtale på dette området. I tillegg har menneskerettighetene flere bestemmelser som legger føringer for de norske reglene om sjøfartens arbeidsforhold. Norge har ratifisert en rekke konvensjoner som gjelder kollektive og individuelle rettigheter samt helse, miljø og sikkerhet for sjøfolk.

Det er særlig to ILO-konvensjoner som er av sentral betydning for sjøfolks arbeidsvilkår: ILO-konvensjon nr. 186, The Maritime Labour Convention, 2006 (MLC) og ILO-konvensjon nr. 188 Work in Fishing Convention, 2007.

MLC trådte i kraft internasjonalt 20. august 2013, samme dag som skipsarbeidsloven, og er ratifisert av Norge. Konvensjonen er pr. juli 2024 ratifisert av 107 stater. Konvensjonen om arbeid i fiskerisektoren ble ratifisert av Norge i 2017 og trådte i kraft i november 2017, men har pr. juli 2024 kun 21 ratifikasjoner.

MLC reviderer og innarbeider 68 tidligere ILO-konvensjoner og rekommandasjoner. Hensikten med MLC var å lage en mer oversiktlig og brukervennlig konvensjon som styrker rettighetene til sjøfolk, og som samtidig samler deres rettigheter i ett felles dokument. I utgangspunktet omfatter konvensjonen alle som har sitt arbeid om bord på skip. Den gjelder i prinsippet for alle skip og dekker alle vesentlige sider ved arbeids- og levevilkår på skip.

ILO-konvensjon nr. 188 dekker alle relevante sider av arbeidsforholdet og inneholder bestemmelser som skal sikre at arbeidstakere i fiskerisektoren har bedre arbeidsmiljø, sikkerhet og helse til sjøs, og at syke og skadede fiskere får behandling i land.

Selv om MLC og ILO-konvensjon nr. 188 dekker alle sider av arbeidsforholdet sett i et internasjonalt perspektiv, er det viktig å være klar over at sjøfolk internasjonalt som hovedregel ikke har et fast ansettelsesforhold, men jobber fra kontrakt til kontrakt. På denne bakgrunn har de to konvensjonene bare i begrenset omfang fastsatt regler om stillingsvern slik vi kjenner det i Norge, blant annet med faste ansettelser, drøftelser før oppsigelse, krav til saklighet ved oppsigelse mv. Stillingsvernsreglene i skipsarbeidsloven har derfor ikke sitt motstykke i ILOs konvensjoner. MLC og ILO nr. 188 har heller ikke permisjonsrettigheter, jf. skipsarbeidsloven kapittel 7, eller diskrimineringsregler tilsvarende kapittel 10.

EU har fastsatt en rekke direktiver som delvis er gjennomført i skipsarbeidsloven. Gjennom direktiv 2009/13/EF er MLC gjennomført innenfor EØS. Videre ble MLCs krav til havnestatskontroll gjennomført ved direktiv 2013/38/EF, som endrer EUs havnestatskontrolldirektiv. En rekke horisontale direktiver om arbeidstakeres rettigheter inneholdt unntak for skip. Ved direktiv (EU) 2015/1794 om arbeidsrettigheter for sjøfolk ble en rekke av disse unntakene opphevet, blant annet ble EUs regler om virksomhetsoverdragelse da gitt anvendelse for skip.

Det foreligger noe rettspraksis siden loven trådte i kraft i 2013, og dommene er kommentert i notene til loven. En del av rettspraksisen fra den nå opphevede sjømannsloven er fortsatt relevant og er i noen grad også vist til i notene. Som nevnt ble skipsarbeidsloven langt på vei harmonisert med arbeidsmiljøloven. I ikke så rent få tilfeller er ordlyden i bestemmelsene i de to lovene nærmest identiske. Dette innebærer at rettspraksis etter arbeidsmiljøloven i mange tilfeller blir relevant når skipsarbeidsloven skal fortolkes. Det ville imidlertid sprengt rammene for notene til skipsarbeidsloven om disse også skulle omhandle den betydelige rettspraksisen som foreligger etter arbeidsmiljøloven. Slike henvisninger er derfor bare gjort i begrenset omfang.

Det er gitt enkelte forskrifter i medhold av loven. Sammenlignet med skipssikkerhetsloven, som det er gitt over 100 forskrifter i medhold av, er omfanget etter skipsarbeidsloven imidlertid langt mindre. Dette skyldes primært at der skipssikkerhetsloven er en rammelov som forutsettes utfylt i forskrift, oppstilles det materielle krav og rettigheter i et langt mer detaljert omfang i skipsarbeidsloven.

Skipsarbeidsloven fastsetter minimumskrav. Utfyllende og bedre rettigheter er fastsatt av tariffavtaler. Skipsfarten preges av at store deler av den er omfattet av tariffavtaler mellom arbeidsgiverorganisasjoner, som Norges Rederiforbund, NHO Sjøfart, Kystrederiene og sjømannsorganisasjonene i Norge (Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det norske maskinistforbund). Innenfor fiskeri har sjømannsorganisasjonene i Norge avtale med Fiskebåt (for havfiskeflåten), mens Norges Fiskarlag har tariffavtale mellom Mannskapsseksjonen og Båteierseksjonen, som skal ivareta interessene til ansatte fiskere og båteiere som har mannskap i sin virksomhet.

Det foreligger relativt lite juridisk teori som omhandler skipsarbeidsloven. Se imidlertid Hernes Pettersen, Engeness, Bull og Jenum Hotvedt, Skipsarbeidsloven med kommentarer, Fagbokforlaget, 2014. Boken er utformet som en kommentarutgave til lovens bestemmelser. Se også: Stig André Kolstad og Terje Hernes Pettersen, «En kort sammenligning mellom skipsarbeidsloven og arbeidsmiljøloven», Arbeidsrett, vol. 12 nr. 2, 2015, s. 240–250. Se også Dalheim, Urdal Sand og Østre, Sjømannsrett, Universitetsforlaget, 2008. Boken kommenterer blant annet den tidligere sjømannsloven, men behandler også andre temaer som er av relevans for arbeidsforhold på sjøen. Se også Jens Edvin Andreassen, 1982, Innføring i Mannskapsrett, eget forlag. Se også Kurt Weltzien, «Ferjesamband på anbud», Arbeidsrett, årg. 18, nr. 2, 2021, s. 140–183.

Høyesterettsdommer Edvin Alten utga kommentarutgaver både til sjømannsloven av 1923 og sjømannsloven av 1953. Alten var medlem av Sjølovkommisjonen som i 1921 la frem et utkast til den første sjømannsloven som ble vedtatt i 1923, da i kraft av å være ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.