Lovens fulle tittel er lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (småbåtloven). Korttittelen er «småbåtloven». Loven hører inn under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD).

Loven ble vedtatt i 1998 og trådte i kraft 1. januar 1999. Forarbeidene til loven er NOU 1993: 21, Ot.prp. nr. 51 (1997–98) og Innst. O. nr. 59 (1997–98).

Det var en nyskaping den gangen at regler om fritids- og småbåter ble samlet i en egen lov, som også var noe av hensikten med loven. Det var riktignok tre år tidligere vedtatt lov 27. april 1995 nr. 16 om trygg bruk av fritidsfartøy, men denne var begrenset med hensyn til både innhold og omfang (7 paragrafer). Det var i tillegg en rekke spredte bestemmelser i lovverket som gjaldt både fritidsbåter og småbåter, blant annet i de nå opphevede lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. (sjødyktighetsloven) og lov 5. juni 1981 nr. 42 om sertifikatpliktige stillinger på norske skip, borefartøy og andre flyttbare innretninger i sjøen (sertifiseringsloven), slik at regelverket fremstod som uoversiktlig og lite brukervennlig.

Et viktig siktemål med loven var også å innføre en fast promillegrense for førere av visse småbåter. Promille hadde tidligere vært straffesanksjonert av straffeloven 1902 § 422, som satte straff for «uaktsom beruselse» for fører av «skip». Høyesterett hadde flere ganger blitt forelagt spørsmålet om hva som var å anse som skip, og begrepet ble vidt forstått. Imidlertid satte Høyesterett i Rt-1995-1734 foten ned for at en 14-fots elvebåt med påhengsmotor på 4 hk og en topphastighet på 5–6 knop var «et skip» i straffelovens forstand. Høyesterett spilte i realiteten ballen til lovgiver for å fastsette nærmere promilleregler for små fartøy. Hva som var å anse som «beruselse», var også et spørsmål domstolene fikk flere ganger til avgjørelse. Selv om dette måtte avgjøres konkret, ble det utviklet en veiledende norm på at promille på over 1,5 var å anse som «beruselse».

På bakgrunn av både den uklare rettstilstanden og et høyt antall ulykker fastsatte fritids- og småbåtloven en grense på 0,8 promille for førere av alle motorbåter på under 15 meter. For større fartøy var det frem til 2004 fortsatt straffelovens regler som gjaldt.

Et omstridt krav som ble innført ved loven i 1998, var opprettelsen av det sentrale offentlige småbåtregisteret, som lå under toll- og avgiftsetaten i Fredrikstad (senere overtatt av Redningsselskapet). I tillegg til registreringsplikten var gebyrplikten også kritisert. Det var særlig finansnæringen som ønsket et slikt register.

Ved lovens vedtakelse ble den inndelt i fem kapitler:

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Kapittel 2 Registrering av småbåter

Kapittel 3 Krav til fritidsbåter og utrustningen av dem

Kapittel 4 Krav til eiere og førere av småbåter

Kapittel 5 Avsluttende bestemmelser

Loven har senere fått to nye kapitler (kapittel 3 A Tap av førerett m.v. og kapittel 5 Forurensning). Se nedenfor.

Loven skiller mellom fritidsbåt og småbåt, som er nærmere definert i kapittel 1. Her fremgår at en småbåt er et fartøy som med største lengde på opptil 15 meter. En fritidsbåt er et fartøy med største lengde på opptil 24 meter og som brukes utenfor næringsvirksomhet. Småbåten omfatter således bruk både i og utenfor næringsvirksomhet, mens fritidsbåten ikke gjelder næringsvirksomhet. Det er den faktiske bruken som er avgjørende. Begge begrepene bygger også på det generelle skipsbegrepet i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) og fastslår at det må dreie seg om en flytende innretning som er beregnet på og i stand til å bevege seg på vann. Se kommentarene til § 1.

Lovens kapittel 3 gjelder fritidsbåter, kapittel 4 gjelder småbåter, mens kapittel 5 ikke uttrykkelig angir hvilke fartøy kapittelet gjelder. Se kommentarene til kapittel 5.

Både kapittel 3 (§ 20) og kapittel 4 (§§ 29 og 30) angir virkeområdet for de respektive kapitlene. Mens kapittel 3 gjelder norske fritidsbåter hvis ikke noe annet er bestemt, fastslår ikke kapittel 4 uttrykkelig om det også gjelder utenlandske småbåter. Det er dessuten ikke videre klart hva som skal anses som en norsk fritidsbåt. Se kommentarene til § 20.

Lovens ansvarssubjekt er i første rekke båteier og båtfører. Disse begrepene er omtalt i kommentarene til § 27. Se også presiseringen i kommentarene til § 33 første ledd i relasjon til alkoholpåvirkning.

Mens internasjonal skipsfart lenge har vært gjenstand for omfattende regulering internasjonalt, er fritidsbåter og småbåter i liten grad underlagt slike regler. Viktige unntak gjelder: Forskrift 1. desember 1975 nr. 5 om forebygging av sammenstøt på sjøen (Sjøveisreglene) får anvendelse for ethvert fartøy uansett størrelse, slik at førere av også de minste fartøyene må forholde seg til sjøens internasjonale trafikkregler. Videre er krav til konstruksjon, produksjon og omsetning av fritidsbåter underlagt felles europeiske regler hvor et direktiv, understøttet av en rekke tekniske standarder, oppstiller detaljerte krav, se § 21. Videre medfører havrettskonvensjonen begrensninger på hvilke bestemmelser som kan pålegges utenlandske fartøy, herunder straffansvar, noe som blant annet har gitt føringer på alkoholbestemmelsene i loven i kapittel 4.

Loven må ses i sammenheng med lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven). Det fremgår av skipssikkerhetsloven § 2 første ledd at den får anvendelse for fritidsbåter på over 24 meter. Videre gjelder skipssikkerhetsloven ethvert fartøy som anvendes i næringsvirksomhet, slik at småbåter i næringsvirksomhet også omfattes av skipssikkerhetsloven hvor det således er en viss overlapp.

Dersom noen har sitt arbeid om bord på en fritidsbåt eller småbåt, får lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven) anvendelse, jf. skipsarbeidsloven § 1-2.

Med hensyn til konstruksjon, produksjon, innførsel og omsetning av fritidsbåter er slike regler fastsatt i medhold av lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Småbåtloven § 21 viser imidlertid til disse.

Småbåtlovens regler om forenklet forelegg, tap av førerrett og alkoholpåvirkning er modellert etter lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) og må dessuten ses i sammenheng med lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) kapittel 6A («Alkoholpåvirkning, pliktmessig avhold m.m.») Småbåtlovens tre straffebestemmelser må ses i sammenheng med lov straffelovens (lov 20. mai 2005 nr. 28) alminnelige regler og strengere straffebud. Se også sjøloven § 506, som blant annet rammer brudd på hjelpeplikten.

Ferdselsretten for fritids- og småbåter er spredt i lovgivningen. Lov 21. juni 2019 nr. 70 om havner og farvann (havne- og farvannsloven) regulerer farvann og ferdsel, herunder skipsleder, og gir i § 8 kommuner adgang til å gi forskrift om regulering av ferdsel med fritidsfartøy i kommunens sjøområde. Hastighetsbegrensninger er også oppstilt i medhold av havne- og farvannsloven.

Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven) fastslår i § 6 at på sjøen er ferdsel med båt «fri for enhver» og er et utslag av allemannsretten. Loven bestemmer videre at det for «kortere tid» er adgang til å dra i land båten på strandstrekning i utmark (§ 7). Bruk av kai eller brygge er ikke tillatt uten samtykke fra eieren. Bading fra båt er tillatt når det skjer i «rimelig avstand» fra bebodd hus eller hytte (§ 8).

Lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven) oppstiller begrensninger i bruk av motorisert fartøy på innsjøer og i vassdrag.

Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) gjelder også fritidsbåtbruk. Den oppstiller blant annet en generell aktsomhetsplikt (§ 5) for å unngå skade på naturmangfoldet.

Fritids- og småbåtloven har blitt endret flere ganger. Det har også vært politisk strid om flere deler av lovens innhold. Blant stridsspørsmålene har vært krav til registrering av fritids- og småbåter. Et slikt krav ble som nevnt innført i kapittel 2 i 1998, men ble senere opphevet. Krav til promillegrenser har også ført til politisk uenighet. Promillegrensene ble i 2004 endret. Loven oppstilte en periode også et forbud mot vannscooter, som skapte reaksjoner fra flere hold, herunder påstand om at forbudet var i strid med EØS-avtalen. Etter at ESA åpnet sak mot staten for traktatbrudd, ble det generelle forbudet opphevet. Krav til obligatorisk båtførerbevis var også et omstridt spørsmål, ikke minst hvem kravet ikke skulle gjelde for. Slikt bevis ble innført i 2010 og da med virkning for personer født i 1980 eller senere. Sanksjonsordninger ble innført i 2010.

De siste endringene i loven ble vedtatt ved lov 19. juni 2015 nr. 65 om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov), jf. Prop. 64 L (2014–2015). Her ble det foretatt ikrafttredelse av straffeloven 2005. Den nye straffeloven innebar også endringer i straffebud i spesiallovgivningen, herunder fritids- og småbåtloven, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning).

Ved lov 24. april 2015 nr. 24 ble endringer fastsatt. Ved lovendringen ble det påbud om å ha på seg flyteutstyr i fritidsbåt under 8 meter. Tidligere var det kun krav om å ha slikt utstyr tilgjengelig om bord. Se Prop. 51 L (2014–2015). Departementets forslag om at påbudet bare skulle gjelde personer under 16 år, ble utvidet av et flertall på Stortinget til å gjelde alle om bord i fritidsbåt under 8 meter.

Ved endringslov 21. juni 2013 nr. 101 ble det generelle forbudet mot vannscooter opphevet. Se Prop. 82 L (2012–2013). Kommuner har likevel en viss adgang til å opprette forbudssoner.

En mindre endring ble fastsatt ved lov 11. januar 2013 nr. 3 om innkreving av gebyrer, jf. Prop. 127 L (2011–2012).

Sanksjoner ved brudd på regler om blant annet obligatorisk båtførerbevis i form av kjøreforbud mv. ble innført ved lov 25. juni 2010 nr. 50. Se Prop. 85 L (2009–2010) om kjøreforbud til sjøs og om inndragning av båtførerbevis. Nytt kapittel 3A ble da fastsatt.

En mindre endring av lovens regler om innkreving av tvangsmulkt ble vedtatt ved lov 26. mars 2010 nr. 10 og gjaldt fullmakter til Statens innkrevingssentral. Se Prop. 62 L (2009–2010).

De nevnte regler om obligatorisk båtførerbevis ble uttrykkelig hjemlet ved lov 27. juni 2008 nr. 72 om endringer i sjøloven, skipssikkerhetsloven, NIS-loven og fritids- og småbåtloven. Se Ot.prp. nr. 56 (2007–2008) om endringer i sjøloven, skipssikkerhetsloven, NIS-loven, fritids- og småbåtloven. De materielle kravene til båtførerbevis fremgår av forskrift.

De største endringene i loven ble foretatt i forbindelse med vedtakelsen av skipssikkerhetsloven, jf. lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven). Se Ot.prp. nr. 87 (2005–2006). Her ble det foretatt nærmere grensedragninger mellom de to lovene, og en rekke nye bestemmelser ble inntatt. Kapittel 5 fikk også ny overskrift, «Forurensning». Samtidig ble det foretatt en endring av sjølovens registreringsregler, som ga adgang til frivillig registrering av fartøy ned til 7 meter. Ethvert fartøy over 15 meter er registreringspliktig i Skipsregistrene.

Ved lov 17. juni 2005 nr. 77 ble det foretatt endringer i kapittel 2, herunder opphevelse av de resterende bestemmelser i kapittelet (med unntak av kapitteloverskriften som ble beholdt). Se Ot.prp. nr. 92 (2004–2005). Fra 2002 til 2005 var det en frivillig adgang til registrering i det sentrale småbåtregisteret. Dette registeret ble avviklet i 2005, og fra samme tid overtok Redningsselskapet eierskap og ansvar for drift, noe de fortsatt har. Registrering er frivillig.

Som nevnt har promillegrenser til sjøs vært gjenstand for diskusjoner ved flere anledninger. I 2004 ble promillereglene utvidet til å gjelde for småbåter til bruk i passasjertransport i næringsvirksomhet. Samtidig ble det fastsatt et kapittel 6A i sjøloven som oppstilte faste promillegrenser for skip. Det ble da innført en grense på 0,2 for ethvert fartøy på over 15 meter. For småbåter ble grensen på 0,8 opprettholdt. Se lov 25. juni 2004 nr. 52 om endringer i straffeloven, straffeprosessloven og sjøloven mv. (fast promillegrense og avholdspliktregler for større skip, et eget straffebud mot tortur, forklaringsplikt for ansatte i finansinstitusjoner mv.), jf. Ot.prp. nr. 59 (2003–2004).

Kravet til registrering av småbåter som ble innført i 1998, var omstridt og ble i det vesentligste opphevet allerede ved lov 20. desember 2002 nr. 98. Plikten til registrering ble da opphevet. Samtidig ble det gitt en frivillig adgang til å kunne registrere småbåter i § 5, jf. Ot.prp. nr. 1 (2002–2003).

Forenklet forelegg ble innført ved lov 12. januar 2001 nr. 2 om endring i fritids- og småbåtloven. jf. Ot.prp. nr. 80 (1999–2000).

Et generelt, og omstridt, forbud mot bruk av vannscooter ble innført ved lov 7. juli 2000 nr. 72 om endringer i lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter, jf. Ot.prp. nr. 38 (1998–99). Det generelle forbudet ble senere opphevet. Samtidig ble det inntatt et kapittel 5 om forurensning.

En mindre endring ble foretatt ved lov 14. april 2000 nr. 31 (personopplysningsloven). Her ble endringer i kapittel 2 foretatt. Ettersom kapittelet i dag er opphevet, er endringene i 2000 følgelig ikke relevante i dag.

Det foreligger nokså mye rettspraksis i tilknytning til loven. Det vesentligste er straffesaker. Noe av rettspraksis er vist til i kommentarene. Imidlertid gjelder mange utmåling, og mange av sakene fremstår som nokså like.

Det er lite juridisk litteratur på området. Se imidlertid Terje Hernes Pettersen og Hans Jacob Bull, Skipssikkerhetsloven med kommentarer, Fagbokforlaget, 2010.

En oversikt over antall fritidsbåter, utgitt av bransjeorganisasjonen NORBOAT i 2018, viste at det fantes i underkant av 1 million fritidsbåter i Norge, hvorav ca. 300 000 var kanoer, joller, robåter mv., som i stor utstrekning faller utenfor loven og forskrifter. Oversikten viste ca. 400 000 motorbåter uten overnattingsmulighet og 160 000 med overnattingsmulighet samt ca. 40 000 seilbåter og 10 000 vannscootere. En undersøkelse fra Sjøfartsdirektoratet i 2017 viste at 2,2 millioner nordmenn var på tur med fritidsbåt én eller flere ganger i løpet av et år. Det er derfor ingen overdrivelse å si at mange nordmenn har et aktivt og nært forhold til båt og sjøliv og at dette er en viktig del av norsk kultur.

Avslutningsvis må det fremheves at i tillegg til de lovpålagte kravene som fremgår av småbåtloven med forskrifter, så drives det veldig mye forebyggende virksomhet for å etablere gode holdninger til sikkerhet og miljø på sjøen. En rekke organisasjoner bidrar aktivt, blant annet deltar disse i den årlige kampanjen «Klar for sjøen»: Kongelig Norsk Båtforbund, Kongelig Norsk Seilforening, Norges Seilforbund, Sjøfartsdirektoratet, Politidirektoratet, Av-og-til, Røde Kors, Redningsselskapet, Kystvakten, Kystverket, NORBOAT, Oslofjorden båteierunion, Friluftsrådenes Landsforbund og Kartverket. Fra myndighetenes side spiller Sjøfartsdirektoratet en viktig rolle i det forebyggende arbeidet, men også politiet spiller ved sin fysiske tilstedeværelse en viktig forebyggende rolle i tillegg til at de driver ren kontroll med loven.