Jo Are Brænden
Advokat (H), Advokatfirmaet Thallaug ANS
Advokat (H), Advokatfirmaet Thallaug ANS
Lov 25. juni 1965 nr. 1 om forpakting (forpaktingslova eller fpl.) hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD).
Utkast til forpaktningslov ble utferdiget av en komité («Jordleiekomiteen») nedsatt ved kongelig resolusjon 15. april 1955. Jordleiekomiteen avga sin innstilling den 30. mars 1962. Landbruksdepartementet fremla sin innstilling til Stortinget i Ot.prp.nr. 44 (1963–64), se Innstilling (1962) fra Jordleiekomiteen.
Departementets innstilling bygde på Jordleiekomiteens forslag, men det ble også tatt hensyn til en rekke av de uttalelsene og merknadene som kom i høringsrunden. Departementets forslag ble videre noe endret i Stortinget. Blant annet ble lovens anvendelsesområde snevret inn. Se Innst. O. XIX. (1964–65) Tilrådning fra landbruksnemnda om lov om forpaktning. Ved behandlingen i Odelstinget og Lagtinget ble det ikke fremmet noen forslag til endringer. Lovvedtaket ble dermed likelydende med stortingskomiteens innstilling til Odelstinget.
Loven har som formål å legge til rette for at landbrukseiendommer som forpaktes bort, blir drevet på en forsvarlig måte og med et langsiktig perspektiv. Det er i forarbeidene uttalt at forpaktere rent generelt står i en svakere stilling enn eieren, og at det er et hensyn bak loven at den skal gi forpakter et visst vern. Det er samtidig understreket at en har hatt som siktemål å ta tilbørlig hensyn til både utleier og leietakers berettigede krav uten å ensidig begunstige den ene. Se Ot.prp. nr. 44 (1963–64) s. 23.
Loven innebar i utgangspunktet en ny lovgivning og ny regulering av forpaktningsforhold. Ved vedtakelsen av forpaktingslova ble en del eldre lovgivning som ble ansett som utdatert og ikke tilpasset tiden, opphevet. Dette gjaldt:
deler av Kong Christian Den Femtis Norske Lov, nærmere bestemt 3–14, artiklene 1, 4–7, 9–11, 14, 16–22, 25, 29–37 og 39–44,
forordning av 18. juni 1723 angjeldende forkjøpsrett for leilending når gården ble solgt,
§§ 8, 9 og 10 i lov angaaende det beneficerede gods,
lov angaaende Husmansdvæsenet av 24. september 1851 og
§§ 10 og 11 i lov innholdende særlig bestemmelser angående Leilendingsgods og tilhørende Stamhus og visse stiftelser mv av 23. juni 1888.
Ved NOU 1987: 12 A ble det fremmet forslag til revisjon av loven. Det ble blant annet foreslått at loven skulle endres slik at den omfattet ren jordleie samt lån av areal uten betaling. Forslagene fra utvalget har ikke blitt fulgt opp av departementet.
For skattemessige spørsmål ved forpaktning som avtales i forbindelse med overdragelse av eiendom eller formuesobjekt, se lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 6-52.
For skattemessig behandling av forpaktningsforhold mer generelt se Skatte-ABC 2022/2023 punkt J-3 Jordbruk – forpaktning.
Det følger av lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) § 8 at eiere av jordbruksarealer har en personlig driveplikt. I Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) er det i punkt 6.4.3.5, på side 70, angitt at en eier som bortforpakter sin eiendom i en avtale som faller inn under forpaktingslova, ikke oppfyller driveplikten slik denne er angitt i jordloven § 8. I Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) er det således lagt til grunn at en eier som forpakter bort sin eiendom, må søke fritak fra driveplikten etter jordloven § 8. Det følger av forpaktingslova § 4 at forpaktningsavtalen skal fremlegges for kommunen, som skal undersøke om avtalen er i samsvar med forpaktingslova. At kommunen finner at avtalen er i samsvar med forpaktingslova, vil ikke i seg selv medføre at det er gitt fritak for driveplikten i jordloven § 8, eller at eieren ved avtalen har tilfredsstilt kravene til driveplikt etter § 8 tredje ledd. Se uttalelse om dette i rundskriv M-2009-3 punkt 4.6.
Forpaktingslovas bestemmelser er i utgangspunktet nøytrale med hensyn til de forpliktelser som følger av EØS-retten. Det antas på denne bakgrunn at EØS-retten neppe vil ha direkte betydning ved anvendelsen av loven.
Det finnes ingen samlet fremstilling om forpaktning i litteraturen.