Mari Kjellevold Brygfjeld
Partner/Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Partner/Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Advokat, Dæhlin Sand Advokatfirma
Lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) trådte i kraft 1. januar 2010. Den erstattet lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern. Loven viderefører mange av bestemmelsene i dyrevernloven, men bygger også på ny kunnskap om dyrs evner og behov, og på mål og tiltak for å bedre dyrs velferd fremlagt i dyrevelferdsmeldingen (St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd.
I desember 2024 ble det fremlagt en ny Stortingsmelding om dyrevelferd (Meld. St. 8 (2024–2025)). Meldingen omfatter alle dyr og er ment å gi en «retning på arbeidet med å styrke dyrevelferden ytterligere», jf. side 7. Meldingen bygger på dagens regelverk.
Formålet med loven er å presisere dyrs status og rettigheter. Loven er en hjemmelslov som fastsetter generelle regler om dyrs velferd, og som utfylles av mer detaljerte regler fastsatt i forskrifter. Forskrifter vedtatt før lovens ikrafttredelse er videreført med hjemmel i § 40 andre ledd inntil de blir opphevet.
Lovens forarbeider er St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd, Innst. S. nr. 226 (2002–2003) Innstilling fra næringskomiteen om dyrehold og dyrevelferd, Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) Om lov om dyrevelferd og Innst. O. nr. 56 (2008–2009).
Loven er endret ved lov 10. april 2018 nr. 4 (omplassering og salg av dyr i midlertidig forvaring), jf. Prop. 30 L (2017–2018) og Innst. 142 L (2017–2018), og lov 18. juni 2021 nr. 134 (bestemmelser om avl, dekning av kostnader og behandling av personopplysninger), jf. Prop. 128 L (2020–2021) og Innst. 624 L (2020–2021). Loven har også blitt endret ved vedtakelsen av lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven).
Mange av lovens bestemmelser og forskrifter vedtatt med hjemmel i loven bygger på lovgivning fra EU, og ved motstrid vil disse reglene ha forrang foran de nasjonale reglene, jf. § 38 og lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven).
Rettspraksis knytter seg i hovedsak til straffbare overtredelser av dyrevelferdslovens bestemmelser. Av nyere høyesterettspraksis vises det til dommer 8. februar 2016 (HR-2016-295-A), 28. august 2019 (HR-2019-1645-A), 22. desember 2021 (HR-2021-2580-A), 26. juni 2024 (HR-2024-1186-A), 27. juni 2024 (HR-2024-1192-A) og 3. juli 2024 (HR-2024-1246-U). Ettersom mange av bestemmelsene i dyrevelferdsloven er en videreføring av dyrevernlovens bestemmelser, kan også praksis etter dyrevernloven være relevant for tolkningen av loven.
Av sivile saker vises det til HR-2023-1901-A, avsagt 10. oktober 2023. I denne saken tok Høyesterett stilling til om avl av to hunderaser på grunn av helsemessige plager på rasenivå var i strid med dyrevelferdsloven § 25. Saken ble reist av Dyrebeskyttelsen Norge mot Norsk Kennel Klub, to rasehundklubber og flere hundeoppdrettere. Høyesteretts flertall kom til at fortsatt avl på cavalier king charles spaniel var i strid med dyrevelferdsloven § 25, mens fortsatt avl av engelsk bulldog, så fremt dette skjedde i tråd med avlsprogrammet til Norsk Kennel Klub, ikke var i strid med bestemmelsen.
Omfanget av juridisk litteratur om dyrevelferd er begrenset. En fremstilling av dyrevelferdsretten finnes i Vegard Bø Bahus, Dyrevelferdsrett, Fagbokforlaget, 2019. Det foreligger to kommentarutgaver til loven; Inger Helen Stenevik og Cecilie M. Mejdell, Dyrevelferdsloven. Kommentarutgave, Juridika (sist hovedrevidert 2024) og Inger Helen Stenevik, Dyrevelferdsloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata (sist hovedrevidert 6. oktober 2023).