For norsk sentralforvaltning hører traktaten under Utenriksdepartementets (UD) ansvarsområde.

Fransk originaltittel: Traité relatif à l’archipel du Spitsberg.

Engelsk originaltittel: Treaty Concerning the Archipelago of Spitsbergen.

Signert 9. februar 1920 i Paris, av statene Norge, USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige.

Senere parter: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Den Dominikanske republikk, Egypt, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, India, Island, Italia, Japan, Kina, Latvia, Litauen, Monaco, Nederland, New Zealand, Nord-Korea, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland (opprinnelig Sovjetunionen), Saudi-Arabia (opprinnelig Kongedømmet Hijaz og Najd), Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA, Venezuela og Østerrike.

Registreringsnummer i FNs traktatdatabase: LoN-41. Formell og konvensjonell referanse er 2 LNTS (League of Nations Treaty Series) 7.

Traktaten fastsetter at partene anerkjenner norsk suverenitet over Svalbard, slik området er definert i traktatens artikkel 1, samtidig som den etablerer særskilte plikter for Norge med hensyn til suverenitetsutøvelse her. Forut for traktatens inngåelse var den gjengse oppfatningen blant stater at Svalbard var et såkalt «terra nullius»-område i henhold til folkerettslig terminologi. Det vil si at området ikke var underlagt noen stats suverenitet. Derfor var det et uregulert område hvor alle stater hadde lik adgang og lik rett. Dette var i 1920 den gjengse situasjonen for store deler av Arktis.

Traktaten kom i stand som en del av fredsforhandlingene i Paris etter den første verdenskrigs slutt. Dette skjedde som følge av et norsk initiativ om å sikre en internasjonal overenskomst for Svalbard. Det er gitt en redegjørelse for historikken forut for traktatinngåelsen i St. prp. nr. 36 (1924). Islandske skrifter fra 1100-tallet synes å underbygge at Svalbard ble oppdaget av nordmenn. Øygruppens tilhørighet til det norske riket ble også regelmessig hevdet og presumert av dansk-norske konger på 1600- og 1700-tallet, gjennom utstedelse av regulering for Svalbard og gjennom diplomatisk korrespondanse til stater hvis borgere drev med hvalfangst og annen næringsvirksomhet i området. Denne suverenitetsutøvelsen ble ikke utfordret. Senere forvitret bevisstheten om Norges tidligere hevdede høyhetsrett til Svalbard-området, og området ble av alle berørte stater ansett for å være et ingenmannsland – et såkalt «terra nullius»-område. Fra slutten av 1800-tallet ble spørsmålet om Svalbards status aktualisert på nytt, i takt med at aktiviteten i området gradvis tok seg opp, hvilket i tur skapte behov for regulering. Det ble etter dette tatt flere initiativer fra norsk side med sikte på å sikre innlemmelse av Svalbard som en del av Norges territorium. I 1871 ble det fremsatt formelle henvendelser til Tyskland, Danmark, Nederland, Belgia, Frankrike, Storbritannia og Russland med spørsmål om disse statene ville ha innvendinger mot en innlemmelse av Svalbard som en del av Norge. Russland var den eneste av disse statene som hadde innvendinger mot en formell norsk suverenitetsovertagelse. Dette ble ikke begrunnet med et konkurrerende russisk krav, men et ønske om å bevare området som herreløst. Dette ble respektert fra norsk og svensk hold. I 1907 tok den norske regjeringen initiativ til å undersøke mulighetene for en internasjonal overenskomst vedrørende Svalbard, for å sikre felles enighet om en grunnleggende regulering av virksomheten på øygruppen. Et konvensjonsutkast ble i 1910, 1912 og 1914 utviklet ved forhandlinger mellom Norge, Sverige og Russland og med kommentarer fra andre berørte stater. Etter dette forslaget skulle øygruppen underlegges et internasjonalt styre hvor Norge, Sverige og Russland ville ha fremtredende roller. Utkastet ble gjenstand for forhandlinger ved en internasjonal konferanse i Kristiania i 1914, der alle stater med interesser i saken deltok. Det ble imidlertid aldri oppnådd enighet mellom partene før første verdenskrig brøt ut. Saken ble lagt til side inntil Norge tok spørsmålet opp igjen i forbindelse med fredskonferansen i Paris. I lys av vanskelighetene med å finne en løsning i 1914 basert på forslag til et internasjonalt styre ble det fra norsk hold denne gang foreslått at Svalbard burde inntas under norsk suverenitet, og at enkelte nærmere definerte rettigheter for øvrige stater og disses borgere ble nedfelt i en overenskomst. Denne løsningen ble akseptert av de involverte statene på fredskonferansen, og Norge ble bedt om å fremlegge et utkast til traktat, som kom til å danne grunnlaget for den traktaten som ble undertegnet 9. februar 1920 av Norge, USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige. Selv om Russland ikke var blant de opprinnelige signatarstatene, ble den russiske motstanden mot norsk suverenitet over Svalbard endelig oppgitt ved Sovjetunionens ensidige og betingelsesløse anerkjennelse av norsk suverenitet i 1924.

Tolkning av traktaten må skje på bakgrunn av de folkerettslige prinsippene for traktattolkning. Hovedregelen for traktattolkning fremgår av Wien-konvensjonen om traktatretten 23. mai 1969 nr. 500 (VCLT) artikkel 31. Det følger av VCLT artikkel 31 første ledd at traktater skal tolkes i tråd med den ordinære forståelsen av ordlyden i dennes tekstuelle kontekst, og i lys av traktatens gjenstand og formål. Det er i utgangspunktet de tolkningsreglene som var gjeldende på tidspunktet for traktatens inngåelse, som må være styrende for tolkningsprosessen. Wien-konvensjonen om traktatretten var ikke formulert på tidspunktet for traktatens inngåelse. Norge har heller ikke ratifisert denne konvensjonen. Det må imidlertid legges til grunn at tolkningsreglene i VCLT reflekterer gjeldende sedvanerett både forut for konvensjonen og i dag, noe som er bekreftet av internasjonal rettspraksis. Av den grunn er det også alminnelig akseptert, også fra norsk side, at disse reglene anvendes ved tolkning av Svalbardtraktaten.

Ved tolkning av traktaten er det originalteksten(e) som er de autoritative uttrykkene for traktatens innhold. Se VCLT artikkel 33, som også er uttrykk for internasjonal sedvanerett. Det er denne teksten partene har forhandlet om og signert på, og derfor denne teksten som gir det autentiske uttrykket for partenes intensjoner. For Svalbardtraktaten er den engelske og den franske versjonen originaltekster, jf. traktatens sluttbestemmelser. Det er derfor vesentlig at det ikke trekkes slutninger basert på den norske oversettelsen. Ordlyden i denne har ikke vært gjenstand for forhandlinger mellom partene.

Traktaten står i en særlig tett forbindelse med lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven), som fastsetter at Svalbard er underlagt norsk suverenitet som en del av kongeriket Norge, og i tillegg fastsetter hovedrammene for den internrettslige reguleringen som gjelder for øygruppen. Svalbardloven forutsettes å være i samsvar med Norges plikter etter traktaten, og det nærmere innholdet i traktatpliktene vil derfor kunne få betydning ved tolkning av lovens bestemmelser.

Traktaten er beskrevet blant annet i stortingsmeldinger om Svalbard. Se St. meld. nr. 39 (1974– 75), St. meld. nr. 40 (1985–86), St. meld. nr. 9 (1999–2000), St. meld. nr. 22 (2008–2009) og Meld. St. nr. 32 (2015–2016).

Traktaten er behandlet i en rekke saker for norske domstoler. Se blant annet Rt-1996-624, Rt-2006-1498, Rt-2008-1747, Rt-2014-272, HR-2019-282-S og LH-2013-50194.

Traktaten er ikke inntatt som en integrert del av norsk rett, slik for eksempel den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) av 4. november 1950 er. For at rettigheter i traktaten skal kunne gjøres gjeldende i norsk rett, må det derfor – som følge av norsk retts dualistiske grunnregel vis-a-vis internasjonal rett – foreligge et separat internrettslig grunnlag som åpner for anvendelse av traktaten. I praksis vil de mest aktuelle grunnlagene være lovfestede harmoniseringsbestemmelser (også omtalt som sektormonismebestemmelser), eller presumsjonsprinsippet, som ved tolkningstvil kan gi grunnlag for å anvende folkerettslige kilder i tolkning av norske rettsregler for å unngå tolkningsresultater som vil gi normkonflikt med Norges folkerettslige plikter. Det er grunn til å reise spørsmål ved om reglene i traktaten kan forstås og gjøres gjeldende som håndhevbare individuelle rettigheter i norsk rett. Private er ikke rettighetshavere etter traktaten. Traktaten fastsetter plikter som angår private og privat atferd, men det er statene som er rettighetshavere, og det er overfor disse at Norge har folkerettslige plikter etter traktaten. Det er derfor ikke klart at rettighetene i traktaten kan gjøres gjeldende direkte for norsk rett av private på grunnlag av harmoniserings- og normkonfliktløsningsregler som viser generelt til Norges folkerettslige plikter. Det kan tenkes gode argumenter for begge syn. Det kan også tenkes at løsningen vil kunne variere alt etter det konkrete faktum og de konkrete nasjonalrettslige reglene som er til vurdering. Det har vært anført fra statens side i flere saker for norske domstoler at traktaten ikke gir håndhevbare rettigheter for individer på de internrettslige grunnlagene som har vært aktualisert. Se for eksempel gjengivelsen av statens anførsler i den nylige dom 5. juli 2021 i Oslo tingrett (TOSL-2020-149327), som gjelder det sivile søksmålet mot staten knyttet til saksforholdet i HR-2019-282-S. Domstolen tok her ikke stilling til spørsmålet, under henvisning til at det uansett ikke forelå en krenkelse av traktaten.

Av aktuell litteratur som spesifikt angår traktaten, kan nevnes:

• Carl A. Fleischer, Petroleumsrett, Universitetsforlaget, 1983

• Geir Ulfstein, The Svalbard Treaty, Universitetsforlaget, 1995

• Robin Churchill og Geir Ulfstein, «The Disputed Maritime Zones Around Svalbard», i Myron Nordquist, Thomas H. Heidar og John N. Moore (red.), Changes in the Arctic Environment and the Law of The Sea, Leiden: Martinus Nijhoff, 2010, s. 551–594

• Rolf Einar Fife, «Svalbard og Traktaten av 1920: Myter og Virkelighet», i Hans Christian Bugge mfl. (red.), Lov, Liv og Lære: Festskrift til Inge Lorange Backer, Universitetsforlaget, 2016, s. 201–219

• Rolf Einar Fife, «Hvordan skal man tolke Svalbardtraktaten til Havs? Territorialfarvannet: Etterforskningsskritt i Fem Episoder», i Helge Ø. Pharo mfl. (red.), Historiker, Strateg og Brobygger – Festskrift til Rolf Tamnes, Pax Forlag, 2021, s. 46–76.