Jørgen Sørgard Skjold
Rådgiver, Rettsavdelingen og Førsteamanuensis II, Utenriksdepartementet og Universitetet i Oslo
Rådgiver, Rettsavdelingen og Førsteamanuensis II, Utenriksdepartementet og Universitetet i Oslo
Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven eller svalbl.).
Lovens formål er å gi regler om Svalbard, herunder å fastsette hvilken statsrettslig stilling Svalbard har, og hvilke deler av norsk rett som skal gjelde for området. Videre fastsetter loven også forskriftshjemler for utvikling av regelverket for Svalbard, og en rekke særskilte ordninger om forvaltning og lokaldemokrati på Svalbard. Bakgrunnen for lovens vedtagelse er Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard og innlemmelse av territoriet som en del av norsk statshøyhet. Norges krav til suverenitet ble anerkjent av andre særskilt berørte stater ved inngåelse av traktat 9. februar 1920 mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen (Svalbardtraktaten), jf. traktatens artikkel 1, og er etablert gjennom langvarig og ubestridt okkupasjon. Se kommentar til Svalbardtraktaten artikkel 1. Svalbardtrakten er en åpen traktat og er i dag tiltrådt av mer enn 40 stater.
Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 12 (1924), Ot.prp. nr. 48 (1925) og Innst. O. VIII. (1925). Se for øvrig St.meld nr. 39 (1974–75), St.meld. nr. 40 (1985–86), St.meld. nr. 9 (1999–2000), St.meld. nr. 22 (2008–2009) og Meld. St. nr. 32 (2015–2016). Stortingsmeldingene om Svalbard gir en grundig redegjørelse for forholdene på Svalbard og de rettslige rammebetingelsene.
Loven har vært endret ved en rekke anledninger for å ta hensyn til utvikling i tilgrensende regelverk, og for å oppdatere loven i tråd med utviklingen av samfunnet på Svalbard. Det er henvist til relevante endringslover og deres forarbeider i kommentarer til de enkelte bestemmelser. Det er også utstedt en rekke forskrifter med hjemmel i Svalbardloven. Det er henvist til relevante forskrifter i kommentarer til de enkelte bestemmelser.
Loven står i en tett forbindelse med Svalbardtraktaten som etablerer særskilte plikter for Norge med hensyn til suverenitetsutøvelsen på Svalbard, og som loven er forutsatt å harmonere med. Loven står også i en tett forbindelse med lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen og lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven), som gir særregler for hhv. Jan Mayen og de norske bilandene i Antarktis. Relevante koblinger til disse søsterlovene er fremhevet i kommentarer til de enkelte bestemmelsene.