Lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven eller hfl.) hører under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Helseforetaksloven ga sammen med endringer i hovedsakelig lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven eller sphl.), og overgangsbestemmelser til andre lover, det rettslige grunnlaget for å gjennomføre helseforetaksreformen.

Reformen innebar at staten overtok eierskapet til de fylkeskommunale sykehusene og sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten. Videre ble virksomhetene organisert som foretak i form av regionale helseforetak (RHF) og helseforetak (HF). Disse er statlig eid, men er ikke en integrert del av statlig forvaltning. Loven gjennomførte den organisatoriske delen av reformen, mens endringer i spesialisthelsetjenesteloven og i andre lover gjennomførte statens overtakelse av eierskapet og ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Deler av loven trådte i kraft 1. juli 2001 for å kunne gjøre nødvendige forberedelser for endringer i eierskap og ansvar for spesialisthelsetjenesten. De øvrige bestemmelsene trådte i kraft 1. januar 2002.

Loven gjelder for regionale helseforetak og helseforetak. Loven er utarbeidet med utgangspunkt i lov 30. august 1991 nr. 71 om statsforetak (statsforetaksloven eller statsfol.). Loven er tilpasset de særlige behovene som gjelder for helsetjenesten. Den legger blant annet opp til en tettere politiske styring og kontroll enn hva statsforetaksloven gjør, og tar hensyn til at det er staten som har finansieringsansvaret for spesialisthelsetjenesten.

Helseforetaksloven regulerer først og fremst hvordan den statlige spesialisthelsetjenesten skal organiseres og styres for å oppnå de helsepolitiske målsettingene som følger av spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 og lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven eller pbrl.) § 1-1.

Formålet med loven og helseforetakene er således todelt. For det første angir den de helsepolitiske målsettinger innenfor den offentlige spesialisthelsetjenesten. For det andre fastsetter den forholdet mellom disse målsettingene og organiseringen av spesialisthelsetjenesten.

Organiseringen og styringssystemet etter helseforetaksloven omtales som helseforetaksmodellen. Hovedtrekkene med modellen er at den statlige spesialisthelsetjenesten skal organiseres i regionale helseforetak og helseforetak, og at eierstyring av disse skal skje i foretaksmøter. Eierstyringen av de regionale helseforetakene er lagt til statsråden i Helse- og omsorgsdepartementet. Regionale helseforetak og helseforetak kan også sammen eie virksomheter som ikke yter spesialisthelsetjenester, se kommentarene til §§ 41 og 42. Rollefordelingen mellom eier og foretaksledelse er bygget på tilsvarende prinsipper som er gjennomgående i øvrig selskaps- og foretakslovgivning. Dette innebærer blant annet at eier ikke har noe direkte ansvar for den løpende driften. Ansvaret til eier er først og fremst å legge til rette for driften. Foretaksledelsen har vide fullmakter når det gjelder den løpende driften. Samtidig gir loven rom for detaljert eierstyring. Loven har bestemmelser som sikrer at departementet er orientert om driften, og at departementet kan bestemme i saker av vesentlig betydning. Hvor tett departementet vil styre de regionale helseforetakene som eier, er langt på vei et politisk spørsmål. For detaljert eierstyring vil lett innebære at ansvaret mellom eier og foretaksledelse blir mer uklart, og undergrave styrets og daglig leders ansvar.

Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova eller offl.), lov om 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivlova eller arkl.) og lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven eller fvl.) gjelder i all hovedsak for foretakene. Foretakene har adskilt økonomi fra staten, og lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven eller rskl.) gjelder. Foretakene kan ikke gå konkurs.

En følge av at de helsepolitiske målsettingene angis som formålet med loven og helseforetakene, er at disse skal virke styrende for utøvelse av eierstyringen. Formålet med spesialisthelsetjenesteloven er særlig å bidra til et likeverdig tjenestetilbud med høy kvalitet som er tilgjengelig og tilpasset pasientenes behov, og at ressursene utnyttes på best mulig måte. Formålet med pasient- og brukerrettighetsloven er å gi pasienter og brukere rettigheter til lik tilgang på tjenester av god kvalitet, og at det skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom helsetjenesten og pasienter og brukere, og ivareta respekten for deres liv, integritet og menneskeverd. Kort oppsummert innebærer dette for helseforetakene at de skal yte spesialisthelsetjenester til dem som trenger det, når de trenger det, samt drive forskning og undervisning.

Det er tre ansvarsnivåer for spesialisthelsetjenesten. Dette er staten med Stortinget og regjeringen, de regionale helseforetakene og helseforetakene. Hvert av de regionale helseforetakene og helseforetakene er selvstendige rettssubjekter og har egne styrer.

Staten har det helhetlige ansvaret for spesialisthelsetjenesten ved at både myndighetsansvaret, finansieringsansvaret og eierskapet til helseforetakene er samlet på én hånd. Staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen gis nødvendige spesialisthelsetjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. Stortinget har finansieringsansvaret og styrer gjennom å stille vilkår til bevilgninger, gjennom å gi lånetilsagn til foretakene ved større investeringer og ved å vedta lover og planer blant annet i form av stortingsmeldinger. Staten, ved statsråden i Helse- og omsorgsdepartementet, utøver eierstyring i form av foretaksmøter med de regionale helseforetakene. Eier har ansvar for å oppnevne styrer, sette rammer for virksomheten gjennom vedtekter, instrukser og øvrig overordnet styring. Eier skal også føre tilsyn gjennom rapportering fra de regionale helseforetakene på oppfyllelse av vedtak i foretaksmøtet. Departementet styrer også spesialisthelsetjenesten gjennom forskrift og veiledere og gjennom tilleggsvilkår til bevilgninger fra Stortinget.

Regionale helseforetak har det overordnede ansvaret for å gjennomføre den nasjonale helsepolitikken i helseregionen. Regionale helseforetak skal opprette helseforetak i egen region og utøver eierstyring med disse i foretaksmøter. Som eier har de tilsvarende ansvar med å opprette styret etc. som departementet har overfor de regionale helseforetakene. Etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a har de regionale helseforetakene ansvar for å sørge for at personer i egen helseregion tilbys spesialisthelsetjenester. Videre har de ansvar for å legge til rette for forskning og undervisning og andre tjenester som står i naturlig sammenheng med dette eller er pålagt i lov.

Helseforetak har ansvaret for den utøvende virksomheten som pasientbehandling, utdanning av helsepersonell, forskning, og opplæring av pasienter og pårørende, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-8. Dette innebærer ikke at de regionale helseforetakene kan delegere sitt ansvar etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. Det er bare oppgaver som kan delegeres. Regionale helseforetak og helseforetak kan eie virksomheter som ikke yter spesialisthelsetjenester sammen, se kommentarene til §§ 41 og 42.

Sentrale forarbeider til helseforetaksloven er Ot.prp. nr. 66 (2000–2001) Om lov om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) og Innst. O. nr. 118 (2000–2001) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om helseforetak m.m., Prop. 120 L (2011–2012) Endringer i helseforetaksloven mv. og Innst. 62 L (2012–2013) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om endringer i helseforetaksloven mv.

Endringslov 14. desember 2012 nr. 86 trådte i kraft 1. januar 2013. Den innebar ikke vesentlige endringer i helseforetaksmodellens styringsprinsipper. Endringene var hovedsakelig en lovfesting av praktiseringer av modellen for å gi et mer helhetlig bilde av helseforetaksmodellen. Blant annet ble den nasjonale styringen i større grad synliggjort i loven, og hovedregel om at styremøter skal holdes for åpne dører med mindre behandling av saken kan inneholde taushetsbelagte opplysninger, ble tatt inn i loven. I tillegg ble det åpnet for at felleseide virksomheter organiseres som helseforetak. Sentrale oppgaver og plikter for de regionale helseforetakene og helseforetakene er regulert i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerettighetsloven. Forarbeider til endringer i disse lovene er derfor også av betydning.

Helseforetaksmodellen har vært gjenstand for faglig og politisk debatt. På bakgrunn av dette og at det hadde skjedd betydelige strukturendringer i den statlig eide spesialisthelsetjenesten etter at modellen ble innført, ble det i statsråd 2. oktober 2015 oppnevnt et offentlig utvalg for å utrede organisering av det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten. Utvalget la frem sin innstilling i NOU 2016: 25 Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten. Utvalgets innstilling inneholder en grundig beskrivelse av erfaringene med modellen, og ulike modeller for organisering ble vurdert. Det ble ikke foreslått lovendringer på bakgrunn av denne.

Et nytt offentlig utvalg med helseforetaksmodellen som tema ble oppnevnt i statsråd 4. februar 2022. Utvalget ble bedt om å vurdere erfaringene med dagens styring og organisering av sykehusene og helseforetaksmodellen. I tilknytning til dette ble utvalget bedt om å foreslå tiltak som kan bidra til effektiv ressursutnyttelse og spesialisthelsetjenester av god og likeverdig kvalitet innenfor en modell med statlig eierskap. Videre ble utvalget bedt om å gjennomgå ansvar og myndighet for de ulike beslutningsnivåene og tydeliggjøre hvilke beslutninger som skal avgjøres av helse- og omsorgsministeren i foretaksmøte. Utvalget ble også bedt om å vurdere tiltak for å redusere markedstenkningens og mål- og resultatstyringens plass i styringen av helseforetakene og vurdere ordninger for finansiering av sykehusbygg.

Utvalget la frem sin innstilling 27. mars 2023 i NOU 2023: 8 Fellesskapets sykehus. Utvalgets vurdering var at helseforetaksmodellen stiller store krav til at beslutningsprosessene ivaretar viktige prinsipper for god styring: gjennomsiktighet i beslutningsprosesser, deltakelse og medvirkning, ansvarliggjøring, organisatorisk integritet og utredningskapasitet. Utvalget viser til at en rekke prosesser og beslutninger ikke kan ligge hos det enkelte helseforetak, men må ligge til de regionale helseforetakene for at disse skal ivareta sørge-for-ansvaret. Utvalgets vurdering var at gjeldende lovgivning formelt sett gir adgang til å sikre demokratisk, regional og politisk innflytelse ved alle forhold som gjelder utforming og drift av den offentlige spesialisthelsetjenesten, men at mulighetene som ligger i helseforetaksmodellen, ikke fullt ut blir benyttet. Utvalget foreslo blant bedre prosesser for å sikre regional, politisk og demokratisk styring av sykehusene og et forslag til endringer i finansieringsordningene. Utvalget foreslo ingen endringer i helseforetaksloven. Utvalget foreslo at forventninger til god dialog med folkevalgte organer på lokalt nivå ble formalisert ved en presisering i spesialisthelsetjenesteloven, alternativt som endringer i foretakenes vedtekter.

Sentrale forskrifter til loven

Forskrift 20. desember 2000 nr. 1554 om internatpasienters betaling for opphold i spesialsykehjem

Vedtak 5. oktober 2001 nr. 1148 om utvidelse av lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. sitt geografiske virkeområde til også å gjelde Svalbard.

Forskrift 21. desember 2001 nr. 1480 om overgangsordning for tilskudd til byggearbeider ved private sykehus

Forskrift 15. november 2002 nr. 1287 til helseforetakslovens bestemmelser om de ansattes rett til representasjon i regionale helseforetaks og helseforetaks styrer.

Forskrift 19. desember 2007 nr. 1761 om godtgjørelse for å yte poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten (poliklinikkforskriften)

Forarbeider

Ot.prp. nr. 66 (2000–2001) Om lov om helseforetak m.m. – Innst. O. nr. 118 (2000–2001) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om helseforetak m.m. Se beskrivelse ovenfor i stjernenoten.

Ot.prp. nr. 3 (2002–2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere) – Innst. O. nr. 51 (2002–2003) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere). Med dette overtok spesialisthelsetjenesten sektoransvaret for spesialiserte tjenester for rusmiddelmisbrukere. Videre ble eieransvaret for institusjoner som yter slike tjenester overført fra fylkeskommunen til staten. I helseforetaksloven § 2 andre ledd andre punktum ble det tilføyd at de regionale helseforetakene kan pålegges ansvar i lov. I helseforetaksloven § 2 tredje ledd andre punktum ble det tilføyd at helseforetak kan bli pålagt i lov å yte tjenester.

Ot.prp. nr. 61 (2002–2003) Om lov om endringar i rettsgebyrloven mv. og i selskapslovgivinga (kunngjeringsreglar) – Innst. O. nr. 119 (2002–2003) Innstilling fra næringskomiteen om lov om endringar i rettsgebyrloven mv. og i selskapslovgivinga (kunngjeringsreglar).

Ot.prp. nr. 97 (2002–2003) Om lov om endringer i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper, lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper og i enkelte andre lover (likestilling i styrer i statsaksjeselskaper, statsforetak, allmennaksjeselskaper mv.) – Innst. O. nr. 13 (2003–2004) Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endringer i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper, lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper og i enkelte andre lover (likestilling i styrer i statsaksjeselskaper, statsforetak, allmennaksjeselskaper mv.).

Dokument nr. 14 (2002–2003) Rapport til Stortinget fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon. Stortingets kontroll med regjering og forvaltning – Innst. O. nr. 54 (2003–2004) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om lov om Riksrevisjonen.

Ot.prp. nr. 56 (2004–2005) Om lov om endring i lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) – Innst. O. nr. 93 (2004–2005) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endring i lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven).

Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) – Innst. O. nr. 41 (2005–2006) Innstilling frå justiskomiteen om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova).

Ot.prp. nr. 9 (2005–2006) Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) – Innst. O. nr. 41 (2005–2006) Innstilling frå justiskomiteen om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova).

Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) – Innst. 424 L (2010–2011) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). Proposisjonen var blant annet en oppfølging av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen og Innst. 212 S (2009–2010) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og en ny velferdsnorm. Lovvedtaket var hovedsakelig vedtakelse av helse- og omsorgstjenesteloven, men innebar også nye plikter for de regionale helseforetakene og helseforetakene. Med lovvedtaket ble det i helseforetaksloven § 2 tredje ledd andre punktum tilføyd at helseforetakene kan yte tjenester etter avtale med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tilføyelsen har sammenheng med at lovvedtaket også omfattet at de regionale helseforetakene fikk en plikt til å sørge for at det inngås samarbeidsavtaler med kommuner. Målet med disse samarbeidsavtalene er at pasienter og brukere skal motta et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester. De regionale helseforetakene kan her bestemme at helseforetak skal være avtalepart. I samarbeidsavtalene kan det ikke avtales en annen ansvarsfordeling enn det som fremkommer av lovgivningen. Partene kan derimot avtale at de utfører tjenester for hverandre, men da uten at det overordnede ansvaret endres.

Prop. 89 L (2011–2012) Endringer i helseregisterloven mv. (opprettelse av nasjonal kjernejournal m.m.) – Innst. 348 L (2011–2012) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om endringer i helseregisterloven mv. (opprettelse av nasjonal kjernejournal m.m.).

Prop. 120 L (2011–2012) Endringer i helseforetaksloven mv. – Innst. 62 L (2012–2013) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om endringer i helseforetaksloven mv. Se beskrivelse ovenfor i stjernenoten.

Prop. 122 L (2012–2013) Endringer i aksjeloven mv. (offentlig kunngjøring i avis mv.) – Innst. 345 L (2012–2013) Innstilling fra justiskomiteen om endringer i aksjeloven mv. (offentlig kunngjøring i avis mv.).

Prop. 1 LS (2020–2021) Skatter, avgifter og toll 2021

Prop. 1 LS (2021–2022) Skatter, avgifter og toll 2022

Prop. 63 L (2021–2022) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven mv. (oppheving av lovregel om godkjenningsmodell for fritt brukervalg m.m.) – Innst. 296 L (2021–2022) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven mv. (oppheving av lovregel om godkjenningsmodell for fritt brukervalg m.m.)

Rettsavgjørelser

TINTR-2015-174410-2

LH-2015-33247

LF-2016-162665

LB-2023-29194

Juridisk teori

Befring, Anne Kjersti, Marion Hirst, Bente Ohnstad og Kari Paulsrud, Helserett i et nøtteskall, Gyldendal, 2019.

Befring, Anne Kjersti, Helseretten, Cappelen Damm, 2022.