Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Voldsoffererstatningsordningen ble opprinnelig opprettet som en billighetsordning i 1976 og var først regulert i forskrift 11. mars 1976 nr. 5039 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Forskriften fra 1976 ble avløst av forskrift 23. januar 1981 nr. 8983 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsoffererstatningsforskriften) gitt ved kgl.res. 23. januar 1981. De viktigste forarbeidene til den opprinnelige ordningen er St.prp. nr. 39 (1975–76) Om bevilgning under kap. 424 i samband med innføring av en ordning om erstatning fra staten til ofre for straffbare handlinger og Innst. S. nr. 171 (1975–76).

Med lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) ble voldsoffererstatningsordningen for første gang regulert ved lov. Loven trådte i kraft 1. juli 2001. Voldsoffererstatningsordningen gikk da fra å være en forskriftsfestet billighetsordning basert på rimelighet til å bli en lovfestet rettighetsordning for skadelidte. For overgangsregler og betydningen av voldsoffererstatningsforskriften i dag se § 19 med tilhørende kommentarer.

Det er et klart utgangspunkt i norsk erstatningsrett at skadevolder skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. Det anses som hovedregel ikke å være en statlig oppgave å yte erstatning for skade som privatpersoner blir påført som følge av andre privatpersoners erstatningsbetingende handlinger. Voldsoffererstatningsordningen er et unntak fra dette utgangspunktet. Ordningen er begrunnet i at samfunnet ikke kun har et ansvar for å søke å sikre individet mot voldsovergrep, men også et ansvar for å bidra til å reparere skadene der overgrep likevel har funnet sted. I tillegg til at voldsutøveren har et ansvar for sine handlinger, er det også et samfunnsansvar å hjelpe den som blir rammet av en voldsforbrytelse. Voldsutøveren/skadevolder har dessuten ofte dårlig betalingsevne, og ikke sjelden forblir han eller hun ukjent. Den voldsutsatte/skadelidte vil bli hjulpet et stykke på vei gjennom generelle støtteordninger som for eksempel sykepenger fra arbeidsgiver, sosiale trygde- og støtteordninger og forsikringer. Ikke sjelden vil det imidlertid gjenstå et udekket tap. Det er her ordningen med voldsoffererstatning fra staten kommer inn, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) kapittel 1. Når det gjelder begrunnelsen for ordningen, se også punkt 5.1. Se for øvrig også Henning Brath, Voldsoffererstatningsloven: med kommentarer, 2. utg., Gyldendal Juridisk, 2015 del I.

Voldsoffererstatningsloven er inndelt i fire kapitler. Kapittel 1 angir lovens virkeområde og nærmere vilkår for erstatning. Kapittel 2 har regler om utmåling av voldsoffererstatningen m.m. Kapittel 3 har regler om saksbehandling m.m., og kapittel 4 inneholder sluttbestemmelser om ikrafttredelse og overgangsregler.

De sentrale forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) og Innst. O. nr. 46 (2000–2001) Innstilling fra justiskomiteen om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven).

Voldsoffererstatningsloven er endret en rekke ganger. Her gis en oversikt over de viktigste endringene:

Ved lov 4. juli 2003 nr. 76 om endringar i straffelova mv. (styrka innsats mot tvangsekteskap mv.) (i kraft 1. september 2003) ble kompetansen til å behandle søknader om voldsoffererstatning i første instans overført fra fylkesmennene til Kontoret for voldsoffererstatning. Kontoret for voldsoffererstatning ble lagt til Vardø. Se Ot.prp. nr. 51 (2002–2003) Om lov om endringar i straffelova mv. (styrka innsats mot tvangsekteskap mv.) og Innst. O. nr. 106 (2002–2003).



Ved lov 21. desember 2007 nr. 125 om endringer i lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) (i kraft 1. januar 2008) ble det gjort flere endringer som til sammen skulle bidra til å styrke skadelidtes stilling. Herunder ble det det gjort endringer når det gjelder hvilke straffbare voldshandlinger som skal omfattes av voldsoffererstatningsordningen, utvidelse av pårørendes rett til erstatning og innføring av en særskilt foreldelsesregel for barn og unge om at det alltid skal være tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadelidte fyller 21 år. Se Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) Om lov om endringer i lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven) og Innst. O. nr. 25 (2007–2008).

Ved lov 19. desember 2008 nr. 115 om endring i lov om erstatning frå staten for personskade valda ved straffbar handling m.m. (valdsoffererstatningslova) (i kraft 1. januar 2009) ble det vedtatt å oppjustere den øvre grensen for utbetaling av voldsoffererstatning fra 20 til 40 ganger folketrygdens grunnbeløp. Se Ot.prp. nr. 12 (2008–2009) Om lov om endringar i lov om erstatning frå staten for personskade valda ved straffbar handling m.m. (valdsoffererstatningslova) og Innst. O. nr. 31 (2008–2009).

Den øvre grensen for utbetaling av voldsoffererstatning ble hevet ytterligere til 60 ganger folketrygdens grunnbeløp ved lov 30. mars 2012 nr. 14 om endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven (i kraft 30. mars 2012). Her ble det også foreslått visse ytterligere endringer initiert av terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. Se Prop. 65 L (2011–2012) Endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven og Innst. 219 L (2011–2012).

Ved lov 21. juni 2017 nr. 91 om endringer i straffeloven m.m. (skjerpet straff ved flere grove integritetskrenkelser og styrket oppreisningsvern ved krenkelser begått av flere i fellesskap) (i kraft 1. juli 2017) ble det foreslått endringer i straffeloven, skadeserstatningsloven og voldsoffererstatningsloven for å skjerpe straffenivået i saker som gjelder flere grove integritetskrenkelser og å styrke oppreisningsvernet for den som blir utsatt for integritetskrenkelser av flere gjerningspersoner. Se Prop. 137 L (2016–2017) og Innst. 428 L (2016–2017).

Av sentrale forskrifter til loven vises det til forskrift 11. september 2012 nr. 885 om muntlig konferanse i saker etter voldsoffererstatningsloven.

Se for øvrig rundskriv G-2001-17 fra Justis- og politidepartementet.

Norge har påtatt seg visse internasjonale forpliktelser av betydning for reguleringen av voldsoffererstatningsordningen. Europarådets konvensjon 24. november 1983 om erstatning til voldsofre ETS nr. 116 ble ratifisert av Norge i 1992. Etter konvensjonens artikkel 1 forplikter en ratifiserende stat seg til å treffe nødvendige tiltak for å gjennomføre prinsippene fastsatt i konvensjonen. Konvensjonen pålegger landene å opprette ordninger som gir rettskrav på erstatning.

Etter FN-konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, som ble ratifisert av Norge 23. september 2003, skal hver statspart fastsette hensiktsmessige fremgangsmåter for å gi tilgang til erstatning og restitusjon for ofre for lovbrudd som omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 25 nr. 2.

Etter Europarådets konvensjon 16. mai 2005 nr. 41 om tiltak mot menneskehandel ETS nr. 197, ratifisert av Norge 21. desember 2007, artikkel 15 skal hver part sørge for at ofre gis rett til erstatning fra gjerningspersonene, og i tillegg «vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre ofre erstatning på vilkår som fastsatt i partens nasjonale lovgivning».

Etter Europarådets konvensjon 7. april 2011 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, ratifisert av Norge 7. juli 2017, artikkel 30 nr. 2 skal den som er påført alvorlig personskade eller svekket helse, tilkjennes tilfredsstillende erstatning fra staten i den grad skaden ikke dekkes av andre.

I 2015 nedsatte Justis- og beredskapsdepartementet et utvalg for å vurdere voldsoffererstatningsordningen. Arbeidet munnet ut i NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning. Utredningen ble ikke fulgt opp av departementet, som i stedet 4. september 2020 sendte på høring et eget høringsnotat med forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte. Høringsnotatet ble fulgt opp med Prop. 238 L (2020–2021). Ny lov 17. juni 2022 nr. 57 om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven) ble vedtatt 30. mai 2022 og satt i kraft 1. januar 2023. Fra samme tid ble voldsoffererstatningsloven opphevet. For regler om overgangen til den nye voldserstatningsloven se voldserstatningsloven § 18 og tilhørende forskrift 2. desember 2022 nr. 2073 om overgangsregler.

For juridisk litteratur om voldsoffererstatningsloven se Henning Brath, Voldsoffererstatningsloven: med kommentarer, 2. utg., Gyldendal Juridisk, 2015. Når det gjelder voldsoffererstatningsforskriften, se Albert Schønning, Erstatning fra staten til voldsofre, 2. utg., Universitetsforlaget, 1991.