Lovens fulle tittel er lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. Lovens korttittel er allmenngjøringsloven. Loven hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).

Tilknytningen til EU gjennom EØS-avtalen, som fikk virkning fra 1994, førte til et behov for å regulere arbeidsmarkedet på en ny og annen måte, se for eksempel NOU 2012: 2 punkt 16.6.4. Regjeringen ønsket å forhindre at EØS-avtalen skulle føre til at utenlandske arbeidstakere kunne komme til Norge og utføre arbeid på lønns- og arbeidsvilkår som var vesentlig dårligere enn de norske. Allmenngjøringsloven ble vedtatt i 1993 og trådte i kraft 1. januar 1994.

I Norden var det allerede etablert et felles arbeidsmarked, med virkning fra 1954. Ellers var arbeidsinnvandring omfattet av utlendingslovgivningen. Vilkårene for arbeidsinnvandring, både som del av midlertidige tjenesteytelser og som arbeidstakere, var strenge: Lønns- og arbeidsvilkårene til arbeidstaker som søkte om arbeidstillatelse måtte ikke være dårligere enn gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers var normalt for vedkommende sted og yrke. Om denne bakgrunnen for allmenngjøringsloven se for eksempel Evju, Stein, «Arbeidsrett i møte med Europa : Om utstasjonering, tjenestedirektiv og andre direktiver», Kritisk juss 2009/3, Årgang 35 s. 244–270.

Allmenngjøringsloven fikk først praktisk betydning i 2004, da den første forskriften i henhold til allmenngjøringsloven ble fastsatt i samsvar med LOs begjæring. Deler av Verkstedoverenskomsten 2004–2006, Overenskomsten for byggfag 2004–2006 og Landsoverenskomsten for elektrofagene 2004–2006 ble da allmenngjort.

Pr. mars 2024 er det ni forskrifter vedtatt med hjemmel i allmenngjøringsloven som inneholder bestemmelser om blant annet minstelønn. Forskriftene gjelder for tariffområdene persontransport med turbil, godstransport på vei, Industrioverenskomsten/VO-delen for skips- og verftsindustrien, renholdsbedrifter, overnattings-, serverings- og cateringsvirksomheter, byggeplasser, fiskeindustribedrifter, jordbruks- og gartnerinæringene og elektrofagene. I tillegg har forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere og forskrift 22. februar 2008 nr. 166 om informasjons- og påseplikt og innsynsrett hjemmel i allmenngjøringsloven.

Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med norske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet, jf. § 1. Tariffnemnda, som består av representanter for partene og av nøytrale medlemmer, jf. § 3, har kompetanse til å beslutte allmenngjøring etter begjæring fra part i avtalen med innstillingsrett, jf. § 4. Tariffnemnda kan etter § 5 andre ledd treffe slikt vedtak dersom det er dokumentert at utenlandske arbeidstakere utfører eller kan komme til å utføre arbeid på vilkår som samlet sett er dårligere enn det som gjelder etter landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke (dokumentasjonskravet). Vedtak om allmenngjøring kan bare gjelde de deler av tariffavtalen som regulerer de enkelte arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår.

De lønns- og arbeidsvilkår som er fastsatt i Tariffnemndas vedtak, skal ifølge § 6 fjerde ledd gjelde som ufravikelige minstevilkår i arbeidsforholdet mellom en arbeidstaker som omfattes av vedtaket og vedkommendes arbeidsgiver. Lønnsbestemmelsene i arbeidsavtaler som omfattes av virkeområdet til en allmenngjøringsforskrift, må minst oppfylle kravene i forskriften.

Vedtaket gjelder ifølge § 7 inntil Tariffnemnda treffer nytt vedtak. Ifølge bestemmelsens andre punktum opphører vedtaket likevel å gjelde «dersom partene i tariffavtalen ikke har krevet nytt vedtak innen en måned etter at tariffavtalen er avløst av en ny avtale». Utløpstidspunktet i tariffavtalen legger følgelig føringer for forskriftens virketid.

For Tariffnemndas behandling av saker gjelder forvaltningsloven, men opplysning av saken kan foregå i høringsmøter. En konsekvens av at forvaltningsloven gjelder, er at vedtakene til Tariffnemnda er forskrifter, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Reglene om forskrifter gjelder for Tariffnemnda, slik som forvaltningsloven § 37 og kravene til utredningsplikt, forhåndsvarsling og uttalelser fra interesserte.

Loven er ikke en direkte implementering av utsendingsdirektivet (direktiv 96/71/EF), men den skal fastsette lønns- og arbeidsvilkår på en måte som er tilpasset direktivet. Den direkte implementeringen av direktivet er forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere. Implementeringen i forskriften skjedde samtidig med revisjonen av arbeidsmiljøloven i 2005. Forskriften gjelder når utenlandsk virksomhet sender arbeidstaker til Norge i forbindelse med tjenesteyting, forutsatt at det foreligger et arbeidsforhold mellom den utenlandske virksomheten og den utsendte arbeidstakeren i utsendingsperioden. I § 3 andre ledd i forskriften bestemmes det at hvis «arbeidsforholdet for en utsendt arbeidstaker faller inn under anvendelsesområdet for et vedtak etter [allmenngjøringsloven], skal de bestemmelser som er allmenngjort […] gjelde for arbeidsforholdet». Bestemmelsene det vises til i § 3 andre ledd, dvs. vedtak etter allmenngjøringsloven, kommer bare til anvendelse «dersom utsendt arbeidstaker ikke er omfattet av gunstigere arbeids- og ansettelsesvilkår ved avtale eller etter det lands rett som ellers gjelder for arbeidsforholdet», jf. § 3 tredje ledd.

I 2007 ble loven klaget inn for ESA, med påstand om at loven ikke er forenlig med tjenestereglene i EØS-avtalen og utsendingsdirektivet (EFTA Surveillance Authority Decision of 15 July 2009, Case No: 63734, Event No: 521127, Dec. No: 320/09/COL). ESA konkluderte med at «in general such a system as set up by the General Application Act pursues a legitimate aim capable of justifying a restriction on the freedom to provide services under Article 36» (EFTA Surveillance Authority Decision of 15 July 2009 s. 3). Selve loven er derfor forenlig med EØS-retten.

Tariffnemndas vedtakelse av forskrift 6. oktober 2008 nr. 1137 om delvis allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten for skips- og verftsindustrien – senere erstattet av tilsvarende forskrift 20. desember 2010 nr. 1764 – var gjenstand for tvisten i dommen i Rt-2013-258. Flere skipsverft, blant andre STX Norway Offshore AS, reiste søksmål mot staten i 2009, der de hevdet at forskriften var ugyldig. Blant annet ble det anført at forskriftens bestemmelser om utenbystillegg (tillegg i timelønnen dersom overnatting utenfor hjemmet er nødvendig), arbeidstidsbestemmelser, overtidstillegg og om utgiftsdekning for reise, kost og losji (RKL), ikke er forenlig med utsendingsdirektivet. For Høyesterett var spørsmålet gyldigheten av de fire lønns- og arbeidsvilkårene. Høyesterett kom til at alle vilkårene var forenlige med EØS-retten.

Etter at allmenngjøringsloven ble vedtatt i 1993, har det skjedd flere lovendringer. Sentrale endringer er gjort ved

• lov 29. juni 2007 nr. 42 (Arbeidstilsynets kompetanse, plikter overfor tillitsvalgte, ansvar for oppdragsgivere)

• lov 19. juni 2009 nr. 42 (endring av formålsbestemmelsen, bestemmelse om solidaransvar for oppdragsgivere, bestemmelse om boikott og straff)

• lov 24. april 2015 nr. 21 (bestemmelse om straff i § 15)

• lov 12. juni 2020 nr. 61 (innhenting av opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår).

Sentrale forarbeider er

Ot.prp. nr. 26 (1992–93) Om lov om allmenngjøring av tariffavtaler m.v.

Ot.prp. nr. 56 (2006–2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (innleie, påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte mv.)

Ot.prp. nr. 88 (2008–2009) Om lov om endringer i allmenngjøringsloven m.m. (solidaransvar mv.)

Prop. 48 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.)

Prop. 60 L (2019–2020) Endringer i allmenngjøringsloven (innhenting av opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår)

Prop. 61 LS (2019–2020) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven mv. (håndheving av innleie- og likebehandlingsreglene og Arbeidstilsynets krav om opplysninger mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 39/2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/1628

Det er to sentrale kommentarutgaver til allmenngjøringsloven:

Advokat Margrethe Meder, Lov om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven), Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.

Advokat Preben Haugmoen Moe, Lov om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven), Lovkommentar, arbeidsrett.no.

Det er skrevet flere artikler om allmenngjøringsloven, blant annet følgende artikler av Stein Evju:

«Utstasjonering og sosial dumping – et skandinavisk perspektiv», Arbeidsrett 2008 s. 1–20.

«Almengjøring på norsk», Arbeidsrett og arbeidsliv, bind 4, 2009 s. 1−39.

«Arbeidsrett i møte med Europa», Kritisk juss, 2009 (35) s. 244–270

«Almengjøring, verftssak og ‘offentlig orden’ – Rt. 2013 s. 258», Nytt i privatretten nr. 2/2013 s. 1–4.

«Supreme Court. Rt. 2013 p. 258», International Labour Law Reports 33, 2014 s. 3−29.

Erling Hjelmeng og Olav Kolstad har skrevet artikkelen «Allmenngjøring og innsynsrett – EØS-rettslige problemstillinger», Arbeidsrett, 2006 s. 1–41.

Allmenngjøring hører også inn under temaet om regulering av minstelønn. I den sammenheng gir blant annet artikkelen «Minstelønn i Norge og Europa: Status og alternative løsninger», i: Sui Generis, Festskrift til Stein Evju, Universitetsforlaget, 2016 en god oversikt.

Boken som er basert på ph.d.-avhandlingen til Andreas van den Heuvel, Minstelønn – forpliktelser, begrensninger og løsninger, Gyldendal, 2019, har i kapittel 16 en fremstilling og drøftelse av allmenngjøringsloven. Notene til allmenngjøringsloven §§ 1 til 8 bygger i hovedsak grad på denne fremstillingen.

Når Tariffnemnda vedtar at deler av en tariffavtale skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, i en bransje eller en del av en bransje, omtales det ofte som at Tariffnemnda «allmenngjør en tariffavtale». Realiteten er at et utvalg av tariffavtalens bestemmelser tas inn i en forskrift.