Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven eller aml.) hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).

Arbeidsmiljøloven avløste lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (arbeidsmiljøloven 1977). Lovens forarbeider er NOU 2004: 5 Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst, Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) og Innst. O. nr. 100 (2004–2005).

Før loven trådte i kraft 1. januar 2006 (§§ 2-4, 2-5 og 3-6 trådte i kraft 1. januar 2007), ble det regjeringsskifte. Den nye regjeringen (Stoltenberg II) fremmet en proposisjon, Ot.prp. nr. 24 (2005–2006) Om lov om endringer i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), og endringene ble vedtatt ved endringslov 21. desember 2005 nr. 121.

Arbeidsmiljøloven er den sentrale loven på arbeidsrettens område. Loven er en utpreget vernelov og tar sikte på å verne arbeidstaker. Loven bygger på et premiss om at det normalt er et skjevt styrkeforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og at arbeidstaker er den svakere part. Verneformålet er forankret i § 1-1, og denne formålsbestemmelsen har selvstendig betydning ved tolkningen av lovens regler, se nærmere kommentarene til § 1-1. Andre rettskilder enn formålsbestemmelsen kan imidlertid innebære at også andre hensyn, slik som hensynet til virksomheten, er relevant, se nærmere Skjønberg «Styringsrettens begrunnelse og karakter», i Alexander Sønderland Skjønberg mfl. (red.), Styringsretten – prinsipielt, komparativt og aktuelt, Gyldendal, 2021 s. 114–117. For at vernehensyn skal kunne ivaretas, er hovedregelen at arbeidsmiljøloven bare kan fravikes til arbeidstakerens ugunst dersom det er særskilt fastsatt i loven, jf. § 1-9. Loven er semidispositiv, se nærmere kommentarene til § 1-9.

Grunntanken om vern av arbeidstaker slo først gjennom mot slutten av 1800-tallet, og utviklingen av arbeidervernlovgivningen har en nær forbindelse med samfunnsutviklingen utover på 1900-tallet, særlig industrialiseringen, organisasjons- og tariffavtaleutviklingen og fremveksten av det moderne demokratiet. Den videre utviklingen av arbeidervernlovgivningen frem mot i dag har også en slik nær forbindelse med samfunnsutviklingen, og dagens arbeidsmiljølov er en omfattende lov.

For en fremstilling av arbeidervernlovgivningens historiske utvikling og arbeidsrettens grunntanker se blant annet

• Skjønberg, Alexander Sønderland mfl., Arbeidsrett. Individuelle og kollektive emner, 4. utg., Gyldendal, 2024, s. 25–54

• Evju, Stein, «Arbeidsrett og styringsrett – et perspektiv», Arbeidsrett og arbeidsliv, Norsk Arbeidsrettslig Forening, 2003, Bind 1, s. 3–32, særlig s. 3–14

• Evju, Stein, «Arbeidsrettsdisiplinen og arbeidsrettsforskningen i tilbakeblikk – Utviklingen av faget og forskningen fra fortid til nåtid», Arbeidsrett, 2012, s. 1–29.

• Evju, Stein, «Utviklingstrekk i den individuelle arbeidsretten», Arbeidsrett, 2012, s. 143–163.

• Skjønberg, Alexander, «Styringsrettens begrunnelse og karakter» i Alexander Skjønberg, red., Styringsretten – prinsipielt, komparativt og aktuelt, Gyldendal, 2021, s. 88–130, særlig s. 88–112.

En inngående og aktuell undersøkelse av dagens utviklingstrekk i arbeidslivet er gitt i NOU 2021: 9 Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv.

Et moderne trekk ved arbeidsretten er internasjonaliseringen av rettsområdet, og sentrale bestemmelser i arbeidsmiljøloven er resultat av internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg, både gjennom EØS-avtalen og gjennom ulike menneskerettighetskonvensjoner. Innflytelsen fra EØS/EU-retten er betydelig, og blant annet lovens regler om arbeidsavtaler, vern mot diskriminering, virksomhetsoverdragelse og masseoppsigelser er basert på EU/EØS-regulering.

Arbeidsmiljøloven viderefører sentrale punkter ved arbeidsmiljøloven 1977, og for regler som har sitt opphav i 1977-loven, er denne lovens forarbeider relevant ved tolkningen av dagens lov. De opprinnelige proposisjonene er Ot.prp. nr. 3 (1975–76) Om lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. og Ot.prp. nr. 41 (1975–76) Om arbeidstid, oppsigelsesvern, arbeidstilsyn m.v. i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø.

Det er en rekke sentrale endringslover i perioden frem til vedtakelsen av dagens arbeidsmiljølov, og forarbeidene til disse er fortsatt relevante. Sentralt er for eksempel endringene som ble vedtatt i arbeidsmiljøloven 1977 i forbindelse med Norges tilslutning til EØS, se særlig Ot.prp. nr. 71 (1991–92) Om lov om endringer i lover på arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet m.v. og Ot.prp. nr. 78 (1993–94) Om lov om endringer i lover på arbeidsmiljøer sikkerhetsområdet [sic] som følge av EØS-avtalen og en tilleggsavtale til EØS-avtalen.

Arbeidsmiljøloven 1977 erstattet lov 7. desember 1956 nr. 2 om arbeidervern (arbeidervernloven 1956), som igjen avløste den første alminnelige arbeidervernloven, lov 19. juni 1936 nr. 8 om arbeidervern. Den første arbeidervernloven kom i 1892, lov 27. juni 1892 om Tilsyn med Arbeide i Fabriker mv. Loven hadde imidlertid et begrenset anvendelsesområde. Flere bestemmelser i dagens arbeidsmiljølov går langt tilbake, og av og til kan det være relevant å gå tilbake til de tidligere lovene og forarbeidene til disse. Eldre lovgivning og forarbeider er tilgjengelig på www.stortinget.no.

Etter at arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 2005, har det skjedd en rekke lovendringer. Sentrale endringer er gjort ved

• endringslov 1. desember 2006 nr. 64 (varsling)

• endringslov 15. desember 2006 nr. 69 (arbeidstid mv.)

• endringslov 23. februar 2007 nr. 10 (tilrettelegging for og oppfølging av sykemeldte mv.)

• endringslov 13. juni 2008 nr. 40 (rett til redusert arbeidstid for arbeidstakere som har fylt 62 år)

• endringslov 19. juni 2009 nr. 39 (opphør av arbeidsforhold grunnet alder mv.)

• endringslov 9. april 2010 nr. 11 (nye regler om rett til omsorgspermisjon mv.)

• endringslov 25. juni 2010 nr. 31 (drøftelsesplikt ved bruk av midlertidig ansatte mv.)

• endringslov 24. juni 2011 nr. 18 (tilrettelegging for sykemeldte mv.)

• endringslov 22. juni 2012 nr. 33 (likebehandling ved innleie fra bemanningsforetak)

• endringslov 14. juni 2013 nr. 32 (rett for deltidsansatte til arbeid tilsvarende faktisk arbeidstid mv.)

• endringslov 24. april 2015 nr. 20 (generell adgang til midlertidig ansettelse i inntil tolv måneder mv.)

• endringslov 18. desember 2015 nr. 104 (konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold)

• endringslov 31. mars 2017 nr. 12 (gjennomføring av håndhevingsdirektivet mv.)

• endringslov 16. juni 2017 nr. 42 (varsling og arbeidstid)

• endringslov 22. juni 2018 nr. 46 (fast og midlertidig ansettelse, innleie)

• endringslov 21. juni 2019 nr. 24 (varsling)

• endringslov 19. juni 2020 nr. 69 (håndheving av innleie- og likebehandlingsreglene mv.)

• endringslov 11. juni 2021 nr. 59 (regler om lønnstyveri mv.)

• endringslov 18. juni 2021 nr. 93 (nemndløsning for gjengjeldelsessaker etter varsling mv.)

• endringslov 18. mars 2022 nr. 10 (midlertidig ansettelse)

• endringslov 8. april 2022 nr. 19 (søksmålsrett for fagforeninger om ulovlig innleie)

• endringslov 9. desember 2022 nr. 88 (styrking av retten til heltid)

• endringslov 20. desember 2022 nr. 99 (inn- og utleie fra bemanningsforetak)

• endringslov 17. mars 2023 nr. 3 (arbeidstakerbegrepet og arbeidsgiveransvar i konsern)

• endringslov 16. juni 2023 nr. 37 (trakassering)

• endringslov 15. desember 2023 nr. 88 (tydeligere og mer forutsigbare arbeidsvilkår)

Arbeidsmiljøloven omfatter i utgangspunktet både private og offentlige virksomheter, jf. § 1-2 første ledd. For arbeidstakere i staten gjelder i tillegg særregulering i lov 16. juni 2017 nr. 67 om statens ansatte mv. (statsansatteloven). Statsansatteloven gjelder videre for embetsmenn og innleide arbeidstakere i statlige virksomheter der det er uttrykkelig sagt, jf. statsansatteloven § 1 første ledd. Hvilke bestemmelser i arbeidsmiljøloven som ikke gjelder for arbeidstakere som er omfattet av statsansatteloven, eller som er embetsmenn, er nærmere regulert i forskrift 16. desember 2005 nr. 1567 om unntak fra arbeidsmiljøloven for visse typer arbeid og arbeidstakergrupper, se også nærmere kommentarene til arbeidsmiljøloven § 1-2 tredje ledd. Sjøfart er unntatt fra arbeidsmiljøloven, jf. § 1-2 andre ledd bokstav a. Rettsstillingen til arbeidstakere på norske skip som ikke kun arbeider om bord mens skipet ligger i havn, reguleres av lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven), jf. lovens § 1-2 første ledd, og lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven).

Av andre sentrale lover som regulerer rettigheter og plikter i arbeidsforhold, nevnes lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie (ferieloven), lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere (arbeidstakeroppfinnelsesloven), lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) og lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Videre er lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygden (folketrygdloven) sentral når det gjelder ytelser fra det offentlige i forbindelse med sykdom og permisjon.

Ved siden av arbeidsmiljøloven og annen arbeidervernlovgivning er tariffavtaler sentrale reguleringsinstrument for arbeidsforhold. I virksomheter hvor det gjelder tariffavtale, vil tariffavtalen normalt regulere sentrale arbeids- og lønnsvilkår. Det er på flere punkter en nær sammenheng mellom arbeidsmiljøloven og tariffavtaleregulering. Arbeidsmiljøloven åpner for eksempel flere steder for å fravike lovens regler til ugunst for arbeidstaker i tariffavtale. Dette bygger på en tanke om at fagforeningen ivaretar den enkelte arbeidstakers interesser, se nærmere kommentarene til § 1-9. Den sentrale loven som regulerer tariffavtaler, er lov 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister (arbeidstvistloven). Loven gjelder i privat og kommunal sektor, mens lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister (tjenestetvistloven) gjelder i staten. Tvister om tariffavtaler faller utenfor de alminnelige domstolers kompetanse. I slike tvister har særdomstolen Arbeidsretten eksklusiv kompetanse, se nærmere arbeidstvistloven § 34 og 59.

Det er tre sentrale kommentarutgaver til arbeidsmiljøloven:

• Jakhelln, Henning mfl., red., Arbeidsmiljøloven med kommentarer, 4. utg., Fagbokforlaget, 2017 (digital utgave på www.arbeidsrett.no)

• Fougner, Jan mfl., Arbeidsmiljøloven. Lovkommentar, 3. utg., Universitetsforlaget, 2018 (digital utgave på www.juridika.no)

• Johansen, Atle Sønsteli og Einar Stueland, red., Arbeidsmiljøloven. Kommentarer og praksis, 3. utg., Gyldendal, 2020

Det finnes en rekke fremstillinger av den individuelle arbeidsretten. Av standardverk nevnes

• Jakhelln, Henning, Oversikt over arbeidsretten, 4. utg., Cappelen Damm, 2006

• Fanebust, Arne, Innføring i arbeidsrett. Den individuelle delen, 4. utg., Universitetsforlaget, 2015

• Skjønberg, Alexander Sønderland mfl., Arbeidsrett. Individuelle og kollektive emner, 4. utg., Gyldendal, 2024

• Fougner, Jan, Norsk arbeidsrett. Styringsrett, samarbeid og medbestemmelse, Universitetsforlaget, 2019

Det finnes videre flere monografier og mange artikler og spesialarbeider. Disse trekkes frem der de er relevante.

Av eldre arbeidsrettslige standardverk nevnes

• Berg, Paal, Arbeidsrett, Olaf Norlis Forlag, 1930

• Andersen, Kristen, Fra arbeidslivets rett, Johan Grundt Tanum forlag, 1967