Lov 18. juni 2021 nr. 121 om Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen (sivilombudsloven) trådte i kraft 1. juli 2021. Den erstattet lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven), som etablerte sivilombuds(manns)ordningen i Norge. Ved den nåværende lovens ikrafttredelse skiftet institusjonen navn fra «Sivilombudsmannen» («Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen»)» til «Sivilombudet» («Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen»).

Sivilombudsordningen er forankret i Grunnloven § 75 bokstav l, der det framgår at ombudets oppgave er «å føre kontroll med den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, for å søke å sikre at det ikke øves urett mot den enkelte borger». Av grunnlovsbestemmelsen framgår det at de nærmere detaljene i ordningen skal fastsettes ved lov. Sivilombudsloven regulerer både ombudets kontrollvirksomhet, oppnevning av ombudet og organisatoriske og administrative forhold knyttet til ombudets virksomhet. Ettersom loven regulerer et av Stortingets eksterne kontrollorganer, hører den i første rekke under Stortinget selv. I forvaltningen hører loven under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Siden etableringen av institusjonen i 1962 har Sivilombudet/Sivilombudsmannen behandlet klager fra private rettssubjekter og tatt opp saker med forvaltningen av eget tiltak. Siden 2013 har ombudet også hatt som funksjon å være «nasjonal forebyggende mekanisme» i henhold til artikkel 3 i tilleggsprotokoll 18. desember 2002 til FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (OPCAT).

Prosessen med å utarbeide en ny sivilombudslov kom i kjølvannet av en rapport 4. juli 2018 fra en arbeidsgruppe hos Sivilombudsmannen (rapporten er inntatt som vedlegg til Innst. 223 S (2018–2019)). I rapporten ble det foreslått en relativt omfattende revisjon av den daværende sivilombudsmannsloven. 15. juli 2018 avga videre et utvalg nedsatt av Stortingets presidentskap Dokument 19 (2017–2018), der det i punkt 6 ble foreslått enkelte endringer i reglene for oppnevning av sivilombudsmann. Gjennom stortingsvedtak 504 (2018–2019), jf. Innst. 223 S (2018–2019), besluttet Stortinget at begge disse forslagene skulle følges opp ved at det ble utarbeidet en ny lov for ombudets virksomhet. Gjennom stortingsvedtak 527 (2018–2019), jf. Innst. 271 S (2018–2019), ble det videre besluttet å legge dette lovarbeidet til det stortingsoppnevnte Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (også kjent som «Harberg-utvalget»).

I mars 2019 publiserte The European Commission for Democracy through Law («Veneziakommisjonen») de såkalte Venezia-prinsippene (Principles on the Protection and Promotion of the Ombudsman Institution). Prinsippene er ikke folkerettslig bindende. De har imidlertid fått politisk tilslutning av blant annet Europarådets parlamentarikerforsamling (resolusjon 2301 (2019)) og FNs generalforsamling (resolusjon A/RES/75/186). Forarbeidene til den norske sivilombudsloven viser at Venezia-prinsippene også har vært tatt i betraktning ved Harberg-utvalgets og kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid med loven, se blant annet note 4 og 5 til § 2. Som det framgår av disse notene, har imidlertid utvalget – og senere Stortinget – i enkelte tilfeller valgt å ikke følge prinsippene fullt ut.

Harberg-utvalgets endelige rapport er publisert som Dokument 21 (2020–2021). Utvalgets forslag til sivilombudslov er inntatt i kapittel 10 i rapporten. Et utkast til dette kapittelet ble sendt på høring høsten 2020. Innspillene fra høringsrunden er behandlet i den endelige rapporten.

De sentrale forarbeidene til nåværende sivilombudslov er Dokument 21 (2020–2021) og Innst. 409 L (2020–2021). Da loven i stor grad viderefører gjeldende rett etter den tidligere sivilombudsmannsloven og tilhørende instruks 19. februar 1980 nr. 9862 for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, vil forarbeider og andre kilder knyttet til denne loven og instruksen også kunne være relevante etter nåværende lov.

De opprinnelige forarbeidene til den tidligere sivilombudsmannsloven er Forvaltningskomiteens innstilling (et særtrykk av denne delen av utredningen er publisert som NUT 1958:2), Ot.prp. nr. 30 (1959–60), Ot.prp. nr. 18 (1961–62) og Innst. O. XV (1961–62).

Sivilombudsmannsloven ble endret flere ganger. Ved endringslov 22. mars 1968 nr. 1 ble ombudets mandat utvidet til også å omfatte kommunalforvaltningen. Forarbeider til endringsloven er NUT 1966:1, Ot.prp. nr. 37 (1966–67) og Innst. O nr. 26 (1967–68). En større lovrevisjon fant sted ved endringslov 8. februar 1980 nr. 1, og det ble i samme prosess fastsatt ny instruks 19. februar 1980 nr. 9862 for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Disse endringene bygger på utredningen fra det såkalte Schei-utvalget i Dokument 9 (1977–78), som ble fulgt opp gjennom Innst. O nr. 15 (1979–80). Gjennom endringslov 28. juli 2000 nr. 74 ble det gitt nye regler om dokumentinnsyn og taushetsplikt for ombudet. Forarbeider til endringsloven er et lovforslag i brev 18. juni 1999 fra Sivilombudsmannen, som ble fulgt opp gjennom Dokument 8:33 (1999–2000) og Innst. O nr. 91 (1999–2000). Gjennom endringslov 21. juni 2013 nr. 89 ble ombudet tillagt funksjonen som nasjonal forebyggende mekanisme. Forarbeider til endringsloven er Prop. 159 L (2012–2013) og Innst. 417 L (2012–2013).

Som nevnt er sivilombudsordningen i dag forankret i Grunnloven § 75 bokstav l. Bestemmelsen ble innført ved grunnlovsvedtak 7. juni 1995. Forarbeider til bestemmelsen er Dokument 12 (1991–92) nr. 9 og Innst. S. nr. 171 (1994–95).