Magne Reiten
Jordskiftelagdommer, Frostating lagmannsrett
Jordskiftelagdommer, Frostating lagmannsrett
Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom [oreigningslova] hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).
Grunnloven § 105 forutsetter at hjemmel for ekspropriasjon skal være gitt ved alminnelig lov. Situasjonen før oreigningsloven var at hjemmel for ekspropriasjon var gitt i 76 ulike lover.
Behovet for en alminnelig ekspropriasjonslov ble omtalt i Ot.prp. nr. 38 (1911), Om utfærdigelse av civilprocesreformens bilove, men av ulike grunner ledet ikke forslaget til en egen ekspropriasjonslov.
Spørsmålet ble på nytt reist i Stortinget i 1950, og det ble i 1951 nedsatt et utvalg for å rasjonalisere ekspropriasjonslovgivningen. Utvalget avga innstilling 27. september 1954 (NUT 1954:1). Utvalgets forslag innebar en vesentlig forenkling ved at en rekke ekspropriasjonssaker nå fikk en felles lov med samme regler. Loven ble ofte omtalt som «fellesloven», fordi den samlet regler fra mange spesiallover i en ny felles oreigningslov.
Utvalget hadde vurdert de 76 lovene som ga hjemmel til ekspropriasjon, og tok stilling til hvilke som burde samles i en ny felleslov, og hvilke som fortsatt burde ha ekspropriasjonshjemmel i sin spesiallov. Reglene i den nye fellesloven ble dessuten foreslått slik at de også skulle gjelde ved ekspropriasjon med hjemmel i spesiallovene.
I Ot.prp. nr. 43 (1957) fremmet departementet forslag om lov om ekspropriasjon av fast eiendom.
Stortinget rakk ikke å behandle proposisjonen før sesjonen utløp, og departementet fremmet nytt lovforslag i Ot.prp. nr. 1 (1958). Forslaget var identisk med det som var fremmet året før, med unntak av at det ble innarbeidet endringer som i mellomtiden var gjort i friluftsloven (lov 28. juni 1957 nr. 16). Det sentrale forarbeidet til oreigningsloven er derfor Ot.prp. nr. 43 (1957).
Oreigningsloven ble vedtatt i 1959 og satt i kraft 1. juli 1960.
Oreigningsloven har vært endret en rekke ganger siden. I denne kommentaren blir det ikke gitt en fullstendig oppstilling over alle endringer, men noen endringer kan nevnes. Ved ikraftsettelse av forvaltningsloven av 19. juni 1969 nr. 54 ble saksbehandlingsreglene i oreigningsloven §§ 4, 5 og 12 endret, jf. Ot.prp. nr. 27 (1968–69). Oreigningsloven § 30, som viser hvilke andre lover som inneholder ekspropriasjonshjemmel, ble ajourført ved lov 8. mars 1985 nr. 9. Både sistnevnte bestemmelse og oppregningen av ekspropriasjonsformål i oreigningsloven § 2 er endret en rekke ganger ved vedtagelsen av nye lover som inneholder ekspropriasjonshjemler.
Det er gitt flere sentrale forskrifter til oreigningsloven. Disse omtales i noter til de aktuelle paragrafer, men nevnes for oversiktens skyld her:
Forskrift 2. juni 1960 nr. 1 er gitt med hjemmel i § 5 og bestemmer hvilken myndighet som er delegert rett til å gjøre vedtak om eller gi samtykke til ekspropriasjon.
Forskrift 2. juni 1960 nr. 2 er gitt med hjemmel i § 3 og bestemmer hvem som kan gis rett til å foreta eiendomsinngrep. Sistnevnte forskrift er senere supplert av forskrift 14. juli 1989 nr. 565 og forskrift 8. juli 1983 nr. 1250.
Forskrift 7. desember 1984 nr. 1957 er gitt med hjemmel i § 23 og fastsetter hvordan årlige erstatningsbeløp skal justeres.
Forskrift 2. juni 1960 nr. 4 er gitt med hjemmel i § 2, og gir nærmere regler om saksbehandling ved søknad om ekspropriasjonstillatelse.
Litteratur
Erik Keiserud og Kristin Bjella, Oreigningslova. Lovkommentar, Juridika, à jour pr. 1. juli 2022.
Ingrid Wang Larsen og Fredrik Holth, «Domstolenes adgang til å beslutte ekspropriasjon etter veglova § 53», i Helén Elisabeth Elvestad, Per Kåre Sky og Steinar Taubøll, red., Eigedom og juss, vol. 1, Universitetsforlaget, 2000 s. 300–328.
Nils Erik Lie, Norsk lovkommentar til lov om oreigning av fast eigedom, Rettsdata (Gyldendal), sist hovedrevidert 1. oktober 2021.