Loven hører under Barne- og familiedepartementet (BFD).
Lovens tittel er lov 4. september 2015 nr. 85 om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Kortformen er lov om Haagkonvensjonen 1996. Loven trådte i kraft 1. juli 2016, jf. forskrift 4. mars 2016 nr. 217.
Loven gjennomfører konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996) i norsk rett ved inkorporasjon. I tillegg inneholder loven enkelte øvrige bestemmelser som ble ansett nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser etter Haagkonvensjonen 1996 eller for å sikre best mulig tilpasning i norsk rett til konvensjonen.
Samtidig med vedtakelsen av lov om Haagkonvensjonen 1996 ble det vedtatt endringer i barneloven (lov 8. april 1981 nr. 7), ekteskapsloven (lov 4. juli 1991 nr. 47) og den dagjeldende barnevernloven (lov 17. juli 1992 nr. 100). Også disse endringene ble delvis ansett nødvendige som en følge av ratifikasjonen av Haagkonvensjonen 1996, delvis var de endringer som ikke var nødvendige, men som skulle legge til rette for at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål. Det vises til Prop. 102 LS (2014–2015) kapitlene 8 og 9 og kommentarene til disse lovene for nærmere redegjørelse. Barnevernloven fra 1992 er erstattet av ny lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven) (i kraft 1. januar 2023). Endringene som ble gjort i den tidligere barnevernloven, er videreført i den någjeldende barnevernsloven, jf. Prop. 133 L (2020–2021) merknadene til §§ 1-2 og 3-3.
De sentrale forarbeidene til loven er Prop. 102 LS (2014–2015) og Innst. 329 L (2014–2015).
Etter lovens ikrafttredelse er det gjort mindre endringer ved lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), lov 7. mai 2021 nr. 34 om endringar i lovgjevinga som følgje av innføring av kjønnsnøytral tittel på fylkesmannen, lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern og lov 17. juni 2022 nr. 44 om forskriftshjemmel for behandling av personopplysninger for frivillige tiltak på barne-, oppvekst- og familieområdet mv.
Det er vedtatt en forskrift i medhold av loven, forskrift 7. juni 2016 nr. 604 til lov om Haagkonvensjonen 1996 om sentralmyndigheten mv. Forskriften trådte i kraft samtidig som loven, 1. juli 2016. Se også rundskriv Q-2015-42, Retningslinjer om behandlingen av barnevernsaker der barn har tilknytning til andre land. Merk imidlertid at rundskrivet ikke er oppdatert i henhold til ny barnevernslov.
Haagkonvensjonen 1996 er utarbeidet av Haagkonferansen for internasjonal privatrett. Konvensjonen regulerer internasjonalprivatrettslige forhold som kan oppstå i forbindelse med beskyttelsestiltak overfor et barn eller barnets formue, herunder jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse. I tillegg etablerer Haagkonvensjonen 1996 et samarbeid mellom sentralmyndighetene som opprettes i hver konvensjonsstat. Konvensjonen inneholder imidlertid ingen materielle regler eller minimumsvilkår for konvensjonsstatenes interne barnerett.
For en nærmere redegjørelse for Haagkonvensjonen 1996 og for videre henvisninger til relevant litteratur om konvensjonen se Torunn Kvisberg, «Barnebeskyttelseskonvensjonen, Haagkonvensjonen 1996», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, vol. 17, nr. 1, 2019, s. 89–108, og Torunn Kvisberg, «Barnebeskyttelseskonvensjonen, Haagkonvensjonen 1996 (Del II)», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, vol. 17, nr. 2, 2019, s. 150–198. Se for øvrig også Torunn Kvisberg, Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring, ph.d.-avhandling, Universitetet i Oslo, 2009.
For mer informasjon om Haagkonvensjonen 1996 se også Haagkonferansens hjemmeside www.hcch.net.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er oppnevnt som norsk sentralmyndighet for konvensjonen. Informasjon om konvensjonen og den norske gjennomføringen finnes også på direktoratets hjemmeside, www.bufdir.no.
For oppdatert litteratur om internasjonal familierett se også Giuditta Cordero Moss, Internasjonal privatrett, ny og utvidet 2. utgave, Universitetsforlaget, 2021, kapittel 13. Se også artikkelen «Grensekryssende omsorgsovertakelse», EuroRett, nr. 3, 2022 om HR-2022-207-A.