Lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven eller sktfvl.) omhandler forvaltningsreglene for fastsettelsen av skatter og avgifter og hører inn under Finansdepartementet (FIN). Loven trådte i kraft 1. januar 2017. Loven gjelder generelt for alle skattearter, om ikke annet er bestemt.

Loven har som formål å gi de formelle rammer for fastsetting av skatter og avgifter og omfatter blant annet regler om organisering av skattemyndighetene, saksbehandling, habilitet, klage og endring, opplysningsplikt, kontrollhjemler, administrative sanksjoner mv.

Forvaltningsreglene som gis etter skatteforvaltningsloven, må skilles fra de materielle reglene og innkrevingsreglene knyttet til skatter og avgifter. De materielle reglene om skatter og avgifter er for eksempel gitt i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven), lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven), lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter (særavgiftsloven), lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv. (petroleumsskatteloven) og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter (motorkjøretøy- og båtavgiftsloven). Innkrevingsreglene er gitt i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven).

Tidligere var regler om skatteforvaltning hjemlet i den nå opphevede lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) og de øvrige materielle lovene, som for eksempel merverdiavgiftsloven, særavgiftsloven, mv., supplert med reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Skatteforvaltningsloven erstattet ved ikrafttredelsen ligningsloven i sin helhet samt de øvrige enkeltbestemmelsene om skatteforvaltning i de andre materielle lovene om skatter og avgifter. Skatteforvaltningsreglene er nå samlet i skatteforvaltningsloven. Loven er i stor grad en videreføring av gjeldende rett for flere skatte- og avgiftsarter, mens den innebar større endringer for andre skatte- og avgiftsarter. Av større endringer i forhold til tidligere lovgivning kan nevnes:

• Ny fastsettingsmodell for formues- og inntektsskatt mv., fra en modell med fastsetting ved vedtak der Skatteetaten fastsatte grunnlaget og beregnet skatten, til en modell der den skattepliktige selv skal fastsette grunnlaget for inntektsskatt etter egenfastsettingsprinsippet, jf. kapittel 9.

• Fristen for endring av ligning/skattefastsetting er endret til fem år, jf. § 12-6. Tidligere gjaldt det en toårsfrist, treårsfrist og tiårsfrist for endring av ligning. For merverdiavgift gjaldt det en tiårsfrist.

• Utvidet klagefrist på enkeltvedtak til Skatteklagenemda fra tre til seks uker, jf. § 13-4.

• Klageadgang på en bindende forhåndsuttalelse avgitt av skattekontoret, jf. § 6-2.

• Regulering av søksmålsadgangen for skattepliktige mv. over avgjørelser etter skatteforvaltningsloven, jf. § 15-1.

• Skattekontoret kan kreve at saken er påklaget før det er adgang for skattepliktige til å ta ut søksmål, jf. § 15-5.

Som en del av det å harmonisere og samkjøre regelverket for skatteforvaltning anviser skatteforvaltningsloven felles begrepsbruk for en rekke typer skatter og avgifter.

Skatteforvaltningsloven skal være en samlet og uttømmende lov for skatteforvaltningen. Som hovedregel skal derfor ikke forvaltningsloven gjelde på skatte- og avgiftsområdet. Likevel skal forvaltningsloven § 15 a om elektronisk kommunikasjon og kapittel VII om forskrifter gjelde, jf. Prop. 38 L (2015–2016) s. 12. Systemet og hensynene som gjør seg gjeldende for skatteforvaltningsloven, har imidlertid vesentlige likhetstrekk med forvaltningsloven, og flere bestemmelser i skatteforvaltningsloven bygger på de tilsvarende bestemmelsene i forvaltningsloven. Se mer om dette i note 1 til § 1-3.

Søksmål over enkeltvedtak og avgjørelser som er truffet i medhold av skatteforvaltningsloven, er regulert i lovens kapittel 15, med supplering av tvistelovens regler der disse er nevnt. Utgangspunktet etter skatteforvaltningsloven er at den som har klageadgang over en avgjørelse, jf. kapittel 13, også har søksmålsadgang. Ved søksmål om andre avgjørelser enn de saksøkeren har klageadgang for etter § 15-1 annet ledd, må kravet til rettslig interesse mv. etter tvisteloven § 1-3 være oppfylt. Etter at søksmål over et enkeltvedtak eller en avgjørelse er anlagt, vil de sivilprosessuelle reglene i tvisteloven gjelde fullt ut for den videre behandlingen av saken i domstolene. Det foreligger rettspraksis for bevisavskjæring der skattyter hadde en særlig oppfordring til å fremlegge bevis under den administrative saksbehandlingen, som er omtalt nærmere i notene til kapittel 15.

Ved innføring av skatteforvaltningsloven var formålet å harmonisere og samordne forvaltningsreglene for skatt og avgift, men i begrenset grad innføre innholdsmessige endringer ut over det som var nødvendig, jf. Prop. 38 L (2015–2016) kapittel 1 s. 11. Reglene i skatteforvaltningsloven gjelder for alle skattearter, i motsetning til hvordan reglene var systematisert tidligere. For skattefastsettelser som helt eller delvis gjelder tiden før 1. januar 2017, vil anvendelsen av skatteforvaltningslovens bestemmelser avhenge av de konkrete overgangsreglene. Se her kapittel 16.

Forvaltningen av særavgifter for registrerte særavgiftspliktige og motorkjøretøyavgifter ble besluttet overført fra Tolletaten til Skatteetaten fra 1. januar 2016. Videre ble forvaltningen av innførselsmerverdiavgift og særavgifter for ikke registrerte avgiftspliktige overført fra Tolletaten til Skatteetaten fra 1. januar 2017. Fra 1. november 2020 er også innfordringsfunksjoner overført fra kommunale kemnerkontorer til Skatteetatens innfordringsseksjon.

Loven er delt inn i 16 kapitler og utformet kronologisk etter den tenkte tidslinjen for en skattesak.

Lovforarbeidene har ikke innarbeidet EØS-retten fullt ut i forvaltningsreglene.Norske skattesubjekter og skattytere som hører til i andre EØS-land, behandles ulikt i en rekke materielle skatte- og avgiftsregler. De behandles også ulikt i skatteforvaltningsloven. Som eksempel kan nevnes at skatt på utbytte til utenlandske aksjonærer fastsettes ved kildeskatt som trekkes av utdelende selskap, jf. § 9-5, slik at den utenlandske skattyteren ikke kan foreta egenretting, men må gå via trekkpliktige eller klage for eventuelle endringer i skattefastsettelsen. For offentlige støtteordninger som følger skatteforvaltningsloven, er forholdet til EØS-retten kommentert i Prop. 212 L (2020–2021) kapittel 4.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er inntatt som vedlegg 2 i lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). EMK får primært anvendelse i saker om administrative reaksjoner og straff, jf. skatteforvaltningsloven kapittel 14 og kapittel 15 om rettergang, og er kommentert i notene til disse kapitlene.

Loven suppleres med regler i forskrift 23. november 2016 nr. 1360 til skatteforvaltningsloven (skatteforvaltningsforskriften). Skattedirektoratet har også utarbeidet en egen skatteforvaltningshåndbok, som er bindende for skattekontoret. I disse kommentarene gjelder alle henvisninger til Skatteforvaltningshåndboken (2024, 9. utg.) med mindre annet er særskilt presisert. På visse områder har Skattedirektoratet også fastsatt egne retningslinjer og instrukser for praktiseringen av skattemyndighetens kompetanse til for eksempel å gi pålegg etter kapittel 11 eller tvangsmulkt etter §§ 14-1 og 14-2. Slike retningslinjer er i en viss grad inntatt i skatteforvaltningshåndboken. Se nærmere omtale i kommentarene videre.

Sentrale forarbeider til loven er:

• Prop. 38 L (2015–2016)

• Innst. 231 L (2015–2016)

I tillegg er eldre forarbeider til blant annet ligningsloven og merverdiavgiftsloven av betydning, i den grad bestemmelser i disse lovene er videreført i skatteforvaltningsloven uten realitetsendring. Forarbeidene til forvaltningsloven er også relevant på de punkter hvor skatteforvaltningslovens bestemmelser bygger på tilsvarende regler gitt i forvaltningsloven. Slike forarbeider er kommentert fortløpende i notene.

Loven er endret flere ganger etter ikrafttredelse. Noen eksempler på endringer av sentral betydning er:

• lov 19. desember 2017 nr. 128 om endringer knyttet til blant annet opplysningsplikt for tredjeparter.

• lov 22. juni 2018 nr. 71 om endringer knyttet til blant annet opplysningsplikt for skattepliktige, trekkpliktige mv. og tredjeparter, samt øvrige mindre tekniske endringer.

• lov 20. desember 2018 nr. 110 om endringer i blant annet reglene om taushetsplikt, saksbehandling og nye regler om bevissikring i kapittel 10.

• lov 23. juni 2020 nr. 108 om endringer blant annet i reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt for tredjeparter og regler om bokføringspålegg.

• lov 21. desember 2020 nr. 171 om endringer knyttet til blant annet taushetsplikt, opplysningsplikt for skattepliktige, trekkpliktige mv., og fastsetting.

• Lov 22. desember 2021 nr. 158 om endringer blant annet knyttet til adgangen til å gå til søksmål med avgjørelser truffet etter skatteforvaltningsloven som det ikke er klageadgang over.

Relevant litteratur:

Einar Harboe, Skatteforvaltningsloven. Kommentarutgave, Universitetsforlaget, 2021. (Juridika, bekreftet à jour pr. 9. september 2022).

Ole Gjems-Onstad og Hugo P. Matre, Skatteprosess, Gyldendal Norsk Forlag, 2011.

Per Helge Stoveland, Skatteforvaltningsloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Norsk Forlag, 2020. (Elektronisk utgave sist oppdatert 18. september 2023).

Frederik Zimmer og Knut Erik Omholt, Ligningsforvaltningsrett, 3. utg., Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 1/93.

Anette Fjeld og Daniel H. Herde, Håndbok i skatte- og avgiftsprosedyre, Gyldendal Norsk Forlag, 2021.

Ann Johnsen, Skattesvik, Universitetsforlaget, 2021.

Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 3. utg., Universitetsforlaget, 2017.

Det finnes også flere artikler om skatte- og avgiftsprosess i tidsskriftene Skatterett (Idunn) og Lov og Rett (Idunn).