Øystein Arff Gulseth
Partner, Ernst & Young Advokatfirma AS
Partner, Ernst & Young Advokatfirma AS
Lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter (særavgiftsloven) hører inn under Finansdepartementet (FIN). Loven inneholder åtte paragrafer, hvorav kun tre er i kraft pr. juni 2024: §§ 1, 5 og 8. Loven er først og fremst en fullmaktslov og et viktig bindeledd mellom de to sentrale rettskildene på særavgiftsområdet: Stortingets årlige plenarvedtak (avgiftsvedtakene) og forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter (særavgiftsforskriften).
Særavgiftsloven er den mest sentrale på særavgiftsområdet, men det finnes også to andre lover om særavgifter: lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter (motorkjøretøy- og båtavgiftsloven) og lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift (dokumentavgiftsloven).
Lovens § 1 viser til stortingsvedtakene:
«Når Stortinget med henvisning til denne loven vedtar særavgifter til statskassen som ikke omhandles i andre lover, fastsetter departementet nærmere bestemmelser om beregning og kontroll. Gjelder særavgiften etanol til teknisk bruk, fastsetter departementet forskrifter om forbud, produksjon, innførsel, utførsel og omsetning.»
Stortinget fastsetter årlig et skattevedtak om hver enkelt særavgift med hjemmel i lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) § 75 bokstav a. Vedtakene fastsetter for det første hva det skal betales avgift av, og avgiftssatsene. En typisk formulering kan eksempelvis finnes i avgiftsvedtaket for smøreolje for 2024 § 1:
«Fra 1. januar 2024 skal det i henhold til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter betales avgift til statskassen ved innførsel og innenlandsk produksjon av smøreolje mv. med kr 2,54 per liter.»
Det gis videre fritak fra avgiftsplikten og normalt en hjemmel for departementet til å fastsette forskrifter om omfanget av og grunnlaget for den enkelte avgiften. Denne reguleringen i forskrift skjer først og fremst gjennom forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter.
Loven het tidligere «lov om omsetningsavgift». Tittelen ble endret til «lov om særavgifter» ved lov 27. mars 1998 nr. 13, og ved lov 17. juni 2016 nr. 32 ble korttittelen tilføyd.
Bakgrunnen for endringen finnes i St.prp. nr. 1 (1997–98) tillegg nr. 3. Regjeringen la frem en endring av passasjeravgiften for flyvninger som forelå i lov om omsetningsavgift. Endringen gikk ut på at det nå ikke skulle være omsetningsavgift på antallet passasjerer, men heller en avgift på antallet ledige seter i flyet per avgang. Ved denne endringen mente man at avgiften ikke kunne sies å være en omsetningsavgift. På bakgrunn av denne endringen ble departementet oppfordret til å lage lovendringer. Finans- og tolldepartementet la frem endringer i lov om omsetningsavgift i Ot.prp. nr. 35 (1997–98) kapittel 6:
«Ei avgift som og vil omfatte avgift på tomme sete kan ikkje sjåast som avgift på omsetning av ei teneste. Lova må derfor utviast om den skal gjelde som ei gjennomføringslov og for den nye særavgifta.
Finansdepartementet gjer på denne bakgrunn framlegg om å endre lova til ei generell lov om særavgifter. Dette krev endringar i lovas tittel, i § 1 og i § 2 andre ledd. Ein gjer og framlegg om redaksjonelle endringar i samband med dette.»
Finanskomiteen sluttet seg til de fremlagte endringene i Innst. O. nr. 31 (1997–98).
En grundig gjennomgang av særavgiftene, herunder bakgrunn og oppbygging, er gitt i NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene.