Lov 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar (jernbaneansvarsloven eller jbansvl.) hører inn under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Loven etablerer et objektivt ansvar for driver av sporgående virksomhet for personskade og enkelte tingskader (håndbagasje, klær og kjæledyr).

Loven pålegger ansvar for en gruppe av transportmidler som er sporgående; det vil si kabel- eller skinnegående. Både jernbanens passasjerer og andre tredjepersoner (med spesifikke unntak) kan gjøre krav gjeldende etter loven. Lovgiver har valgt ikke å pålegge forsikringsplikt for driver for det objektive ansvaret, i motsetning til blant annet bilansvarsloven (lov 3. februar 1961) og yrkesskadeforsikringsloven (lov 16. juni 1989 nr. 65).

Praktisk mest viktig regulerer loven spørsmålet om ting- og personskader som skyldes offentlige transportmidler som tog og trikk samt T-bane.

Loven avgrenses mot baner for begrenset persontransport, som industrikabelbaner og kabelbaner på kraftverk. Loven omfatter ikke ansvar for taubaner, som har egne ansvars- og erstatningsbestemmelser (taubaneloven § 8).

Loven legger ansvaret hos befordreren/driveren. Skadelidtes krav mot driveren kan fremmes direkte mot driverens ansvarsforsikringsselskap etter direktekravsregelen i forsikringsavtaleloven (§ 7-6) etter at driveren er underrettet. Loven omfatter ikke ansvar for selve baneeieren, som imidlertid kan være ansvarlig etter andre grunnlag, se blant annet avgjørelser i Rt-1984-466 og Rt-1985-1011.

Ansvaret begrenses mot skader som også faller inn under bilansvarsloven, og skade på jernbanens egne ansatte (se lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring).

Ved vedtakelsen var lovens formål å pålegge objektivt ansvar for skade kun for reisende og brukere av jernbanen, og ikke for andre skadede. Lovfestingen må ses i sammenheng med de internasjonale overenskomstene om befordring av reisende og reisegods på jernbanene (CIV) og befordring av gods på jernbanene (CIM) fra 1970, som Norge ble medlem av og gjorde til norsk lov i 1970. Overenskomstene regulerte først og fremst ansvarsforholdene mellom medlemsstatene. Jernbaneansvarsloven skulle lovfeste et objektivt erstatningsansvar for innenriks befordring med skinnegående transport. Det var allerede etablert ansvar for internasjonal befordring gjennom de nevnte overenskomster, men det objektive ansvaret gjaldt ikke ved innenriks befordring og kom heller ikke til anvendelse på norske reisende som kom til skade under en internasjonal reise i Norge.

Initiativet til lovfesting av innenriks objektivt ansvar for skader på passasjerer og gods ble tatt omtrent samtidig i de nordiske land (med unntak av Island), jf. Ot.prp. nr. 78 (1976–77) punkt I).

Det objektive ansvaret ble i 1999 utvidet til å omfatte person- og tingskader påført tredjeperson, med unntak for skader som skjer på jernbanestrekninger der allmennheten ikke lovlig kan ferdes, for personer under den kriminelle lavalder.

Lovendringen i 1999 var begrunnet i et initiativ for å omfatte objektivt ansvar for personskader for fotgjengere etter sammenstøt med trikk eller sporvogn i bybildet. Frem til dette måtte ansvar for personskader etter sammenstøt med sporvogn utledes av de alminnelige ansvarsgrunnlagene (uaktsomhet og ulovfestet objektivt ansvar ved teknisk svikt). Forslaget ble utvidet til å gjelde objektivt ansvar for all skinnegående transport som faller innenfor lovens anvendelsesområde, se blant annet Ot.prp. nr. 28 (1998–99) punkt 3.1 s. 5.

Se om den rettshistoriske bakgrunnen for endringen av loven i 1999 blant annet Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde, Våpendrager og veiviser. Advokatenes historie i Norge, Oslo: Universitetsforlaget, 2008.

I forbindelse med gjennomføringen av forordning (EF) nr. 1371/2007 i norsk rett ble lovens ansvarsområde og forholdet mellom loven og forordningen presisert i § 2.

Loven etablerer et objektivt ansvar for de fleste typer av person- og tingskader (med spesifikke unntak), både for reisende og for tredjepersoner. Tog- og jernbanedrift har potensielt svært stor skadeevne, som loven søker å dekke følgene av uten hensyn til utvist skyld.

Loven legger ansvaret hos befordreren/driveren. Skadelidtes krav mot driveren kan fremmes direkte mot driverens ansvarsforsikringsselskap etter direktekravsregelen i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) (§ 7-6) etter at driveren er underrettet. Loven omfatter ikke ansvar for selve baneeieren, som imidlertid kan være ansvarlig etter andre grunnlag

Lovens foreldelsesregler for passasjerers krav på erstatning etter kapittel II avviker fra de alminnelige foreldelsesreglene etter lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven). Passasjerers krav som ikke er meldt til jernbanen innen ett år etter ulykken, er gjenstand for foreldelse. Den skjerpede foreldelesregelen for passasjerer er begrunnet i bevissikringshensyn for driveren, og i at kravet springer ut av kontrakt. Forarbeidene spesifiserer ikke hvilke krav til innhold som positivt kreves i den første meldingen, men melding til jernbanen fremstår å være et absolutt vilkår.

COTIF-loven (lov 10. desember 2004 nr. 82) gjennomfører protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (Protokoll 1999) med vedlegg som nevnt i COTIF-loven § 2 samt protokoll om privilegier og immunitet for Den mellomstatlige organisasjon for internasjonal jernbanetrafikk (OTIF). Loven gjelder internasjonal jernbanetrafikk og kommer i stedet for jernbaneansvarsloven kapittel II og IV så langt den rekker, jf. § 2 andre avsnitt.

Lovens sentrale forarbeider

Ot.prp. nr. 78 (1976–77) Om lov om jernbaneansvar overfor reisende (jernbaneansvarsloven) (forarbeider til den opprinnelige loven).

Ot.prp. nr. 28 (1998–99) Om lov om endring i lov 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar overfor reisende (jernbaneansvarslova) (utvidelse av det objektive ansvaret for tredjepersoner).

Ot.prp. nr. 63 (2008–2009) Om lov om endringer i jernbaneloven, jernbaneansvarsloven og COTIF-loven (om gjennomføringen av passasjerrettighetsforordningen som forskrift og forholdet mellom loven og forordningen).

Forskrifter

Jernbanepassasjerrettighetsforskriften (forskrift 3. september 2010 nr. 1241) gjennomfører forordning (EF) nr. 1371/2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser (jernbanepassasjerforordningen 2007) i norsk rett. Forordningen gjelder ansvaret overfor jernbanens passasjerer og ikke for skade på tredjeperson og inneholder særlige regler om minstebeløp for dødsfall, forskuddsplikt mv.

Ansvar etter lovens kapittel II og IV viker tilbake for internasjonal jernbanebefordring og skader som faller inn under forskriften. Dette kan ha praktisk betydning blant annet for utmåling av erstatning for skader som skyldes dødsfall, til den avdødes dødsbo eller etterlatte, og for erstatningens minimumsstørrelse, se forordningens artikkel 13 nr. 2.

Jernbaneansvarslovens virkeområde for skader går imidlertid noe lenger enn forordningens, da forordningen inneholder et «kontrollsfæreunntak» for transportøren, jf. forordningens vedlegg I artikkel 26. Et slikt unntak følger ikke av jernbaneansvarsloven.

Forordningen statuerer videre en forskuddsplikt for skade og tap (se blant annet Transportklagenemndas uttalelse TOGKN-2014-26 om forskuddsplikt). Om forordningens forskuddsplikt går lenger enn forskuddsreglene som påhviler drivers forsikringsselskap gjennom forsikringsavtaleloven § 8-2, fremstår pr. november 2022 som uavklart.

Transportklagenemnda behandler de reisendes klager ved mulig brudd på forskriften, og det foreligger pr. november 2022 en rekke avgjørelser om refusjon, krav til innhold i tjenesten mv.

I juridisk litteratur er loven omhandlet av blant annet Nils Nygaard, Lov om jernbaneansvar overfor reisende (jernbaneansvarsloven) (lov 10. juni 1977 nr. 73), kommentarutgave på Gyldendal Rettsdata, 2003.

Se også Bjarte Askelands kommentarutgave til loven i Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.

For øvrig er loven omtalt i bøker om alminnelig erstatningsrett, blant annet i Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 kapittel 6.