Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet (atomenergiloven) trådte i kraft 1. juli 1973, med unntak av §§ 40 og 41, som tråde i kraft 4. desember 1974. Det var på det tidspunktet Industridepartementet som hadde fagansvaret for loven. Loven hører nå under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), med unntak av lovens kapittel III («Erstatning og forsikring (atomansvaret)»), som hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD).

Konsesjon for atomanlegg etter lovens § 4 gis av Kongen ved kongelig resolusjon, men det er Helse- og omsorgsdepartementet som gir løyve etter lovens § 5. Myndigheten til å gi konsesjon til reaktordrevne fartøyer er delegert til Helse- og omsorgsdepartementet for sivile reaktordrevne fartøyer og til Forsvarsdepartementet (FD) for militære reaktordrevne fartøyer, jf. forskrift 5. november 1999 nr. 1144. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) skal etter lovens § 10 avgi innstilling til alle søknader om konsesjon og løyve.

Myndigheten til å innføre og fastsette tilsynsavgift og behandlingsgebyr for behandling av konsesjonssøknad er delegert til Helse- og omsorgsdepartementet (forskrift 19. mai 2000 nr. 444).

Lovens bakgrunn

Norge var tidlig ute med forskning på atomteknologi og var det sjette landet i verden med en sivil atomreaktor til forskningsformål i drift i 1951 ved Institutt for energiteknikk (tidligere Institutt for atomenergi).

Et utvalg til å utrede spørsmålet om, og eventuelt komme med forslag til, en atomenergilovgivning i Norge ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 27. september 1957 og avga sin innstilling i august 1966. Det forelå etter hvert konkrete planer om å etablere kjernekraftverk i Norge, og staten hadde en avgjørende rolle i satsingen. På 1960- og 1970-tallet var den politiske holdningen at Norge skulle bli en kjernekraftnasjon, og i forarbeidene til atomenergiloven er det vist til at man i løpet av 1973 tok sikte på å fremlegge for Stortinget et eventuelt forslag om bygging av et atomkraftverk (Ot.prp. nr. 51 (1970–1971) s. 3). Dette var bakgrunnen for Stortingets vedtakelse av atomenergiloven i 1972.

Det ble senere vurdert at det ikke var behov for kjernekraft i Norge før tidligst etter år 2000, og at det var behov for flere utredninger, noe som ble meddelt Stortinget i St. meld. nr. 54 (1979–80) s. 60. I 1986 la Stortinget i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 71 (1984–85) til grunn at kjernekraft ikke var noen aktuell energikilde i Norge. Vannkraften var sentral, og petroleumssektoren i Norge hadde ekspandert, noe som førte til redusert støtte til og tro på atomkraft som aktuell energikilde i Norge og som et viktig element i det norske energisystemet. I tillegg hadde det over tid vokst frem en økt nasjonal og internasjonal skepsis mot atomkraft, som ble ytterligere forsterket etter kjernekraftulykken ved Three Mile Island-kraftverket i USA. Se Meld. St. 8 (2020–2021) s. 21–22.

Selv om Norge ikke har bygget kjernekraftverk, har vi hatt totalt fire atomreaktorer for forskningsformål – tre på Kjeller og én i Halden. Disse ble alle bygget før loven trådte i kraft, men har siden ikrafttredelsen vært regulert av loven. Frem til 1972 var de nukleære aktivitetene ved anleggene regulert av regler for næringsliv og arbeidsliv, internasjonale anbefalinger, og instituttets sikkerhetsarbeid baserte seg langt på vei på egne regler og bestemmelser, se Meld. St. 8 (2020–2021) punkt 3.5.

I tillegg til forskningsreaktorene er Kombinert lager og deponi for lav- og mellomaktivt radioaktivt avfall (KLDRA) Himdalen i Aurskog-Høland et atomanlegg og reguleres av loven. Det er dessuten enkelte andre aktører som har løyve etter atomenergiloven. Loven regulerer også anløp til norske havner og farvann av reaktordrevne fartøyer. Slik fartøy anses som atomanlegg i henhold til loven, og anløp krever derfor konsesjon.

Etter at den siste norske reaktoren ble besluttet stengt i 2019, ble regjeringens strategi for nedbygging av de norske atomanleggene og håndtering av nasjonalt radioaktivt avfall beskrevet i Meld. St. 8 (2020–2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet har videre utarbeidet en veileder for planlegging av opprydning etter de norske atomanleggene. I 2024 fremmet Klima- og miljødepartementet Norges første strategi for håndtering av radioaktivt avfall: «Strategi for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall i Norge».

I 2024 ble det nedsatt et offentlig ekspertutvalg som skal utrede kjernekraft som mulig kraftkilde i Norge. Utvalget skal gjøre en bred gjennomgang og vurdering av ulike sider ved kjernekraft, inkludert beskrive dagens regelverk og peke på behov for regelverksutvikling. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. april 2026. Se pressemelding 21. juni 2024 for mer informasjon om utvalget og mandatet.

Rettskildebildet

Hovedformålet med loven er å regulere atomanlegg og atomsubstans samt aktiviteter knyttet til disse for å redusere risiko og hindre tap av menneskeliv og forebygge skade på helse, miljø eller materielle verdier.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har en sentral myndighetsrolle etter loven: Før konsesjon eller løyve kan gis, skal Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet ha avgitt sin innstilling etter § 10 til vedkommende departement. Konsesjon for atomanlegg etter lovens § 4 gis av Kongen ved kongelig resolusjon. DSA er øverste faglige organ for sikkerhetsspørsmål i henhold til § 10.

Atomenergiloven er en rammelov og gir Kongen fullmakt til å gi forskrifter innenfor flere områder, jf. Ot.prp. nr. 51 (1970–71) s. 3. Det er vedtatt fire forskrifter med hjemmel i loven:

1. forskrift 2. november 1984 nr. 1809 om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg

2. forskrift 15. november 1985 nr. 1912 om unntak for små mengder atomsubstans og visse typer atomsubstans fra bestemmelsene i lov om atomenergivirksomhet

3. forskrift 12. mai 2000 nr. 433 om besittelse, omsetning og transport av nukleært materiale og flerbruksvarer

4. forskrift 14. desember 2001 nr. 1498 om erstatning ved atomulykker

Sentrale forarbeider er Ot.prp. nr. 51 (1970–71) Om lov om atomenergivirksomhet og Innstilling fra Komitéen til å utrede spørsmålet om atomenergilovgivning i Norge (Atomlovkomitéen), avgitt august 1966.

Det er svært begrenset med rettspraksis og ingen kjente dommer. Forvaltningspraksis fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet blir derfor en viktig kilde ved tolkningen av atomenergiloven.

Det er skrevet lite om atomenergiloven i nasjonal juridisk litteratur. Det finnes imidlertid noe internasjonal juridisk litteratur om «Nuclear Law» som kan kaste lys over de internasjonale rettskildene som gjelder på atomenergiområdet. Det internasjonale rammeverket og konvensjonene Norge er tilsluttet, samt konvensjoner, avtaler og publikasjoner i regi av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) er beskrevet nærmere nedenfor.

Det har vært et nordisk lovsamarbeid, begrenset til erstatnings- og forsikringsrettslige spørsmål (Innstilling fra Komitéen til å utrede spørsmålet om atomenergilovgivning i Norge (Atomlovkomitéen), s. 3, punkt 3).

Internasjonalt rammeverk og konvensjoner

Norge er tilsluttet flere internasjonale konvensjoner som er gjennomført i norsk regelverk og som kan få betydning for tolkning av atomenergiloven, lovens forskrifter og ved forvaltningen av de norske atomanleggene. Siden det bare er statene som direkte er bundet av konvensjonene, må medlemsstatene sikre at kravene implementeres gjennom regelverk eller vilkår i konsesjon eller pålegg for at de også skal forplikte innehavere av atomanlegg. Et utvalg av de mest sentrale konvensjonene gjennomgås i det følgende.

Norge undertegnet i 1968 traktat om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (Treaty on the non-proliferation of nuclear weapons), ofte kalt «Ikke-spredningsavtalen», som trådte i kraft 5. mars 1970. Norge har som følge av det inngått en avtale med Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA) av 1972 om utføring av sikkerhetskontroll i Norge, med senere tilleggsprotokoll av 1999. Sikkerhetskontroll («safeguards» på engelsk) innebærer en kontroll med nukleært materiale (uran, plutonium og thorium) og skal sikre at det nukleære materialet ikke kommer på avveie og kan misbrukes til å lage atomvåpen, og at det ikke pågår skjulte aktiviteter i Norge med det mål å utvikle atomvåpen. Se atomenergiloven § 51 og forskrift om besittelse, omsetning og transport av nukleært materiale og flerbruksvarer kapittel IV og V.

Konvensjonen om tidlig varsling av en atomulykke (The convention on early notificiation of a nuclear accident) av 1986 kom i kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken i april samme år og skulle etablere et internasjonalt varslingssystem ved atomulykker. I tillegg har Norge inngått flere bilaterale varslingsavtaler med blant annet Russland, Ukraina, Frankrike, Storbritannia og nordiske land.

Konvensjonen om assistanse ved atomulykker (Convention on assistance in case of a nuclear accident or radiological emergency) av 1986 kom også i tiden etter Tsjernobyl-ulykken og har som formål at partene raskt kan tilby målekapasitet og annen praktisk og medisinsk assistanse til land som rammes av en atomulykke.

Norge er også tilsluttet Konvensjon for fysisk beskyttelse av nukleært materiale (Convention on the physical protection of nuclear material) av 1987. Konvensjonen stiller krav til statenes fysiske sikring av nukleært materiale under internasjonal transport. Konvensjonens virkeområde ble i 2005 utvidet til å omfatte nukleært materiale i bruk, under lagring og transport og nukleære anlegg (utvidelsen trådte i kraft i 2016, se endring av Konvensjon om fysisk beskyttelse av nukleært materiale). Konvensjonen er gjennomført i forskrift 2. november 1984 nr. 1809 om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg, og hensikten er å hindre tyveri av nukleært materiale og sabotasje mot nukleære anlegg.

Konvensjon vedrørende kjernefysisk sikkerhet av 1996 (Convention on nuclear safety) handler om atomsikkerhet ved sivile kjernekraftverk og forplikter medlemsstatene til å følge høye standarder for atomsikkerhet ved sine atomanlegg. Selv om konvensjonen i utgangspunktet gjelder sivile, landbaserte kjernekraftverk, har Norge påtatt seg å oppfylle forpliktelsene, rapportere og anvende bestemmelsene så langt det passer på forskningsreaktorene.

Felleskonvensjon om sikkerhet ved håndtering av brukt kjernebrensel og sikkerhet ved håndtering av radioaktivt avfall (Joint convention on the safety of spent fuel management and on the safety of radioactive waste) av 2001 handler om håndtering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. Felleskonvensjonen fastslår blant annet at staten har det endelige ansvaret for å garantere sikkerheten ved håndtering av brukt brensel og radioaktivt avfall, og forplikter statene til å opprettholde et høyt sikkerhetsnivå i håndteringen av brukt brensel og radioaktivt avfall. Konvensjonen er blant annet gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 1. november 2010 nr. 1394 om forurensningslovens anvendelse på radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall, avfallsforskriften kapittel 16 og atomenergiloven.

Norge er også tilsluttet internasjonal konvensjon mot kjernefysisk terrorisme av 13. april 2005 (The International Convention for the suppression of acts of nuclear terrorism), som er gjennomført i straffeloven § 142. I tillegg pålegger FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1540 (2004) FNs medlemsland å innføre nødvendige tiltak for «å hindre at ikke-statlige aktører får tak i varer og teknologi for utvikling av masseødeleggelsesvåpen, herunder nasjonal kontroll med relevant materiale og utstyr under bruk, transport og lagring, fysisk sikring, grensekontroll og politisamarbeid, eksportkontroll, samt å håndheve disse tiltakene», som beskrevet i Meld. St. 8 (2020–2021) punkt 6.9. Dette er fulgt opp i norsk rett ved at ikke-statlige aktørers befatning med masseødeleggelsesvåpen eller tilknyttet materiale ble kriminalisert, noe som fremkommer i eksportkontroll- og straffelovgivningen, se Meld. St. 8 (2020–2021) punkt 6.9.

Konvensjonsverket som omhandler atomansvaret, står også sentralt i den rettslige reguleringen av atomanlegg. Norge er, i likhet med de fleste vesteuropeiske land, tilsluttet Pariskonvensjonen av 1960. Pariskonvensjonen er én av to grunnkonvensjoner som regulerer erstatningsansvaret overfor tredjepart på atomrettens område. Den andre er Wienkonvensjonen av 1963. I tillegg er Norge tilsluttet Brusselkonvensjonen (tilleggskonvensjonen) av 1963, som oppstiller to nivåer for tilleggserstatning utover det som følger av Pariskonvensjonen, som beskrevet i Ot.prp. nr. 27 (2006–2007) punkt 2.1.

Pariskonvensjonen etablerer et objektivt og eksklusivt ansvar for innehaveren av et atomanlegg for skade som påføres en tredjepart som følge av en atomulykke. Dette er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 27 (2006–2007) punkt 2.1. De internasjonale reglene for og forpliktelsene knyttet til atomansvaret er hovedsakelig gjennomført i norsk rett i atomenergiloven kapittel 3. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som har ansvaret for regelverket om atomansvaret.

I tillegg til de rettslige bindende konvensjonene finnes det også flere ikke-bindende dokumenter som omhandler atomsikkerhet. Dette inkluderer «Code of Conduct on the Safety of Research Reactors», som gjelder sikkerheten ved forskningsreaktorer, og «Code of Conduct on the Safety and Security of Radioactive Sources», som handler om radioaktive kilder.

IAEA og internasjonale sikkerhetsstandarder

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), en autonom internasjonal organisasjon innenfor FN-systemet, er etablert ved Statuttene for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) av 1956 (trådte i kraft i 1957). Statuttene angir blant annet formålet med organisasjonen som:

«The Agency shall seek to accelerate and enlarge the contribution of atomic energy to peace, health and prosperity throughout the world. It shall ensure, so far as it is able, that assistance provided by it or at its request or under its supervision or control is not used in such a way as to further any military purpose» (artikkel 2).

I henhold til statuttene kan IAEA etablere og vedta sikkerhetsstandarder («safety standards»). IAEAs sikkerhetsstandarder reflekterer en internasjonal konsensus om kravene som må oppfylles for å ivareta sikkerheten og beskytte mennesker og miljø fra skadelige virkninger av ioniserende stråling.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) utarbeidet generelle overordnede konsesjonsvilkår, som i stor grad bygger på IAEAs sikkerhetsstandarder. Disse er publisert i StrålevernHefte 2018:33 Generelle vilkår for vurdering av søknader om konsesjon etter atomenergiloven og er tilpasset konsesjonene for de norske forskningsreaktorene og tilknyttede anlegg på Kjeller og i Halden. De er siden gjort rettslig bindende gjennom konsesjonene som er gitt ved kgl.res. DSA har også publisert en veileder til vilkårene.

Betydningen av IAEAs sikkerhetsstandarder for forvaltningen av de norske atomanleggene er nærmere beskrevet i DSA-hefte 5 – Veileder til de generelle konsesjonsvilkårene s. 6.

«Driften og sikkerhetsnivået vil ikke kunne sies å være forsvarlig om relevante og sentrale krav i IAEAs sikkerhetsstandarder ikke er fulgt. Men dersom konsesjonsinnehaver/operatør følger og oppfyller alle relevante krav i IAEAs sikkerhetsstandarder, vil det være en presumsjon for at også kravene i eller gitt i medhold av det norske regelverket vil være oppfylt.»

Tilgrensende regelverk

Relevante deler av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) er gjort gjeldende for radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall gjennom forskrift 1. november 2010 nr. 1394 om forurensningslovens anvendelse på radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall (se DSAs kommentarer til forskriften). Dette innebærer at forurensningsloven gjelder for all radioaktiv forurensning og alt radioaktivt avfall fra atomanleggene. Enkelte bestemmelser i forurensningsforskriften (forskrift 1. juni 2004 nr. 931) gjelder også for radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall. I tillegg vil avfallsforskriften kapittel 16 om radioaktivt avfall komme til anvendelse. Avfallsforskriften kapittel 16 oppstiller regler for å sikre at radioaktivt avfall håndteres på en forsvarlig måte, og har egne regler om eksport og import av radioaktivt avfall. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet har utarbeidet en veileder om regelverket for eksport og import av radioaktivt avfall, herunder brukt atombrensel.

Lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven) og forskrift 16. desember 2016 nr. 1659 om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften) har til formål å forebygge skadelige virkninger av stråling på menneskers helse og bidra til vern av miljøet. Strålevernregelverket inneholder blant annet regler om yrkeseksponering for ioniserende stråling, som er relevante for ansatte ved atomanleggene og for personer som håndterer atomsubstans for eksempel ved transport.

Atomberedskapen i Norge er bygget opp rundt Kriseutvalget for atomberedskap. Kriseutvalget for atomberedskap er ansvarlige for, og har fullmakt til, å iverksette tiltak for å redusere konsekvensene i akuttfasen av en atomhendelse, for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser. Organisering og aktuelle tiltak er beskrevet i mandatet og delegasjonen som er gitt i kongelige resolusjoner av 23. august 2013, jf. forskrift 23. august 2013 nr. 1023 og 23. august 2013 nr. 1024. Delegasjon av Kongens myndighet etter strålevernloven § 16 andre ledd er gitt til Kriseutvalget for atomberedskap.

Kriseutvalget for atomberedskap er et tverrsektorielt samordningsorgan og består av representanter fra sentrale myndigheter. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, Forsvaret, Helsedirektoratet, Mattilsynet, Politidirektoratet, Utenriksdepartementet, Kystverket og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er medlemmer, og DSA er leder av og sekretariat for Kriseutvalget. Statsforvalterne og Sysselmesteren på Svalbard er Kriseutvalgets regionale ledd.

Forskrift 2. november 1984 nr. 1809 om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg legger opp til at nukleært materiale (plutonium, uran og thorium samt ethvert materiale som inneholder ett eller flere av disse stoffene) og nukleære anlegg er å anse som skjermingsobjekter i henhold til lov 1. juni 2018 nr. 24 om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven). Atomanleggene er underlagt sikkerhetsloven gjennom enkeltvedtak.

Kjernekraftverk og andre kjernereaktorer, inkludert avvikling eller nedlegging av slike, er underlagt reglene om konsekvensutredninger i forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger, jf. vedlegg I punkt 2 bokstav b. Det samme gjelder blant annet anlegg utelukkende beregnet på disponering av radioaktivt avfall og anlegg beregnet utelukkende på lagring (planlagt å vare mer enn ti år) av bestrålt kjernebrensel eller radioaktivt avfall på annet sted enn produksjonsstedet, jf. vedlegg I punkt 3. Se også vedlegg II punkt 3 bokstav g, som slår fast at anlegg for bearbeiding og lagring av radioaktivt avfall der det kreves tillatelse fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, skal konsekvensutredes hvis de kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn.

Det er også krav om tillatelse/eksportlisens fra Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) for eksport av nukleært materiale og flerbruksvarer. Dette følger av forskrift om besittelse, omsetning og transport av nukleært materiale og flerbruksvarer § 12 og eksportkontrollregelverket (lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. og tilhørende forskrift 19. juni 2013 nr. 718 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester). Eksportkontroll innebærer at enkelte varer, teknologier og tjenester ikke kan eksporteres uten eksportlisens fra DEKSA, jf. forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester § 3. Det er utarbeidet tre lister som sier hvilke varer og teknologi som krever lisens, og disse listene er vedlegg til forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester. Liste II handler om flerbruksvarer («dual-use items»), som i utgangspunktet er sivile varer, sivil teknologi eller sivile tjenester, men som også kan brukes militært. Kategori 0 i Liste II handler om nukleært materiale, anlegg og utstyr (og tilhørende teknologi).

Endringslover

Atomenergiloven §§ 16 og 53 ble endret ved lov 12. april 2002 nr. 9 om endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet og lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

Sentrale forarbeidene til endringene er

• Ot.prp. nr. 104 (2000–2001) Om lov om endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet og lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

• Innst. O. nr. 19 (2001–2002) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet og lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

Ved lov 15. juni 2007 nr. 37 om atomenergivirksomhet og om samtykke til ratifikasjon av endringsprotokoller 12. februar 2004 til Pariskonvensjonen 29. juli 1960 og Brusselkonvensjonen 31. januar 1963 om erstatningsansvar på atomenergiens område, ble det gjort flere endringer i atomenergiloven for gjennomføring av endringsprotokollene. Hoveddelen av endringene er knyttet til lovens kapittel om erstatning og forsikring (atomansvaret).

Sentrale forarbeider til endringene er

• Ot.prp. nr. 27 (2006–2007) Om lov om endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet og om samtykke til ratifikasjon av endringsprotokoller 12. februar 2004 til Paris-konvensjonen 29. juli 1960 og Brussel-konvensjonen 31. januar 1963 om erstatningsansvar på atom-energiens område

• Innst. O. nr. 56 (2006–2007) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet og om samtykke til ratifikasjon av endringsprotokoller 12. februar 2004 til Pariskonvensjonen 29. juli 1960 og Brusselkonvensjonen 31. januar 1963 om erstatningsansvar på atomenergiens område

Ny paragraf om klageinstans (§ 57 a) ble tilføyd ved lov 18. desember 2015 nr. 121 (trådte i kraft 1 januar 2016).

Sentrale forarbeider til endringene er

• Prop. 9 L (2015–2016) Endringer i helselovgivningen (Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten mv.).

Nye bestemmelser om tvangsmulkt (§ 56 a) og overtredelsesgebyr (§ 55 a) ble innført ved lov 22. juni 2018 nr. 76 om endringer i alkoholloven, atomenergiloven, folkehelseloven, legemiddelloven, lov om medisinsk utstyr og strålevernloven (overtredelsesgebyr mv.) Bestemmelsen om tvangsmulkt trådte i kraft 1. november 2018. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr har pr. 4. mars 2025 ikke trådt i kraft.

Sentrale forarbeider til endringene er

• Prop. 60 L (2017–2018) Endringer i alkoholloven, atomenergiloven, folkehelseloven, legemiddelloven, lov om medisinsk utstyr, strålevernloven og tobakksskadeloven mv. (overtredelsesgebyr mv.)

• Innst. 353 L (2017–2018) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i alkoholloven, atomenergiloven, folkehelseloven, legemiddelloven, lov om medisinsk utstyr, strålevernloven og tobakksskadeloven mv. (overtredelsesgebyr mv.)